Gudstjenesteshopping

Det er sagt at «djevelen finnes i detaljene», det kunne også hevdes at djevelen finnes i metaforene vi bruker. I en kirkelig sammenheng får slike uttrykk kanskje en uheldig klangbunn, men likevel kan det tjene til å illustrere hvordan metaforer ikke er nøytrale i sin beskrivelse av virkeligheten.

Et eksempel på dette kan finnes i Elisabeth Tveito Johnsen sammenligning av gudstjeneste og shopping. For med dette fanger hun presist inn hvordan også vår forhold til kirken blir preget av forbrukersamfunnet vi er en del av.

Som forbrukere konsumerer vi varer og tjenester på en rekke områder, dette er et grunntrekk ved vår kultur, og det trenger gjennom til alle deler av menneskelivet.

I motsetning til mennesket som forbruker, står mennesket som et relasjonelt vesen. På et overflatisk nivå er vi alle forbrukere, men mer grunnleggende består våre liv av relasjoner, til andre mennesker, til Gud og til oss selv.

Metaforene vi bruker er ikke likegyldige, de formidler noe fundamentalt om det de peker på, i sin ytterste konsekvens er de selv med å forme det de peker på.

Når Tveito Johnsen bruker shopping som metafor for gudstjenestelivet i den norske kirke, så forteller dette noe om en endret relasjon til kirken, der selv den mest grunnleggende relasjonen i menneskelivet, altså relasjonen til Gud, blir et offer for markedskreftene.

I det gudstjenestelivet blir preget av forbrukermentaliteten, så vitner dette om et overfladisk forhold til kirken, der det er lystprinsippet som rår.

Det er klart at også lyst er en del av våre relasjoner, en relasjon der det bare er pliktfølelsen som gjør seg gjeldende, blir for de fleste uutholdelig i lengden. En annen sak er det derimot når forpliktelse er fullstendig fraværende fra en relasjon. En gjensidig og varig relasjon kan aldri bygges på lyst eller forbruk.

I stedet for å se kirken som et fellesskap vi er en del av, og som vi preger gjennom vår egen deltakelse i gudstjenestelivet, så innebærer shopping-metaforen at kirken blir en leverandør av tjenester, bokstavelig talt gudstjenester, der mennesker kan få tilfredsstilt sine religiøse behov etter eget ønske.

Skreddersydde "gourmet- gudstjenester" er kanskje forlokkende for mennesker som er vant med å velge fra den øverste hyllen av varer og tjenester, for bevisste forbrukere og konsumenter som ikke ville drømme om å kjøpe ferdig-pizza på Kiwi, men det gjør noe med selve relasjonen til kirken når den blir preget av forbruk og shopping.

En hellig og allminnelig kirke består av alle slags mennesker som kommer sammen i gudstjenestefering. Det hellige og det allminnelige er slik en grunnleggende del av kirkens vesen, dette står som en skarp kontrast til gudstjenester som er skreddersydd for forbrukerene.

Hvis kirken mener alvor i sin forkynnelse av at forholdet til Gud går dypere enn alle våre relasjoner, så må den stå imot enhver fristelse til å la seg forme av forbrukersamfunnets shopping-mentalitet.

Tveito Johnsens bruk av shoppingmetaforen når det gjelder gudstjenester, vitner slik om hvordan konsum- og forbrukermentalitet trenger seg inn i teologiens og kirkens rom.