Åsmund Aukrust

1

Når en bistandsnasjon abdiserer

Det er avgjørende forskjell på å sende en minister eller en statssekretær eller en fra embetsverket. Derfor trenger Norge en egen bistands- og utviklingsminister.

Publisert: 31. jul 2017

Da Erna Solberg dannet regjering, ble hun den statsministeren som fjerna bistandsministeren. For første gang siden starten av 80-tallet har ikke Norge enn egen statsråd som har verdens fattigste og utviklingspolitikk som sitt hovedområde.

Hele bistands- og solidaritetsmiljøet advarte mot endringen Høyre og Frp regjeringa gjorde. Nå, fire år etter, kan man si at de har hatt rett. Det har vært foreslått bistandskutt, Norge er mindre til stede på områder vi tradisjonelt har vært sterke, og vi har fått en svakere stemme internasjonalt.


Løpende kriser. Det er ingen som betviler at Børge Brende arbeider hardt, men som utenriksminister vil det alltid være mange løpende kriser man må håndtere, og man vil i mindre grad ha tid og mulighet til å kunne ta nye politiske initiativer. Derfor har det tidligere vært viktig for Norge å ha en egen bistands- og utviklingsminister. I Norge har vi hatt mange sterke ministere som har spilt viktige roller i internasjonal politikk, som har satt agendaen i bistandspolitikken – og i freds- og forsoningsarbeidet; som for eksempel Erik Solheim og Hilde Frafjord Johnsen.

På en rekke områder trengs det lederskapet Norge kunne og burde tatt. Vi så det etter at Trump ble valgt til amerikansk president og bistandsministerne fra blant annet Belgia, Sverige og Danmark tok initiativ til en konferanse i Brussel for å møte konsekvensene av USAs store bistandskutt.


Diltet etter. Der Norge tidligere hadde gått foran, diltet vi nå etter. Også på klimaområdet har vi sett at Norge ikke lenger har lederskapet, tvert imot. Denne regjeringa har kuttet over én milliard til støtten til fornybar energi i utviklingsland. Dette er et område Norge har kunnskapen og kompetansen til virkelig å spille en rolle – og det er avgjørende for at verden skal møte klimakrisa samtidig som det er et økt behov for energi. Dette burde være noe av det første en ny bistands- og utviklingsminister burde ta tak i etter valget.

På internasjonale møter har Norge nå mistet en viktig stemme. Det er en stor forskjell på å sende en minister og på sende en statssekretær eller en fra embetsverket. Norge får rett og slett ikke sitte rundt bordet eller stå på talerlista på viktige møter, fordi vi ikke har en egen bistandsminister. En gjennomgang av Børge Brendes reiser viser at han har vært flere ganger i Washington DC enn på hele det afrikanske kontinentet til sammen. På topp ti-lista over Brendes reisemål er det utelukkende byer i Europa og USA. Alt sammen sikkert viktige reiser, men lista er illustrasjon på mangelen på en egen minister for utvikling.


Politisk styring. Norge har et bistandsbudsjett på nærmere 40 milliarder kroner. Penger som brukes på nødhjelp - og på langsiktig utviklingsarbeid. Vi bør være stolte av at Norge er et land som bidrar stort internasjonalt, men vi må alltid spørre oss selv om pengene brukes best mulig. Også derfor er det viktig med klar politisk styring og mer offentlig debatt. En så stor sektor trenger en egen minister som kan drive kontroll, skape debatt og sørge for at området styres best mulig.

Mangelen på egen minister gjør at det ikke er noen ved kongens bord som har som sin viktigste jobb å kjempe for verdens fattigste. Vi var mange som advarte mot Erna Solbergs og Siv Jensens grep da de sammen dannet regjering i 2013. Året etter kom dommen fra mange av de store bistandsorganisasjonene. De skrev: «Utenrikspolitikken og utviklingspolitikken skulle nå gå hånd i hånd. I praksis ser vi at det altfor ofte ender opp med at utviklingspolitikken går i skyggen». Avslutningen lød slik: «Det er på tide at Norge får en egen utviklingsminister».


1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Åsmund Aukrust. Gå til den siterte teksten.
Politisk styring. Norge har et bistandsbudsjett på nærmere 40 milliarder kroner. Penger som brukes på nødhjelp - og på langsiktig utviklingsarbeid. Vi bør være stolte av at Norge er et land som bidrar stort internasjonalt, men vi må alltid spørre oss selv om pengene brukes best mulig.

Jeg tror ikke offentlig byråkrati nødvendigvis er svaret på alle spørsmål. Man kan få til mye med private hender også. Når vi ikke har en egen minister betyr ikke det at mailene bare sendes fra den ene pc til den andre uten at noen bryr seg. Ansvaret er delegert fra ministernivå til statssekretærer, politiske rådgivere og det samme byråkratiet som var på plass tidligere. Ikke all bistand trenger politisering og kan løses av byråkrater. Norge er fortsatt med på de arenaer hvor utvikling er viktig. Formannskapet i giverlandskonferansen for Palestina er norsk, og konferansen om bistand til flyktningene fra Syria og Irak ble ledet av Norge, og 10 mia ble bevilget bare der. 

Statsrådsposter fordeles etter en politisk kabal, I tidligere borgerlige regjeringer har Krf vært med og de har hatt denne posisjonen. Denne gangen ble det lagt en annen kabal. Det er ingenting som tilsier at AP vil følge opp med å utnevne en ny bistandsminister ved neste korsvei. Også der vil det være et spørsmål om hensiktsmessighet iht kabalen som legges. 

Når det gjelder klimapolitikk har Norge spilt med i Paris-avtalen på lik linje med alle andre. Det viktige derfra er at store nasjoner som Kina og India tar en større del av ansvaret, og at Afrika kommer med slik at kontinentet utvikler seg ytterligere bort fra å være en søppelplass for tungindustri. Innen Europa ble klimaarbeidet betydelig lettet ved at EU satte en standard for hva som skulle være utslippsmål etc. Det var så gode mål at selv SP ble målbundet. Som en del av det europeiske fellesskapet har Norge sluttet seg til de samme målene som EU. Det slo an også overfor de som mener Norge skal ha en mer selvstendig linje overfor EU. Her leder EU an i Europa. 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere