Verdidebatt

Hva driver du med da?

Selv har jeg slitt, psykisk sett, med å akseptere at jeg ikke lenger er med og heller aldri kommer til å bli med - til tross for Ap’s etter hvert forslitte slagord. I stedet blir jeg hjemme. På den måten unngår jeg å få ubehagelige spørsmål jeg helst ikke vil svare på.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Spørsmålet må være et av de hyppigst stilte, i sammenhenger der folk som ikke kjenner hverandre (altfor godt) på forhånd skal etablere kontakt. Tilsynelatende et helt uskyldig spørsmål, men samtidig så avslørende og blottstillende. For hva med oss som hverken driver med noe eller har drevet det til noe, bortsett fra å ligge samfunnet til last, økonomisk sett? Jeg har hørt enkelte betegne seg som «livsnytere» - etter mitt syn en oppkonstruert betegnelse på å skjule at man har havnet utenfor arbeidsfellesskapet og knapt har til salt i maten. Så heftige er dog ikke satsene på sosiale stønader utbetalt fra det offentlige.

Selv har jeg slitt, psykisk sett, med å akseptere at jeg ikke lenger er med og heller aldri kommer til å bli med - til tross for Ap’s etter hvert forslitte slagord. I stedet blir jeg hjemme. På den måten unngår jeg å få ubehagelige spørsmål jeg helst ikke vil svare på. Jeg vet jeg blir oppfattet som usosial, men det er faktisk en billigere pris å betale enn å avsløre for all verden at jeg ikke har fått det til. Og etter hvert som årene går, har jeg heller ikke noe å snakke med omverdenen om. Jeg har ikke vært i arbeidslivet på 18 år. Det er svært mange år, ikke minst hva angår implementering av dataverktøy.

Innerst inne vet jeg at jeg ikke har noe å skamme meg over. Jeg begynte å tjene penger allerede som 12-13-åring, blant annet som trillepike, bærplukker og barnevakt. Senere ble det butikkjobb og hjemmehjelp, ved siden av skolen. I studietiden jobbet jeg også hele tiden deltid, i tillegg til feriene. Det betød at jeg faktisk hadde tilnærmet full opptjening, da ryggen knakk og alt raste sammen i kjølvannet av dette. Det er imidlertid ikke forbundet med like høy status å bli satt på trygd som å gå av med pensjon, selv om både antall yrkesaktive år og personlig arbeidsinnsats rent faktisk har vært høyre for den trygdete enn for pensjonisten.

Selv husker jeg godt en henvendelse fra dem som skulle hedre 25-årsjubilantene. De ville gjerne ha et bilde av meg, som skulle illustrere teksten. Det var bare det at jeg nettopp var blitt sagt opp på grunn av sykdom. I stedet for blomster, vase og marsipanbløtkake, ble det avskjed på grått papir. Når det er sagt; min daværende sjef fulgte bare prosedyrene. Jeg var blitt advart mot å si opp selv - på grunn av trygderettighetene - men kunne ikke lenger opprettholde stillingen uten å gjeninntre. Vi skiltes som venner. Og han spanderte faktisk både kaffe og kake i vårt siste møte. Jeg nærer derfor overhodet ingen bitterhet i forhold til tidligere arbeidsgiver. Han gjorde nøyaktig det samme som jeg ville gjort, bare kanskje hakket mer humant. Det kunne likevel ikke skjule det faktum at jeg som var så nære fra å kunne gå av i ære, likevel forlot stedet i vanære - selv om det ikke var min skyld. Det gjorde imidlertid noe uopprettelig med selvtilliten; uansett hvor mye jeg hadde strevd for å lykkes i fortiden, betydde det plutselig null og niks. Selv om jeg alltid hadde møtt opp, stilt opp, påtatt meg ekstraarbeid og jobbet overtid, var det som om det aldri hadde skjedd. Jeg var blitt en ikke-person.

Det er en status jeg har levd og slitt med i 18 år. Det har kostet meg like mange år i et inaktivt sosialt liv. Jeg kunne like gjerne ha sittet i fengsel. Ene og alene på grunn av samfunnets manglende evne (uvillighet) til reelt å inkludere sånne som meg, økonomisk og sosialt, i flokken som liksom skal få bli med, videre inn i fremtiden. Redningsplanken for min del har, forbausende nok, vært at ektefellen har gått av med alderspensjon. Det gjør det mye lettere for meg å henge meg på. Med mitt gråspraglete utseende er det (heldigvis) ingen som umiddelbart vil betvile at også jeg er alderspensjonist. Jeg lar dem mer enn gjerne bli i den troen.

For øvrig er det engelske ordet retired (tilbaketrukket) et mye mer humant ord enn trygdet. Det beskriver hva som rent faktisk har skjedd, uten å gå nærmere inn på hvordan det skjedde. Jeg vil aldri kunne innrømme at jeg har kastet bort mange år av mitt liv. Livet er fullt av uforutsette hendelser og det kan ta fryktelig lang tid å lege sår. Jeg har derfor følgende anmodning til Finn Bjelke (pop quiz, NRKP1) og andre som ønsker kontakt; kan dere ikke heller snakke om været?

marita.synnestvedt@gmail.com

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt