Gudstjeneste som shopping

Den gudstjenestetypen jeg har observert oftest er kiwi-gudstjenesten. Som Kiwi er slike gudstjenester tilpasset kundenes behov for enkel og rask betjening. Kiwi-gudstjenester finner sted på alle små steder nesten hver søndag, og de som jobber der tar hensyn til at det kan være lang tid siden sist du trengte kirkelig brød, vin eller vann. Da jeg observerte en slik kiwi-gudstjeneste fikk gudstjenestedeltagerne nøyaktig informasjon om hvordan de skulle bruke salmeboken, de fikk øve på noen salmer og presten kom med veiledende kommentarer før nattverden. Det som er spesielt bra med slike Kiwi-gudstjenester er at de er i nabolaget.  Du vet hva du får og du trenger ikke yte noe mer enn å være der den timen det varer.

Gourmetgudstjenester

Noen ganger blir jeg lei av de masseproduserte brødene på Kiwi. Jeg blir også lei av Kiwi-gudstjenester, selv om jeg egentlig støtter dem av hele mitt folkekirkelige hjerte. Når jeg blir tilstrekkelig lei setter jeg meg i bilen og kjører til en gourmetgudstjeneste. I gourmetgudstjenesten får du det ypperste av mat, men uten at det er spesielt moderne og fancy. Det som står høyt i kurs er håndverket. Maten som tilbys endrer seg ikke med etterspørselen. Dersom kunden ikke liker det de får, er det som regel kunden som tar feil. De som jobber der er ikke villige til å fire på kvalitetskravene. De som kommer på gudstjeneste må lære seg å like de gudstjenestene og kirkelig handlingene de får.

Teologistudenter har blitt oppfostret til å strekke seg etter disse gourmetidealene. De vil gjerne messe litaniet perfekt og tror at langsomme evangelieprosesjoner er et must. Dette er det ikke like lett å gjennomføre alle steder. Det vanskeligste en prest med gourmetidealer kan oppleve er å komme til menigheter preget av samvirkelagsånd.

Samvirkelagsgudstjenester

Det er ikke så mange reelle samvirkelag igjen, men Coops slagord «Litt ditt» klinger fremdeles. Samvirkelaget er tuftet på idealer om å være en kundedrevet butikk, der medbestemmelse og respekt for medlemmene står sterkt.

Slike samvirkelagsgudstjenester har jeg observert flere steder i landet. Jeg tror det er grunnlag for å si at de er i vekst. Uttrykket i samvirkelagsgudstjenestene er preget av å være modernisert bedehuskultur. De synger heftig lovsang, har gjerne et band med dyktige musikere og jeg har ikke observert at de snakker så mye om synd lenger. Noe som nesten er litt trist. Samvirkelagsgudstjenestene er glade gudstjenester som i stor grad drives at frivillige medarbeidere.

Slike frivillighetsdrevne og dugnadsbaserte gudstjenester er idealet mange steder. Det er ikke rart. Det å være på en slik gudstjeneste var en god følelse. Jeg kunne jeg synge høyt uten at stemmen min hørtes. Det var mange på gudstjenesten. Alle så ut som om de hadde genuint lyst til å være der. Slike samvirkelagsgudstjenester er i tillegg et smart ideal å spre fra sentralkirkelig hold. Det trengs jo veldig mye mindre lønnsmidler til slike gudstjenester enn både Kiwi- og gourmetgudstjenester. Mange steder er samvirkelagsgudstjenester en fjern drøm. De har ikke frivillige nok, og ingen utsikter til å få det.

Skreddersømgudstjenester

Trolig fordi vi lever i et post-industrielt velstandssamfunn har vi fått en god del skreddersømnæringer. Mannen min lager og selger skreddersydde sykler. De som kommer til verkstedet er sykkelentusiaster. De har prøvd de dyreste og fineste fabrikkproduserte syklene, og funnet ut at de ikke er fornøyd med kvaliteten disse syklene kan levere. Det er her mannen min kommer inn. Prosessen ligner litt på sjelesorg. Kropper måles, kundene snakker om tidligere sykkelopplevelser, og hva de lengter etter i sitt sykkelliv. Når dette er ferdig starter den møysommelige prosessen med å sveise en sykkel spesielt skreddersydd til kunden. Det er ikke billig, men de sier det er verdt det.

Kanskje peker dette også mot retningen til deler av gudstjenestelivet i Den norske kirke. En god del mennesker har prøvd utallige gudstjenester, men opplever at de ikke er tilstrekkelig tilpasset deres behov. De er ikke relevante nok, speiler ikke deres liv og behov.

Spinnergudstjeneste

I Norge har vi noen slike anslag. Sist ute var Espen Hasle i Manglerud menighet med en spinnergudstjeneste. Et kreativt eksempel på en konseptgudstjeneste spesielt tilpasset et segment gudstjenestekunder.

Trenden med skreddersydde temagudstjenestene har imidlertid kommet lenger i Danmark og Tyskland. Kirstine Helboe Johansen ved Århus universitet har forsket på menigheter i Danmark som arrangerer gudstjenester på Valentinsdagen. Gudstjenestene er for kjærestepar som vil komme og feire kjærligheten i kirkerommet.

Mens Jantine Nierop fra Universitetet i Heidelberg forsker på tyske menigheter som arrangerer gudstjenester for kommende mødre. De vordende mødrene utarbeider bønner sammen med den lokale presten, slik at gudstjenesten blir perfekt tilpasset deres unike svangerskap. Pussig nok blir ikke de vordende pappaene regnet med.

Hva vil Den norske kirke med sine gudstjenester? Den vil så mangt. Og det er kanskje en styrke. Det er lett å komme med betraktninger om hvordan gudstjenestevirkeligheten burde være. Det er langt vanskeligere og viktigere å forholde seg til den som den er. Jeg tar hatten av for alle som jobber med den særdeles komplekse oppgaven gudstjenester er.