Elisabeth Arntzen

Lege
1    0

Min far fant selv veien til den beste død

Da min far fikk diagnosen lungefibrose, ble han forespeilet en gradvis kvelning. Hans egne valg mot slutten av livet ga i stedet overraskende velvære, både psykisk og fysisk.

Publisert: 27. jul 2017 / 2917 visninger.

(Første gang publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening, No. 9, 2. mai 2017. Gjengitt med tillatelse.)



Far var 87 år. Livsglad, forelsket og kvikk i replikken. Sykdommen utviklet seg raskt, og pusten ble stadig dårligere. Far aksepterte at sykdommen måtte gå sin gang, men ville gjøre spådommene om en plagsom død til skamme. Han hadde tro på at han kunne finne ut av dette selv, hvis han kunne bo hjemme. Han ville ikke på sykehus eller sykehjem.

Kroppens signaler. Far ­manøvrerte seg gjennom de siste ukene, med oss nærmeste­ i nærheten. Han innrettet seg etter kroppens signaler. Han brukte ingen medisiner. Vi var typiske pårørende, som i beste mening prøvde å få i ham mat. Maten ga ham voldsomme hoste-
kuler. I tillegg var kroppen så nedbrutt av sykdom at den ikke klarte å ­bearbeide maten. Derfor bestemte han seg for å slutte helt å spise og drikke så snart han ble sengeliggende. Det ville skjerme kroppen mot unødige plager og la naturen gå sin gang. Dette fungerte veldig godt for far.

Den dagen far ble senge-
liggende, sluttet han å spise. Han fortsatte å barbere og vaske seg, pusse tenner, ha på rene klær og være fin på håret. Dette ordnet han selv, hver eneste dag. Han hadde også vært på toalettet for siste gang. Kroppen var lett og fin etterpå. Det ble ingen flere dobesøk, bare urinflaske.

Den andre dagen sluttet han å drikke. Far hostet mye mindre, og pusten var fin når han lå i ro i sengen. Han lurte på når hjernen ville bli svekket etter at han sluttet å drikke. Han forsket litt på seg selv og var seg selv lik. ­Interessert fulgte han med på hvor mye urin som kom i flasken, og hvordan den så ut. Og han lurte på hvordan nyrene tålte dette.

Avskjed. Denne dagen tok han avskjed med kjæresten. De lå og kikket på bilder på mobiltelefonene sine og snakket om den fine tiden de hadde hatt – og var lykkelig for den.

Den tredje dagen svarte han på SMS fra barnebarna. Lykkelig og takknemlig over alle kjærlighetserklæringene, lurte han på om han ikke måtte avlyse dette dødsfallet.

Den fjerde morgenen utbrøt han med glimt i øyet «Farsken! Jeg lever jo enda. Er i så fin form. Dette går jo feil vei!». Han syntes dette var spennende. Far var ikke troende og mente at det er svart før vi fødes og blir svart igjen når vi dør. Han var ikke redd døden og spøkte med at han snart fikk vite om det var noe på den ­
andre siden.

Far mente at man selv, om ­mulig, bør få velge hvordan man vil leve de siste dagene av livet, og at det kan gjøre døden lettere. Han ville gjøre det han gjorde – ikke bare for seg selv – men for alle andre i samme situasjon. Og han ville at jeg skulle skrive om det.

Båtturene. Den femte natten var kald og dårlig. Han hostet mye. Jeg masserte føttene hans. Det hjalp. Vi tok et par skjeer vodka og sprite. Stemningen var god, og far fortalte om båtturene sine langs norskekysten. Om kvelden falt han bort et par ganger, men kom fort over det. Han sovnet og hadde det bra. Han var svært takknemlig for at vi i familien fulgte han gjennom denne tiden, slik at han kunne være hjemme.

Den sjette morgenen ropte far med fryd i stemmen «Det har vært ei kjempemessig natt. Har sovet veldig godt. Hadde følelsen av å våkne i sakte film og var så fin i hele kroppen. Ingen hoste».

Denne kvelden ble han mer sliten, men humøret var bra. Han syntes at han hadde fått brukt de siste dagene godt. Han tok et aller siste farvel med kjæresten på telefonen: «Ha det bra, min elskede». Han håpet å sovne for godt denne kvelden.

Den syvende dagen våknet jeg av duringen av barbermaskinen. Far tok som vanlig morgenstellet. Han lå velstelt og fin i sengen da jeg sto opp.

Med et smil. Etter én uke uten mat og seks dager uten drikke ble far stadig svakere. Han falt bort, så utydelig og trodde han skulle dø. Han klarte så vidt å snakke, men så ofte på meg med et smil. Sa det var beroligende at jeg satt der og heklet. Fuktet selv munnen med en klut og hadde det fint og var fornøyd.

Plutselig grep far mobiltelefonen og satte på musikken han og kjæresten hadde danset etter på Gran Canaria to måneder tidligere. Han så lurt på meg, smilte lykkelig og la mobiltelefonen på hyllen over sengen – for godt.

Den åttende dagen trodde vi han skulle dø. Han hadde synsforstyrrelser, fantaserte litt og ­ville holde meg i hånden. Strevde med pusten et par ganger. Puste-
øvelser hjalp, og han sovnet ­rolig, men åpnet stadig øynene og ­smilte. Tydelig glad for at jeg var der. Han ville til og med ha med seg overskriftene fra Avisa Nordland, og ga signal når han ville jeg skulle bla videre.

Rolig og fint. Utpå kvelden ble han urolig i kroppen. Slutten nærmet seg. Føttene ble marmorert. Jeg spurte om han ville ha en stikkpille for å få ro. Det ville han. Stesolid 5 mg gjorde underverker. Far sovnet rolig og fint.

Den niende morgenen våknet jeg av at far pustet uregelmessig. Søsteren min og jeg rakk akkurat frem til sengen hans før han døde. Han døde fredelig og rolig – en helt naturlig død – akkurat som han håpet.

(Første gang publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening, No. 9, 2. mai 2017. Gjengitt med tillatelse.)

4 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Daniel Krussand

4 innlegg  766 kommentarer

Publisert 3 måneder siden

Fin fortelling.  Godt å høre om et menneske som regisserer avslutningen av livet og bestemmer selv.  Takk til deg og ham for at dere ville dele dette!

1 liker  
Svar
Kommentar #2

Jon Mamen

4 innlegg  7 kommentarer

Publisert 3 måneder siden

Dette syns jeg var en nydelig fortelling. Ikke bare fikk den gamle mannen styre sin egen dødsprosess. Han hadde også sine nærmeste rundt til å støtte og hjelpe og være der for ham den tiden det tok. Takk for fortellingen.

1 liker  
Svar
Kommentar #3

Tove S. J Magnussen

481 innlegg  1973 kommentarer

God sykepleie

Publisert 3 måneder siden

tenger ikke bety noe mer enn dette; At man lytter til den syke. Mestring er også viktig ved livets slutt, og ved å styre sin egen død, føler man aktiv deltagelse og omsorg fra andre (personsentrert). Noen bruker 9 dager, andre bruker flere år. Det er allikevel tøft å bivåne det hele fra en tilskuerplass. Følelsene blir holdt tilbake for at den syke skal dø i fred. Reaksjonene kommer gjerne senere og er sterkere jo lenger sykdomsprosessen har vart. Den profesjonelle rollen som pårørende er vanskelig når det skjer ens nærmeste.

 Kondolerer. Gi deg selv en sørgetid. Det er alltid trist å miste noen man er glad i og har levet et langt liv sammen med. 

Svar
Kommentar #4

Beate Eiklid

0 innlegg  38 kommentarer

Publisert 3 måneder siden

Takk!

Svar
Kommentar #5

Arne Skjærvik

2 innlegg  32 kommentarer

Døden - hjemkomsten der han bor

Publisert 3 måneder siden

Flott artikkel som vitner om klokskap. Han slapp angsten og dødskampen. Nå vet han at det ikke finnes noen død, og liker seg svært godt i vakre omgivelser - uten smerter. Smertene ligger igjen i hans grav - eller hva han valgte. Han er tydeligvis en god sjel som våker over deg og besøker deg. Takk for god artikkel.

Svar

Siste innlegg

Johan Veltens kritikk
av
Bernt Aksel Larsen
10 minutter siden / 23 visninger
0 kommentarer
Frivillig fornyelse
av
Vårt Land
22 minutter siden / 20 visninger
1 kommentarer
Augo sviv som snarast
av
Håvard Nyhus
rundt 15 timer siden / 261 visninger
0 kommentarer
Tese III: Nåden er alltid større
av
Joel Halldorf
rundt 20 timer siden / 151 visninger
1 kommentarer
Gud gav dem over
av
Kjetil Mæhle
rundt 21 timer siden / 265 visninger
4 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Johan Veltens kritikk
av
Bernt Aksel Larsen
10 minutter siden / 23 visninger
0 kommentarer
Frivillig fornyelse
av
Vårt Land
22 minutter siden / 20 visninger
1 kommentarer
Augo sviv som snarast
av
Håvard Nyhus
rundt 15 timer siden / 261 visninger
0 kommentarer
Tese III: Nåden er alltid større
av
Joel Halldorf
rundt 20 timer siden / 151 visninger
1 kommentarer
Gud gav dem over
av
Kjetil Mæhle
rundt 21 timer siden / 265 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Isak BK Aasvestad kommenterte på
Frivillig fornyelse
11 minutter siden / 20 visninger
Cecilie Bedsvaag kommenterte på
Medias framstilling av mennesker
14 minutter siden / 601 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
15 minutter siden / 4269 visninger
Oddvar Hægeland kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
17 minutter siden / 2185 visninger
Unn Elisabeth Aarø kommenterte på
Gud gav dem over
27 minutter siden / 265 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
27 minutter siden / 4269 visninger
John-Olav Hoddevik kommenterte på
Revival - fra Gud?
28 minutter siden / 1973 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
44 minutter siden / 4269 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hva uenigheten handler om
rundt 1 time siden / 1608 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Feil løsning på feil spørsmål
rundt 1 time siden / 195 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Om en verbal duell, trusler, krav og knefall for islam  
rundt 1 time siden / 387 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Overgrep frem i lyset
rundt 1 time siden / 174 visninger
Les flere