Verdidebatt

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?

Kommentarer til professor Bernt Oftestads artikkel LIBERAL PROTESTANTISERING. Av Aase Marie Holmberg

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I sin artikkel skriver Professor Oftestad: «Det annet Vatikankonsil (1962-1965) ble betraktet som opptakten til katolisismens nødvendige tilpassing til vår tid.» Videre skriver han at «Johannes Paul 2 og Benedikt 16 satte en stopper for en utvikling i den retning av tilpassing.» Han skriver også at «pave Johannes 23 ønsket å føre kirken ajour med nåtiden», men ifølge Oftestad åpnet han selvsagt ikke for endring av kirkens (uforanderlige) lære. Paven holdt fast ved at kirken burde være «mor og lærerinne» (Mater et Magistra) for hele menneskeheten.
Disse utsagnene kan umulig være riktige. Forholdet er nemlig at Mater et Magistra først og fremst handler om kirkens sosiallære; den del av kirkens lære som handler om sosiale, kulturelle og økumeniske emner, og ikke som Oftestad gir utrykk for; om teologiske læresetninger. Det virker også som professoren har glemt at pave Johannes 23 forbauset både Kirken og verden ved som pave å innkalle til et økumenisk konsil bare 3 måneder etter innsettelsen. Han sa han ville feie vekk det keiserlige støv, som siden Konstantin hadde lagt seg på Peters stol og gi Kirken tilbake den evangeliske renhet og fylde. Oftestad sier Johannes Paul 2 slo fast at mennesket selv ikke har frihet til å bestemme hva som er sant, for sannheten er gitt og viser til dokumentet (Veritatis Splendor). Også dette dokument, som betyr «sannhetens stråleglans», viser ført og fremst til grunnleggende spørsmål om Kirkens morallære.
Nå synes jeg Oftestad heller burde bruke tid på å skrive om alt det positive som har skjedd mellom de kristne kirkesamfunnene og den katolske kirke. Jeg tenker for eksempel på dekretet om Økumenisme som ble vedtatt på det annet Vatikankonsil, og Joint Declaration i 1999 som av mange regnes som dette århundrets største gave til den kristne kirke. Som om ikke dette er nok, må også Pavene Johannes 2 og Benedikts 16 ønske om en snarlig gjenforening av den katolske kirke og de kristne kirker nevnes. Jeg tenker også ikke minst på den økumeniske gudstjenesten i Lund domkirke med paven i spissen hvor «Fra konflikt til dialog» ble undertegnet. Det sies at begges deltagelse på det annet Vatikankonsil betydde personlig omvendelse til økumenikken. Allerede på konsilet ble «De Ecclesia» vedtatt, som markerte slutten på striden mellom den katolske kirke og Det Lutherske Verdensforbund. Pave Johannes Paul 2 encyklika «Ut Unum sint» sier at de alle må bli ett. Han sier også «det virker som om den dagen er nær da enheten kan beseires med felles nattverd». Et annet utsagn fra pave Johannes Paul 2 som også anerkjennes av pave Benedikt 16 er: «utvilsomt vil tidenes Herre, han som med visdom og tålmod forfølger sin nådefulle hensikt med oss syndere, fortsette med å vekke hos de splittede kristne botens ånd og ønske om enhet». Pave Paul 5 sier at «vår tro må stilles i nestekjærlighetens tjeneste, så vel i våre økumeniske bestrebelser som i alt samarbeidet med mennesker av god vilje uansett tro og lære». Det samme gjelder pave Frans som vil ha en mindre stridbar kirke.
I en tale pave Johannes 23 holdt i 1959 nevnte han konsilet han ville invitere til, og sa han ville modernisere og fornye kirken og så invitere de adskilte brødre og søstre til samtale. Da ville utsikten for suksess bli større. Konsilets 16 dokumenter skulle være et reformkonsil med en tydelig pastoral holdning. Dekretene gjelder enda. Jeg synes det er merkelig av Oftestad å antyde at det er et nærliggende mål å tilpasse katolisismen til moderne, demokratisk liberalisme, eller en protestantisering av kirken. Hvorfor i all verden skulle det være nødvendig? Derimot synes jeg kanskje uttalelsene til de nevnte pavene bør få en viss innflytelse på kirkens videre arbeid for en gjenforening av de kristne kirkesamfunn. Tar også med dekretet Unitatis Redintegratio fra 2. vatikankonsil. Etter mange lange drøftelser ble endelig teksten lagt fram til avstemning november 1964. 2137 konsilfedre stemte for, 11 mot. Pave Paul 6 gav tekstene sin fulle tilslutning. «De Oecumenismo» ble stadfestet som den katolske kirkes offisielt vedtatte syn på økumeniske spørsmål. Biskop Gran sa i 1965: «i denne vår avkristningens tid har vi ikke lenger råd til å stå som fremmede overfor hverandre. Umistelige verdier står på spill. Høsten blir stadig større-arbeiderne strekker ikke til. Å bøte på dette er en felles oppgave for alle som tror vi er forløst i Kristus.
I motsetning til Oftestad mener jeg heller at den katolske kirke gjennom pave Frans har en form for modernisering som ikke går på tross av katolske teologiske verdier. Denne «moderniseringen» fremhever heller liberale verdier den katolske, så vel de øvrige kristne kirkesamfunn kan stå for, og som forhåpentligvis fører til samarbeid om menneskeverd, frihet og rettferdighet som står svært sterkt hos pave Frans.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt