Kommentar

Frykten for å feile

Det er lett å tro at de som lykkes er de lykkeligste. Faktum er at mange betaler en høy pris.

Å skrive i avisen har visse likehetstrekk med å stå på scenen. Det er temmelig synlig det man gjør. Også feilene.
Jeg har selv gjort rikelig av dem. Det kan være flaut. Blant tusenvis av lesere er det som regel noen som godter seg.
Men det verste er kanskje ikke feilene i seg selv. For feil er uunngåelig i en kreativ prosess.
Det verste er om angsten for å feile gjør at jeg begynner å kvie meg for å skrive. At jeg ligger om natten og gruer meg.

Livet går under. Heldigvis har jeg sjelden vært der. Men jeg forstår hvordan de har det, de som lever livet sitt på en scene. Slik for eksempel våre fotballspillere gjør. Man trenger ikke være 18 år og erklært vidunderbarn, som Martin Ødegaard, for å kjenne presset.
VG meldte i forrige uke at 43 prosent av 119 norske toppspillere har slitt med angst og depresjoner. Dette er nesten halvparten av dem som er i aksjon hver helg, og som får terningkast fra journalistene på sine prestasjoner i avisene dagen etter.
«Som ung tenker man gjerne at presterer jeg ikke her nå, så går livet under», sier Vålerenga-spiller Magnus Lekven til VG.

Dyp, kald sjø. Fotballspillere har en posisjon mange unge drømmer om. De får oppmerksomhet, de får dyrke talentet sitt og de har (får?) godt betalt. De er legemliggjøringen av drømmen fra populære programmer som Idol, X-faktor, The Voice og Norske Talenter.
Kanskje har ingen skildret det å være ung og leve med prestasjonspress bedre enn Erik Fosnes Hansen. I boka «Salme ved reisens slutt» skriver han om den unge fiolinisten Leo Lewenhaupt. Hans status som vidunderbarn gjør at han etter hvert opplever det som umulig å leve opp til bildet som publikum har av ham:
«Flere timer før konsertene kunne de gripe fatt i ham og slynge ham ut i nattsort redsel. I garderoben, før konserten, tenkte han på alle menneskene som har forsamlet seg ute i konsertsalen: De er kommet for å høre på ham. Han kan fornemme, med et synsk blikk, at de er der, at de hoster, blar i programheftene. Og hver gang tanken streifer dette, begynner han å skjelve. Han skal spille for dem. De kommer til å lytte. Enhver feil han måtte gjøre, den minste skjelving, vil de få med seg. (…) Stykkene blir som lumske feller, det hele blir en spurt fra isflak til isflak på en dyp, kald sjø».

Den lille stemmen. Den svenske skiløperen Anna Dyvik er ikke ukjent med den følelsen. Hun ble i vinter verdensmester for skiløpere under 23 år. På bloggen sin og i et intervju med Expressen forteller hun nå om hva det har kostet:
«Jeg har krasjlandet. Det har vært verst om nettene. Det er som at jeg idet jeg sovner får masse mareritt, og da kommer panikken. Jeg er veldig klar over min egen angst, og min manglende evne til å takle denne typen stress».
Dyvik er tøff som forteller om dette. Hennes offentlige utlevering er en påminnelse til alle som tror at livet som stjerne er lett og bekymringsløst. Man blir sjelden best i verden i noe som helst, uten å stille enorme krav til seg selv. Å leve opp til disse, er tøft nok. Så kommer følelsen av de andres blikk i tillegg.

Et varsko. En rekke norske fotballspillere har fortalt om hvordan dette føles. Claus Lundekvam grep til kokain og alkohol for å klare presset. Stig Inge Bjørnebye lå i fosterstilling i senga og gruet seg til å dra på Liverpool-kamp. Flere kjente spillere og trenere har tatt sitt eget liv.
Gapet mellom den ytre og den indre virkeligheten ble antakelig for stort. Når nettene kom og den lille stemmen ikke kunne overdøves av publikums heiarop, var det liten hjelp i å ha et kjent navn. Snarere tvert i mot.
Når VGs tall viser at mer enn fire av ti fotballspillere sliter med angst eller depresjoner, så er det et varsko til alle oss som heier på det eksepsjonelle og omtaler unge mennesker som stjerner.

Skummel reise. Jeg glemmer ikke det jeg kom i skade for å lese i en oppslått treningsdagbok som lå på bordet på et hotellrom jeg delte med en olympisk deltaker i friidrett:
«Det gikk tungt på trening i dag. Følte meg verdiløs».
Dette var skrevet av en ung mann som var blant de 20 beste til å løpe i hele verden.
De to setningene avslørte en trist tilstand. Selvbildet hans handlet om hva han gjorde, ikke om hvem han var. Dermed svingte selvfølelsen i takt med prestasjonene.
Det er en skummel berg-og-dalbane-reise.

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar