Andreas Hardhaug Olsen

3    4

En ­ideo­logi for ­roboter

Effektive altruister er mest av alt ­opptatt av regnestykker, og forstår lite av hvordan mennesker faktisk ­tenker og føler.

Publisert: 25. jul 2017 / 727 visninger.

(Teksten ble første gang ­publisert på waghorn.no)

Om du ikke har hørt om effektive altruister før, er dette en gjeng som beskriver seg selv som «en voksende sosial bevegelse 
basert på et ønske om å gjøre verden best mulig for alle». ­Effektive altruister er preget av utilitarismen, en filosofi som sier at riktig måte å handle på er den som maksimerer velstanden til flest mulig mennesker. Forestillingen 
finnes blant alt fra sosialister til sosialdemokrater til liberalister.

Bevegelsen er dypt rasjonalistisk, i form av at den har en nærmest karikaturliknende tro på hva kloke hoder kan oppnå, i sin tilnærming til virkeligheten. Det blir kanskje tydeligst i tekstene til aviskommentator og effektiv altruist Aksel Braanen Sterri. For eksempel når han tar til orde for å moralmedisinere befolkningen («vi ser ikke ut til å kunne løse utfordringene innenfor dagens institusjonelle rammer») eller flørter med tanken om overvåkningskameraer i hvert rom i hvert hus («barn og ektefeller utsettes for enormt mye vondt innenfor huset fire vegger»).

Samme impuls. Flere av disse forslagene krysser grensen for ­akseptabel samfunnsplanlegging, selv om ingen av dem har tatt formen til den ­planøkonomiske galskapen fra forrige århundre. 
Men målet om å maksimere velstand vil ofte lede til samme ­impuls som drev planøkonomer: Alt i samfunnet vi ser som vi ikke liker, klør vi i fingrene etter å gå inn og fikse.

Mange klassiske liberalister og konservative er skeptiske til ­utilitarismen nettopp fordi den er rasjonalistisk av natur. Kun det håndgripelige, det konkrete, gir mening for en rasjonalist: Kan du ikke sette ord på hvorfor du føler som du føler, er det du føler bare tull.

Fremfor målet om å maksimere velstand, ønsker klassiske liberalister (i tradisjonen til Adam Smith og F. A. Hayek) å maksimere frihet. Maksimering av frihet innenfor et rammeverk av velfungerende institusjoner, leder også til generell velstandsvekst. Men her går veien via generelle ­prinsipper som tilrettelegger for frihet uten at motstridende interesser lager kaos.

Pretensjonen til denne typen 
­liberalister har aldri vært å ­garantere for ønskede resultater fra en spontan samfunnsorden, men å utforme et system aktørene kan handle innenfor. Frihet vil uunngåelig føre til uheldige og uforutsette utfall for enkelte. En av de viktigste innsiktene fra den liberale tradisjonen er at mennesket har begrenset kunnskap om sine omgivelser, og må derfor veiledes av abstrakte regler – nærmest slik trafikklys sørger for orden i trafikken uten at de er styrende for bilenes retning eller endestopp.

Barnekreftforeningen. I mars skrev Sterri om den populære ­sosiale medier-kampanjen til inntekt for Barnekreftforeningen. Sterri fryktet at pengene som gis til foreningen «tas fra» andre og mer effektive tiltak, og var derfor «ikke sikker på om kampanjen kan forsvare seg» (Dagbladet, 29. mars). Dessuten er barnekreft ­allerede en prioritert oppgave i det offentlige helsevesenet.

Det mest opplagt problematiske 
med dette binære tankesettet (en krone til formål A blir automatisk en krone mindre til formål B), er den implisitte forestillingen ­
om at vi alle har et slags ­rigid og predefinert velferdsbudsjett 
vi ­porsjonerer utover rasjonelt og ryddig. Så mekanisk fungerer ikke mennesket. Selv om vi ikke kan vite antallet det gjelder: Mange av dem som gir ­under ­virale og virkningsfulle kampanjer, ville ellers ikke ha gitt noe til noen.

Tilsvarende robotaktige tanke­sett finner vi i intervjuet Aftenposten gjorde med den effektive 
altruisten Jørgen Ljønes, som ­mener at følelser aldri skal komme 
inn i vurderingen av hvilket veldedig formål som skal få penger. Videre sier han: «Å gi penger til Blindeforbundet i Norge for at de skal trene hunder, koster flere hundre ganger mer enn å gi penger til et lite kirurgisk inngrep som kan gi et fattig menneske med trakom synet tilbake. Hvis du står med disse pengene, og du mener at alle mennesker er like mye verdt, burde du bidra til at flere hundre mennesker får se, før du bidrar til at en blind får en blindehund. Den kan bare være til en viss hjelp for en blind i Norge i noen år.»

Å vekte lidelser. Skal vi ikke la følelser spille inn, blir det vanskelig å finne motivasjon til å gi i utgangspunktet. Giverglede er uløselig knyttet til medfølelse. Selv om statistikk kan fortelle oss hvilke organisasjoner som er ­effektive, trenger vi vel i første omgang å vite hvilke formål som er verdig en slant? Det er vanskelig å tenke seg et realistisk system som kan vekte forskjellige lidelser adekvat, slik at vi kjølig og rasjonelt kan plukke riktig organisasjon når vi gir penger.

Hvem skal hjelpes først av han med kreft i hjernen og hun med Parkinson? Har en alkoholiker det verre enn en dement? Skal hjelpen gå til de med akutte behov, eller skal den være del av et ledd i en langsiktig plan? Om vi ikke kan tillate oss å lytte til følelser – utviklet av egne erfaringer og verdier – når vi gir til formål, trenger vi et uhyre komplekst system for å rangere alt for oss: Hva slags sykdommer er mest kritiske, under hvilke forhold er det verst å leve, og skal alderen på dem vi hjelper (ung vs. gammel) spille inn? Hvordan kvantifiserer vi slike størrelser?

Legitim prioritering. Og vel så interessant: Når krysser vi grensen og begynner å forholde oss til dette upersonlige regnestykket til Sterri og de effektive altruistene? For jeg regner med at det finnes en grense. Om du har en datter som blir dårlig, men ikke nødvendigvis dødssyk, og sykehusregningene spiser hele inntekten din, kan vi anta at hun er en legitim prioritering?

Og kan jeg bruke penger på blindehund til bestemor (som er blind og ikke kan opereres) – ­eller havner hun etter barnet som sulter i Afrika? Bestemor har det jo opplagt ikke verst av de to. Eller hva med en venn som er ufør og blakk, skal jeg hjelpe ham, eller bør kronene gå til malarianett? Hva med en mer perifer bekjent som har angst og ikke kommer seg ut av leiligheten, bør jeg bruke ­tiden min på ham, eller skal jeg stå i Oslo sentrum og servere suppe til hjemløse? Effektive altruister sier selv de ønsker å «utgjøre en størst mulig positiv forskjell i verden». Så hvilken rettesnor skal vi forholde oss til i disse spørsmålene?

Eller hva med pengegaver til liberalistiske tankesmier, fremfor nødhjelp, i håp om at ideer vil spre seg og gjøre verdens markeder enda friere slik at flere på sikt opplever økt frihet, fred og velstandsvekst – hvordan passer dette inn i robotenes regnestykke?

Ikke er alt. Forsøk på å ta ­utgangspunktet på alvor og ­følge den absurde logikken til siste ledd, førte blogger og ­ultrarasjonalist Gunnar Tjomlid til ­konklusjonen om at datteren «ikke er alt» for ham:

«Jeg elsker henne mer enn noen annen, og synes hun ­utelukkende fortjener å ha det så godt og trygt som mulig er. Men hun er ikke alt for meg. Bare en sneversynt person vil si at én person er alt. Bare en egoistisk fjott med skylappene på vil si at én person er viktigere enn alle andre mennesker på kloden.»

Effektiv altruisme er velment, men også svøpt inn i en ­intellektuell hybris. Logikken ­bygger på et premiss som ikke er forankret i hvordan mennesker ­tenker og føler. Det er en ideologi for ­roboter.

(Teksten ble første gang ­publisert på waghorn.no)

Andreas Hardhaug Olsen

Redaktør for Waghorn

4 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Njål Kristiansen

140 innlegg  18149 kommentarer

Publisert 24 dager siden
Andreas Hardhaug Olsen. Gå til den siterte teksten.
Effektiv altruisme er velment, men også svøpt inn i en ­intellektuell hybris. Logikken ­bygger på et premiss som ikke er forankret i hvordan mennesker ­tenker og føler. Det er en ideologi for ­roboter.

Slik det beskrives her går mine første tanker til at dette er god gammeldags kommunisme i ny drakt. Man nevner ikke kommunismen med et ord, men det er den samme gamle tankegang basert på at mennesket er perfekt bare det får leve innen de rammer som trekkes opp. I dag er det ikke populært å si at man er kommunist. Den har vært klinisk død siden 1989, men det var ventet at den før eller siden måtte komme tilbake. Nå er den her og har form av en hvilken som helst totalitær retning som vil bestemme over oss. 

Mange har opplevet noe dårlig eller ondt i hjemmet..... tja, det er vel en kjerne av sannhet i det, men samtidig må man ikke se bort fra at vanligvis er de aller fleste opplevelser fra hjemmet gode. Hjemmet, være seg barndomshjemmet eller voksenhjemmet er arnestedet for hvor vi opplever menneskelighet, kjærlighet og godhet i form av at vi både får og gir. Dette er formende for hele vårt følelsesliv og metode for å møte verden på. For totalitære blir det viktig å knuse kjærligheten for den tar makt over sinnene og skaper mer medgjørlige mennesker i samkvemmet med andre. Vår måte å behandle andre på blir anderledes om vi og dem er fylte av kjærlighet til menneskene enn når vi ser hverandre som roboter og opplever oss selv som en. 

Dette er kommunistisk teologi på samme måte som all annen ekstrem ortodoksi. Mennesket må fremmedgjøres fra seg selv for å bli et bedre objekt i andres sammenheng. Vel, frem til denne dag har kjærligheten i sine mange sjatteringer seiret, og det er mitt håp at det skal den fortsette med, så sant hjelpe oss Gud. 

1 liker  
Svar
Kommentar #2

Tore Olsen

9 innlegg  2732 kommentarer

Veldig god beskrivelse

Publisert 22 dager siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Dette er kommunistisk teologi på samme måte som all annen ekstrem ortodoksi. Mennesket må fremmedgjøres fra seg selv for å bli et bedre objekt i andres sammenheng. Vel, frem til denne dag har kjærligheten i sine mange sjatteringer seiret, og det er mitt håp at det skal den fortsette med, så sant hjelpe oss Gud. 

Veldig god beskrivelse, Njål - og sant hvert ord! Kjærligheten vil seire, og den som er i besittelse av den skal det gå vel med.

Svar
Kommentar #3

Anna Ringvold

1 innlegg  1 kommentarer

Publisert 17 dager siden

Hei Andreas :) Jeg har i dag postet et svar til dette innlegget: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11693312-kalde-hoder-og-varme-hjerter

Håper det gir et innblikk i effektiv altruisme-bevegelsen. Vi takker for kritikk og håper på mange gode diskusjoner også i fremtiden.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 5 timer siden / 547 visninger
Robin Tande kommenterte på
Bibelens fredsbudskap
rundt 6 timer siden / 589 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 6 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
rundt 7 timer siden / 389 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Når lederen ikke er tydelig.
rundt 7 timer siden / 206 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forbud er feil vei
rundt 8 timer siden / 185 visninger
Les flere