Ingen bestillingsvare

Surrogati-industrien bør bekjempes fordi kvinner utnyttes og barn settes i vanskelige situasjoner. Vi vil alle hjelpe ufrivillige barnløse, men ett sted må grensen gå. For surrogati krysser grensen for hva som er etisk akseptabelt. Dette er først og fremst et spørsmål om menneskesyn. Om synet på babyen i magen og synet på kvinnen som bærer det fram.

Når ble et barn noe som kan bestilles? Når ble et barn noe du kunne be noen andre lage for deg? Når ble det greit å se på kvinnens kropp som en produksjonsarena for andre? Når ble det greit å løsrive morsbegrepet fra den som bærer barnet i magen?

Adopsjon. La oss ta det siste først. Er det så mye mer annerledes enn å adoptere, spør noen. Adopsjon er prinsipielt en helt annen situasjon. Barnet er allerede født, det har mistet sine foreldre eller foreldrene har ikke omsorgsevne til å ivareta det. Da er det opplagt at å få vokse opp i et trygt hjem, hvor barnet er ønsket og elsket er å foretrekke fremfor institusjon eller å bli overlatt til seg selv, slik som faktisk kan være alternativet i andre deler av verden. Gjennom adopsjon løses altså barnas «problem», selv om det mest optimale ville vært om barnet fikk vokse opp med sine biologiske foreldre.

Barn i seg selv er i utgangspunktet sårbare. Surrogatbarn lever i en spenning av usikkerhet. De blir båret frem av en kvinne som har født en, men som ikke har tenkt til å beholde en og andre voksne som har bestilt en – og som i noen tilfeller kan ombestemme seg dersom ikke alt går som planlagt. Barnet er derfor i en juridisk svært usikker situasjon.

Tilknytning. Kan et svangerskap kalles arbeid? Innebærer ikke det produksjon av barn – og hva gjør det med hvordan vi ser på et barn? Selve svangerskapet og fødselen er en stor belastning og risiko for kinnens liv og helse. Men dette er bare det fysiske aspektet. Kvinnen utsettes også for en emosjonelt krevende situasjon. Sterke følelsesmessige bånd knyttes i løpet av de 40 ukene svangerskapet varer. Dersom kvinnens følelsesmessige tilknytning til barnet hun har båret frem er for sterk, kan noen da kreve at hun selger det? Og når det befruktede egget er i kvinnens kropp – hvem sitt barn er det egentlig da?

Det må gå en grense for hva vi kan betale andre mennesker for å gjøre oss. Om vi tror på sannheten om at alle mennesker er like mye verdt, kan det ikke anses solidarisk å bestille tjenester fra noen som kan oppleve seg tvunget til å si ja av økonomisk nød eller forpliktelse. Dermed reiser spørsmålet seg om hva som i realiteten er frivillig. Vi må spørre oss hva ekte frivillighet innebærer. Vi kan virkelig ikke forsvare at man kjøper seg tilgang til en kvinnes kropp.

Rett og galt. Vi ønsker alle barn velkommen til verden og vi synes det er et under hver gang en fødsel går bra. Men vi må få lov til å mene at noe er rett og galt når det gjelder hvordan et barn skal bli til. Kristelig folkeparti kommer alltid til å sette etikken foran teknikken.