Spaltist Joanna Bjerga

Boken er alltid bedre

Kirkens offisielle navn er litt av en munnfull. Det er kanskje ikke så rart at vi har fått et kallenavn?

Publisert: 23. jul 2017

Hvis du bor i Oslo-området har du nok ikke kunnet unngå å få med deg at den svært populære, satiriske musikalen ‘The Book of Mormon’ er blitt oversatt til nynorsk og har premiere på Det norske teateret i september.  Da jeg først fikk vite det, må jeg innrømme at jeg sukket tungt og fryktet at nå skulle alle fordommer mot min religion slå ut i full blomst. 

Tenk om tilskuerne faktisk trodde at det de fikk se på scenen ga et sannferdig bilde av det jeg tror på? Men så viser det seg at oppmerksomheten rundt oppsetningen tvert imot er en fin-fin anledning for oss som tilhører Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige til å besvare spørsmål, og oppklare misforståelser.  Aldri så galt, altså.

Munnfull

Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Det er ikke til å komme unna at kirkens offisielle navn er litt av en munnfull. Dermed er det kanskje ikke så rart at vi ikke protesterer så høylytt når kirken ofte omtales av andre som mormonkirken, og dets medlemmer som mormoner. Mormon var en fin fyr han, og skulle vi først få et kallenavn, så var ikke mormon det verste vi kunne fått.  

Men hvorfor det lange offisielle navnet? Hvis man velger å se på det mindre som et navn og mer som en forklarende beskrivelse av hva kirken er, gir det straks litt mer mening.

La oss bryte det ned litt. Jesu Kristi kirke. Ikke Mormons kirke. Ikke Luthers kirke, eller Moses’ kirke eller folkets kirke, men Jesus sin kirke. Selv om vi for det aller meste velger å fokusere på det vi har til felles med andre kristne kirkesamfunn, så er det nå engang slik at vi også freidig påstår at vi er medlemmer av intet mindre enn den gjenopprettede urkirken. Dermed tilhører vi verken den katolske tradisjonen, eller den protestantiske. Vi tilhører Jesu Kristi kirke.

Dommedagssekt? 

Av siste dagers, da? Det kunne jo være nærliggende å tenke at vi må være en fanatisk dommedagssekt, men det er heldigvis langt fra sannheten. På engelsk heter kirken ‘The Church of Jesus Christ of Latter Day Saints’. ‘Latter’ kan oversettes med senere eller ‘i nyere tid’ – og skal differensiere oss fra de første dagers hellige. De som tilhørte Jesu Kristi kirke på Jesu tid. Så 'siste dagers hellige' handler mindre om at vi tror vi lever i de siste dager, og mer om at vi tror at Jesus organiserte sin kirke mens han levde og at etter et varslet frafall og noen hundre år der bare biter av den opprinnelige kirken fantes på jorden, så finnes hans kirke på jorden igjen. 

Joda, vi tror også at vi nærmer oss Jesu gjenkomst og hans tusen års regjeringstid, men vi har ikke panikk.  Vi tar ganske bokstavelig erklæringen om at ingen kjenner dagen eller timen, unntatt Gud selv. Vi tror også at den som er beredt ikke behøver å frykte. Å være beredt kan dessuten være så mangt. Selvhjulpenhet, både timelig og åndelig, står derfor på dagsordenen, men mer for å kunne sette oss i stand til å hjelpe og lindre andres nød ved behov, enn å være klare for å takle verdens undergang.

Ikke helgener

Hellige. Begrepet kristne ble først brukt av den unge kirkens motstandere. De som trodde på Jesus og valgte å følge i hans fotspor derimot, kalte hverandre for hellige. Vi er altså ikke helgener, men vi tror at troen og vår søken etter å bli mest mulig lik vår Frelser og Forløser kan helliggjøre oss.

Så for å oppsummere, når noen spør meg om jeg er mormon, så svarer jeg at jeg tilhører Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mormonkirken er et kallenavn, og oppsto nok fordi vi tror på Mormons Bok. Mormon, som jeg nevnte innledningsvis, var profeten som forkortet og sammenstilte en rekke gamle opptegnelser som var gravert på metallplater. Bokens fullstendige tittel er for øvrig ‘Mormons Bok – et annet vitne om Jesus Kristus’, men annet som i nr. 2 eller ytterligere, ikke annerledes.  Bibelen og Mormons Bok utfyller og bekrefter hverandre, og hensikten til begge bøkene er å vitne om at Jesus Kristus er Guds sønn og verdens Frelser. Enkelt og greit.

Naturlig nok, så anbefaler jeg derfor at man leser boken. Boken er jo alltid bedre.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

204 innlegg  1811 kommentarer

Fra bok og ord til realisert liv

Publisert nesten 3 år siden

Teologiske uenigheter og dialekter finnes det mengder av. Skal vi så ta Jesus på ordet, så blir vi ikke målt på om vi er ortodokse eller ikke. Men om vi elsker Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv. På fruktene. Se på offiseren i Kapernaum som oppsøkte Jesus: Han ville vel knapt ha bestått noen prøver i troslære. Like vel understreker Jesus at nettopp denne offiseren har en tro som er så tillitsfull og sterk som Jesu aldri noen sinne har møtt i hele Israel. 

Jesus måler altså ikke Guds ord etter bokstaven; men etter Guds vilje - som ikke er gjenstand for tvil eller manipulering. Ble skriften opprinnelig gitt som hjelp for mennesket til å nå frelse, så blir den i dag ikke sjeldent brukt for å diskvalifisere andre. Denne diskvalifiseringen av andre blir samtidig middelet som fremhever ens egen godhet og rett-troenhet. 

Kristus har dog gitt et hint: Vi skal kjennes på fruktene. Og min erfaring med medmennesker fra kirken som Joanna Bjerga tilhører, Jesu Kristi Kirke av de siste dagers Hellige,  skiller seg positivt ut: Her har jeg virkelig og hovedsaklig møtt mennesker av god vilje: Sjeldent har jeg vel møtt så mye aktiv nestekjærlighet, respekt og omsorg som fra disse medmenneskene. Også om de registrerer at jeg ikke deler alt i deres tro, og kjenner meg hjemme i annet kirkesamfunn. Her har faktisk også jeg og andre virkelig noe å lære - uansett trossamfunn og livssyn. 

Til avslutning: Bare noen ord om det å være hel i sin ferd og ærlig vise sitt ansikt. 

Vi vet alle at våre ambisjoner på vegne av vår tro ikke alltid strekker til, for å si det forsiktig. Det tveeggede sverdet slår som kjent begge veier. Vi skal for øvrig ikke forholde oss så tett og refleksjonsløst til bibel og bekjennelse, men til innholdet av bibel og bekjennelse. 

Som min nå avdøde teologiprofessor i sin tid sa, så burde man oftere ta et steg til side og se om man kan få øye på hva som er teologiske konvensjoner, vanetenkning og vanepersepsjon i sitt miljø, og om ikke noe av dette gjør tjeneste som den ufeilbarlige tolkningsinstans - under navnet bibel og bekjennelse. Noen kan ganske enkelt ikke se sin neste fordi deres egen oppblåste selvrettferdighet har svekket synet betydelig. Søren Kierkegaard skriver (tatt etter hukommelsen her) ang. de to sønnene som fikk spørsmål av faren om å jobbe i vingården, fra Matteus: 

Anta at INGEN av brødrene gikk hen og gjorde farens vilje, så var dog den som sa NEI for så vidt noe nærmere det å gjøre farens dypere vilje. Han var jo faktisk og i det minste oppmerksom og helt klar på at han ikke vile gjøre farens vilje. Han gikk i takt med det han sa. Et nei skjuler nemlig ikke noe - det står der klart. Men et ja blir så lett et sansebedrag, et selvbedrag, som av alle utfordringer kanskje er den vanskeligste å overvinne? Når en, eller en man tror er en venn, sier nei og vender meg ryggen og går - så er det også lett å se at han faktisk også gjødet; nemlig går bort. Men når en menneske smiler og ser en i øynene og sier ja… rett i ansiktet til den han går bort fra; og så og si går baklengs bort... mens han dog ser deg bekreftende i øyene og forsikrer at -ja, han skal da stille opp! Da er det ikke så lett å bli oppmerksom og bevisst på hva som egentlig foregår. Sviket er faktisk større her.

Tenk bare på Peter, denne ustabile, feige og følelsesstyrte mannen som vendte Gud ryggen, selv etter å ha lagt hele sitt jeg i å hevde total lojalitet og villighet til å gå i døden for Herren. Men Peter erfarte Herren så helt annerledes enn man ventet seg:  Fra det positive ambisiøse JA, til det heller fravendte og realiserte nei:

I fornektelsen, fortvilelsen og mørket ble Jeus utrolige 7 ganger 70 Peters trøst. Mens han sto der og strigråt erfarte han at Jesu fortelling ikke dreide seg om hans bror. Men om ham selv. Hvor ofte han selv kunne finne Guds nåde og tilgivelse.  - Alle vår andres trøst og styrke er at Jesus Kristus valgte nettopp dette snublende og feilende menneske til å være klippen (!) for vår kirke. 

Det er bare ett steg til Gud. Og det skrittet er det Gud som tar. Det handler bare om å si et forsiktig og prøvende "ja". 



Säg till om jag stör,
sa Han när Han steg in,
så går jag med detsamma.

Du inte bara stör,
svarade jag,
du rubbar hela min existens.
Välkommen.


(Eeva Kilpi)

6 liker  

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
5 dager siden / 2771 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
28 dager siden / 1884 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
2 dager siden / 1278 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
8 dager siden / 1002 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
30 dager siden / 687 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
3 dager siden / 620 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere