Verdidebatt

Vondt fordi det virker

Hvor omfattende den enn er, blir vi også forsynt med anklager om at den ikke stikker dypt nok; at den er preget av unngåelse og fortielser. Dette er 22. juli-debattens paradoks.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«DEN MØRKE impulsen kom etter mitt syn fra barndommen, ikke fra kontrajihadistene», skrev Aage S. Borchgrevink i etterordet til En norsk tragedie (2012). Han fortsatte: «Med fasiten i hånden er det lett å bli indignert på barnevernet og domstolen. Hvordan kunne dere la den lille gutten være igjen hos den stakkars, syke moren!?»

Denne måten å forstå 22. juli-ondskapen på, ble fort den regjerende forståelsesrammen i norsk offentlighet. Det virkelige skyvet, eller «den mørke impulsen», kom fra barndommen. Som det heter i TV 2-dokumentaren «Breivik var skadet allerede som toåring», som har gått lengst i å referere fra åttitallets psykologirapporter: «Moren sluttet etter hvert å amme Anders fordi han ‘sugde kraften ut av henne’.»

Den freudianske fristelsen. En av dem som protesterte mot denne psykologiseringen av terroren var Jan Kjærstad. Allerede i 2013 tok han til orde for å utvide søket, bortenfor «den freudianske fristelsen» til å legge skylden på mor og far: «Forklaringen på ABB finnes ikke i barndommen», uttalte han i et intervju med Dagsavisen, og etterlyste romaner og diktverk som kunne supplere ordskiftet med «underliggjøring»: «Skjønnlitteratur kan gi erkjennelser på et annet nivå enn faglitteratur», forklarte han, og varslet «at det vil komme flere og flere bøker om 22. juli».

Men så er ikke Kjærstad noen spåmann heller. For fire år senere har den bebudede skjønnlitteraturen helt uteblitt. Som Aftenposten-kritiker Ingunn Økland konstaterer: «Et tema er påfallende underprioritert i norsk litteratur: terrorangrepet 22. juli».

Hvilket påkaller spørsmålet: «Underprioritert» sammenlignet med hva? Eirik Vassenden, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen, er blant dem som nærer betenkeligheter til denne typen etterlysninger, og mener de røper en yrkesskade der stadig mer av virkeligheten filtreres gjennom journalistikkens briller.

Slik får Øklands observasjon motsatt fortegn. I stedet for å spørre hvorfor 22. juli er «påfallende underprioritert», blir spørsmålet: Hvorfor skal det skrives romaner om 22. juli? Er ikke hele poenget med skjønnlitteraturen at den skal være en annen erkjennelseskategori – hinsides faglitteraturens og journalistikkens logikk?

Selvkorrigerende. Dette var et raskt forsøk på å oppsummere noen ståsteder og koordinater i den mangefasetterte størrelsen som går under navnet «22. juli-debatten».

Om det finnes en rød tråd, så er det kanskje denne: Det er en debatt som aldri er tilfreds med seg selv, men hele tiden problematiserer seg selv. På godt og vondt. Det har beredt grunnen for et omfattende ordskifte der alle steiner er forsøkt snudd; men like mye har det vært en debatt i selvbebreidelsens tegn. Vi nordmenn er angivelig et utilstrekkelig folkeslag som ikke riktig våger å gå i rette med vårt eget terrortraume. Vi greier ikke engang å enes om et anstendig minnesmerke.

Linn Stalsberg, spaltist i VG, er blant dem som har gitt sitt besyv til dette synet: «Hvorfor denne øredøvende stillheten rundt 22. juli?», spurte hun så sent som i mai. Hun fikk raskt følge av Anki Gerhardsen som slo fast at: «Nei, vi har ikke snakket nok om Anders Behring Breivik, vi har nesten ikke snakket om ham i det hele tatt.» (Aftenposten, 10. juni).

At vi nesten ikke har snakket om ham? Hvordan har jeg da blitt gjort kjent med morens ammerutiner på begynnelsen av åttitallet?

Også NRKs dramaserie om 22. juli, som programmessig er kritisert for sine fortielser selv om premieren ennå ligger to og et halvt år frem i tid, er ment å korrigere en kollektiv hukommelsessvikt som angivelig har rammet oss: «Vi kan ikke late som 22. juli ikke har hendt», sier regissør Pål Sletaune, uten å presisere hvem eller hvilke krefter som måtte «late» som dette.

Gå utenom. For dette er 22. juli-debattens paradoks. Hvor altomfattende den enn er, blir vi samtidig forsynt med anklager om at den ikke stikker dypt nok; at den er preget av unnvikelse og fortielser. At vi, som Peer Gynts arvtagere, alltid ser vårt snitt til å «gå utenom».

Eller som Aage Borchgrevink oppsummerte i Dagbladet, for to dager siden: «Jeg lurer på om vegringen mot å gi terroristen en historie også handler om at det norske samfunnet ikke vil se seg i speilet».

Ikke? Finner vi ikke det motivet i selve tittelen på et felles referansepunkt som Åsne Seierstads En av oss (2013)?

Man kan spørre seg hvor all denne selvbebreidelsen kommer fra. Hvorfor den hele tiden klinger med, som et haleheng. Kan hende er det en slumrende og dårlig samvittighet som kommer til uttrykk, forsterket av støyen rundt det offisielle minnesmerket. I så henseende er det konturene av en slags sekulær botsøvelse vi er vitne til.

Det gjør vondt fordi det virker.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt