Tjukke i huet som makrell

Hvordan vi enn vrir og vender på det,  er det ikke til å komme bort fra at man stadig oftere, over en øl eller to, vel og merke, er skjønt enige om at demokratiet har sine ... eh... svakheter. Ja, er folk flest for tjukke i huet til å stemme?

Vi elsker å lese om hvor lite amerikanere forstår av verden, ikke så rent få av dem tror solen kretser rundt jorden som ble skapt på syv dager, og de stemte faktisk frem Donald Trump. Men hva vet den gjennomsnittlige nordmann om forskjell på Storting og Regjering, kommune og fylke? Vet noen av oss hva en fylkeskommune egentlig er og hva sperregrensen betyr i praksis? Svaret er et rungende nei. Vi kan ikke vår Ibsen, vi leser ikke filosofi, vi drikker sukret pappvin og legger ut bilder av oss selv med makrell på gassgriller og våre egne ben foran badebassenger, og tror noen bryr seg. Vi er veldig enkle mennesker, hele gjengen, og innerst inne vet vi at det beste nok ville vært å overlate avgjørelsene til de to tre i klassen som satt foran og faktisk gjorde leksene sine.

Her er det svermen kommer inn i bildet. Amerikanske NASA fant ut at tusenvis av mennesker sammen løste komplekse vitenskapelig utfordringer på en brøkdel av tiden til ekspertene. Du trenger bare å rote med en kjepp i maurtue, så ser du svermintelligensen i praksis - det oppstår panikk, folk flyr i alle retninger, noen setter seg til og krangle og oppdatere Facebook, mens mange tar hvert sitt egg og beiner avgårde. Et par timer etter, er det ro og gjenoppbygging av det kompliserte samfunnet. Sånne ting er de vi hører om biene, også - hvordan de kommuniserer og forklarer hverandre at der eller der er det honning på lager. Ja, eller en fiskestim, hvordan summen av enkeltfiskene rykkvise bevegelser tilsammen danner et stort og rolig navigasjonsmønster.

Og nå skjønner du hvor jeg vil, kanskje? Jeg forsøker å hevde at en stor del av velgermassen i USA tilsynelatende er tjukke i huet som makrell, men at de tilsammen beveger seg rolig fremover og med en større kollektiv intelligens. Gud har utstyrt oss med fornemmelsen av fri vilje, så vi ikke skal kjede oss i hjel, men all den frie viljen og alle våre oppjagede statusoppdateringer, der vi går i strupen på hverandre og er skråsikre, betyr ikke veldig mye fra eller til, dessverre. Eller kanskje heldigvis?

Djevelen må vel også ha et spillerom i det hele, hans jobb er å pirke litt i maurtuen fra tid til annen, ta et jafs av stimen. Derfor skapte Gud Facebook. Uten spontan aggresjon og tilfeldig begjær, ville vi stå i fare for å dø ut mens vi gledet oss over hverandres statusoppdateringer. Raushet og harmoni er kanskje farligere enn vi tror? Sjikanerende tekstmeldinger, ungene til Trump, Sylvi Listhaug, oljeboring i Lofoten, kastanjene i Bygdø Allé - jeg tror ikke Gud bryr seg nevneverdig, men har gitt mennesket et desperat behov for nye ting å irritere seg over. Kanskje meningen med det hele er nettopp alt strevet? At det fins egoer. Begjær. At vi faktisk spinner våre små bidrag i en større helhet?

Og Guds plan avdekkes for oss gradvis. Det får vi tro. Det er ikke så lenge siden forskerne sluttet å nøye seg med å lytte etter utenomjordisk liv, men begynte å sende meldinger ut i verdensrommet. Kan hende vi får et svar om femti tusen år. En statusoppdatering? Kanskje svermen er større enn vi tror? Det er en beroligende langsiktighet ved det.