«Jeg har forsonet meg med det som skjedd», sier Knut Storberget, som var justisminister 22. juli 2011, i et intervju her i avisen. Storberget er av dem som fikk hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya sterkest inn på livet.
Storberget skiller mellom forsoning og tilgivelse. Å tilgi gjerningsmannen kan han ikke tenke seg. Forsoning handler derimot om å komme til rette med det som skjedde og leve videre med de sårene som er skapt. Det er noe annet enn å glemme. Tvert om handler det om å huske, men ikke på en måte som lammer evnen til å leve videre.
Mange av ofrene og de etterlatte ga under rettssaken uttrykk for et ønske om å kunne glemme gjerningsmannen. Han har forandret navn. Han er ikke blitt lederskikkelse i en stor bevegelse, slik han så for seg. Samtidig er kanskje klagene over soningsforholdene nettopp et uttrykk for at han frykter at han skal bli glemt.
Når vi skal huske det som skjedde, er det heller ikke for å gi gjerningsmannen oppmerksomhet. Det er fordi vi har et dypt sår i vårt nasjonale minne, som vi må forholde oss til og forsone oss med.
Forsoning handler også om å trekke lærdom. Den umiddelbare lærdommen var at vi er sårbare for terrorister, og at beredskapen må bedres. Et viktig tema i den politiske debatten i år har vært om det er gjort nok her.
Hvilken lærdom vi for øvrig kan trekke, har det ikke blitt noen enighet om. Noen maner til et oppgjør med høyre-ekstremisme og fiendtlighet mot innvandrere og særlig muslimer. Eller man advarer mot en retorikk preget av hat. Andre mener at dette kan være en trussel mot ytringsfriheten, og at debattrommet kan bli for trangt. Og noen synes at det ble for mye snakk om kjærlighet og samhold, og at det kan føre til at vi ikke tar trusler fra islamsk ekstremisme eller høyre-ekstremisme på alvor.
Det er ikke noe poeng at vi skal bli enige her. Derimot er det viktig at debatten fortsetter. Forsoning forutsetter at vi snakker åpent sammen om hva som skjedde og hvordan vi skal forholde oss til det. De direkte ofrenes refleksjoner har vi ikke hørt så mye til. Kanskje det har vært for vondt for dem å snakke. Men vi trenger å høre deres bidrag.