Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Den uutryddelige synden

Forsvinner synden om vi slutter å snakke om den?

Publisert: 21. jul 2017 / 1525 visninger.


Kan det tenkes at synden ganske enkelt er forsvunnet? spurte en afrikansk pastor som studerte i Norge. Han hadde ikke hørt noe om synd i forkynnelsen her i landet.
Marius Timmann Mjaaland forteller dette i sin bok «Systematisk teologi». Og han spør hva som skjer om begrepet synd forsvinner: «Dukker den opp i en annen skikkelse, eller går den i skjul? Dukker den opp i underbevisstheten som fortvilelse og angst? Eller dukker den fram igjen i nye og monstrøse skikkelser?» Selv mener han at det som forsvinner når man ikke lenger snakker om synd, er selverkjennelse og gudserkjennelse.
Merete Thomassen skrev i Vårt Land forrige uke at vi trenger å snakke om synd, og vår egen Åste Dokka etterlyste også begrepet synd tidligere i vår. NRKs Tomm Kristiansen holdt nylig en radioandakt der han sa at synden finnes, selv om kirken ikke snakker om den, og at vi trenger å bli bevisste på vår synd. Det synes å være en trend at folk fra miljøer som tidligere ikke har snakket mye om synd, nå vil ta begrepet i bruk.

Misforstått. «Synd er blant de mest misforståtte termene i det kristne vokabularet», skriver Mjaaland. Det har sine grunner at syndsforkynnelsen er blitt tonet ned. Klassisk forkynnelse, særlig i vekkelsesbevegelsene, la gjerne stor vekt på å få tilhørerne til å forstå at de var syndere. Det skulle gjøre dem mottagelige for det befriende budskapet om frelse fra synden. Men ofte førte det til et negativt syn på mennesket, og til en opplevelse av fordømmelse.
Det var ikke bare i liberale kretser det ble reagert på dette. Også i frimenigheter og karismatiske bevegelser har man de siste årene lagt vekt på å framstå som positive og livsbejaende. Lovprisning har erstattet salmer om syndebyrden, og barna lærer at de er bra nok som de er fordi de er skapt av Gud.
Det kan se ut som synden måtte forsvinne for å kunne komme tilbake i en ny form.

Grunnvilkår. Ordet som brukes om synd i Nytestamentet, kommer fra de greske tragediene. Hamartia var betegnelsen på den feilen helten gjorde og som satte hele tragedien i gang. Det var gjerne en feil som var en følge av heltens karakter, og som derfor nærmest var uungåelig.
Brukt som teologisk begrep kan altså synd forstås som konkrete feilgrep. Men det kan også forstås som et menneskelig grunnvilkår, noe vi ikke kan unnslippe. Begge disse forståelsene spiller med i kristen forkynnelse. Synd forkynnes ofte som brudd på Guds bud, eller som umoralske handlinger. Men det forkynnes også som en grunnskade ved mennesket, et resultat av et opphavelig syndefall som skiller oss fra Gud.
Mjaaland sier at synd er det som skiller oss fra dyrene, ved at bevisstheten om synd gjør det mulig å utvikle en selvbevissthet. Dette er en overraskende positiv vri på begrepet arvesynd. Slik forstått er ikke arvesynden en nedvurdering av menneskenaturen og menneskets muligheter, men tvert om hva som et menneskelig adelsmerke.

Dødssyndene. I tirsdagens Vårt Land ble Martin Herbst presentert. Han har skrevet en bok om dødssyndene, og sier at de er en skattkiste av innsikt. De skal ikke tjene til å skremme oss med synder som ikke kan tilgis, men for å gi oss forståelse, sier han.
For de som har lest kirkefedrene, er dette kjent stoff. Det som nå kalles dødssynder, fråtseri, begjær, grådighet, vrede, latskap, misunnelse og hovmod, kalte de for lidenskaper. Med det mente de tilbøyeligheter i menneskenaturen som får oss til å komme galt ut. Umoral er lett å kjenne igjen som synd. Men her dreier det seg også om hvordan våre beste hensikter fordreies og blir til synd.
Den spanske mystikeren Johannes av Korset skriver for eksempel at det å søke etter åndelige opplevelser kan bli til fråtseri, at streben etter å være en åndelig person kan bli grådighet og at åndelige erfaringer kan føre til hovmod.

Synd og frelse. Hva skal vi så gjøre med synden? Den amerikanske teologen Dallas Willard skriver at kirkene for en stor del har drevet med noe han kaller «management of sin»: Man forkynner synd bare for at vi skal søke frelsen og dermed komme til himmelen når vi dør. En slik forkynnelse kan nok gi oss dårlig selvbilde, men bidrar ikke til å forandre måten vi lever på.
Forståelsen av synden bestemmer hvordan vi forstår frelsen. Har frelse bare med vårt forhold til Gud og vår evige skjebne å gjøre, eller er frelse også noe som angår livet vi lever her og nå?
Hvis synd er å bomme på målet, slik det ofte sies, hva er egentlig målet? Er målet å komme til himmelen? Er målet å overholde alle regler?
Kirkefedrene snakket om at målet er Kristuslikhet. Når Jesus er målestokk, vet vi at det avgjørende er hva vi gjør mot vår neste, både individuelt og kollektivt. Når vi ser at vi svikter i å leve slik vi skulle, kan det være en befrielse å kalle det synd. Da kan vi i stedet for å fortvile og gi opp i kynisme, settes fri til å prøve på nytt ved å bekjenne og få tilgivelse og oppreisning.

6 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Torgeir Tønnesen

7 innlegg  202 kommentarer

Skade på ånd, sjel og kropp

Publisert 3 måneder siden

Sitat "Men det forkynnes også som en grunnskade ved mennesket, et resultat av et opphavelig syndefall som skiller oss fra Gud."

Her har du den teologisk riktige tolkningen av synden, - grunnskade, som ble nevnt. Men du kan gå mye lenger; - hjerneskade, skade og svakhet i legemet og sjel, ulegelig, og med endelig fysisk død som konsekvens. Gjennom tidene har dette vært enkelt og enfoldig forkynt. Men i moderne tid, og i humanismens tidsalder, mistet teologer og opinionen betydningen av synde-begrepet. Men Adams fall er menneskehetens fall, - som kun den andre Adam, Kristus, kan oppreise. Men det må gjøres individuelt - ingen kollektiv frelse er mulig. 

Manglende erkjennelse av synd er et tegn eller bevis på at man ikke innser sitt behov for frelse, eller at man tenker at gode gjerninger kan kompensere for synden. Bibelen aviser noen for for rettferdiggjørelse innfor Gud, utenom syndens renselse i Kristi blod. Erkjennelse av anger, og behovet for nattverd, beviser at ens forhold til Gud kan være tilfredstillende, - dersom Kristi blod er eneste kilde til gjennopprettelse og renselse. 

2 liker  
Svar
Kommentar #2

Rune Tveit

40 innlegg  4009 kommentarer

Publisert 3 måneder siden

Muligens handler det om at livet er sårbart, og mennesket skrøpelig. 

1 liker  
Svar
Kommentar #3

Geir Rune Larsen

2 innlegg  3811 kommentarer

Publisert 3 måneder siden

I følge Jesus er det bare en synd idag og det er at en ikke tror på ham.

Om synd er lovbrudd, må det bety at Jesus er den nye loven, ergo om man forkaster Jesus forkaster man også kristi lov.

Svar
Kommentar #4

Daniel Krussand

4 innlegg  766 kommentarer

Dåpen begraver syndelegemet

Publisert 3 måneder siden

Den som er frelst har et nytt liv i Jesus.  Satans makt er brudt, ved å vandre i Ånden og akte seg død for synden, kan man la være å "unnfange" når fristelse kommer og vekker gale lyster.  Dåpen er en nøkkel til seier fordi i dåpen dør du og kan da fornekte deg selv, ta ditt kors opp og følge Jesus.  (Jeg snakker da om troende dåp, kun den virker dette.). Romerbrevet kap 6 lærer dette veldig klart.

«Hva skal vi da si? Skal vi forbli i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham.

Still heller ikke lemmene deres til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men fremstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud. For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.»
‭‭Romerne‬ ‭6:1-8, 13-14‬ 

Vi skal forkynne evangeliet, loven, synd, nåde, dom og frelse.  Mennesker må få synde-nød og omvende seg og bli født av Ånden.  Da begynner et nytt liv i helliggjørelse, da ikler vi oss Guds fulle rustning.  

Svar
Kommentar #5

Mads Tore Tengesdal

41 innlegg  2421 kommentarer

Enkelt og greit ...

Publisert 3 måneder siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Når Jesus er målestokk, vet vi at det avgjørende er hva vi gjør mot vår neste, både individuelt og kollektivt. Når vi ser at vi svikter i å leve slik vi skulle, kan det være en befrielse å kalle det synd. Da kan vi i stedet for å fortvile og gi opp i kynisme, settes fri til å prøve på nytt ved å bekjenne og få tilgivelse og oppreisning.

Ja, så enkelt kan det kristne liv beskrives!

Og går vi utenfor de kristne rekker vi vil finne de samme overordnede målene hos de aller fleste, bare at det da har andre samvittighets-relaterte benevnelser.

2 liker  
Svar
Kommentar #6

Pål Georg Nyhagen

141 innlegg  1473 kommentarer

Synd er adskillelse. Forsoning er gjenforening

Publisert 3 måneder siden

Jeg ser det slik, skissemessig: Kjærlighet, etikken og rettferdigheten er tre alltid sammenhengende ledd i samme gave.

Om enn liberalteologien underveis også har tilført kirkene og DnK nødvendig kritikk og inspirerende nytenkning, så har den samtidig dessverre resultert i en svært så betenkelig nivellering. Hvilket fører til en lettvint reduksjon av evangeliet. Det mystiske og transcendente ved virkeligheten, som kirken egentlig åpner for og forvalter, ble kastet ut med badevannet. Og dette er vel en av årsakene til at flere søker inn i new-age-retninger for å møte åpne dører for det trascendente og mystiske; det helt vesentlige. Her har DnK virkelig ødelagt for seg selv, og dermed dessverre også evangeliet. Man har riktig nok erkjent sentrale deler av Jesu budskap, men dessverre isolert og forstørret disse sanne elementene som uttrykk for helheten. Og slik plassert resten i den teologiske periferien for det irrelevante i kirken og livet. Men konsentrasjon om delsannheter medfører gjerne at det ender med en løgn om helheten. 

Det individuelle; det personlige og fordrende i evangeliet, talen om synd, bekjennelse og oppgjør har måttet vike for generell samfunnsetikk og allmennetiske fordringer: Kardemommeloven har blitt det sentrale: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil. Man vil m.a.o. gjerne ha nåden og kjærligheten... men uten etterfølgelse og det dette forutsetter. Nåden er jo gratis? Den fortapte sønn behøvde m.a.o. egentlig ikke ta noe personlig oppgjør etter sine egosentriske valg, og deretter komme til seg selv; Gud elsket ham jo alltid like vel ubetinget. Han kunne altså med god samvittighet bare fortsette sitt egoistiske u-liv om mulighetene var til stede.

Koldtbords-teologien har alt for lenge vært det tilbudet som over lang tid har preget DnK som helhet. Der alle kan velge ganske så fritt, der samler man seg som kirke om det lille gjenstående som alle kan enes om . Dette for ikke å støte noen bort. Hvilket kan ende med et ganske så lite evangelium om man ser det ut fra Kristus slik det er presentert via bibelen. Dog står man igjen med ”Størst av alt er kjærligheten”, hvilket hendig nok er en uimotsigelig setning. Denne ordlyden kan aldri støte noen bort. Den som sier noe mer her, risikerer å bli stilt i motsetning til kjærligheten, og dermed også til Kristus selv. Hersketeknikk av verste sort, m.a.o.

Om vi ser på DnK, så har man fokusert så sterkt og ensidig om den store gaven –nåden- at man har glemt hvorfor det i det hele tatt finnes en nåde. Kristus vendte seg aldri fra de personlige fordringer i skriften, men Han kritiserte misbruk av hellige tekster og maktmisbruk i Guds navn: Vi skal gjøre som de skriftlærde sier; ikke som de gjør. Og videre: ”Heller ikke jeg dømmer deg. Gå bort og synd ikke mer”: Dette er nåde, dette er kjærlighet i praksis: Både frigivelse, utfordrende grensesettinger samt andre fordringer. Gud vet at mennesket kan. Hvis det da vil. Mennesket er Hans "produkt". Og Han vet også at livet kan ødelegges. Derfor kom Han til oss, derfor er Han her.

Men å endelig våge å snakke om den nødvendige sammenhengen mellom mottatt og utøvende kjærlighet, og de personlige fordringer, er vel snart umulig i DnK. Jakobsbrevet m.m. blir redusert til noe avleggs. Men dog kan vi jo se sammenhengen mellom mottatt kjærlighet, forsoning og nåde allerede i bergprekenen, fra Matteus 5:16: "Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!»

Vårt forhold til vår neste er et speilbilde av vårt forhold til Gud. Det betyr at enhver svikt mot Gud og mot vår neste får konsekvenser i relasjonen til Gud. Men samtidig også til vår neste, og til syvende og sist til oss selv.

Jeg har i trossamtaler i Dnk-møter på kveldstid flere ganger erfart den høye ”stemmen” fra en av tilhørerne. Den stemmen som alltid bryter inn når dette med det personlige ansvaret og fordringene presenteres og vektlegges: «Men heldigvis er vi frelst av nåde!» . Man har over lang tid fokusert så ensidig og grundig på den sanne og gode nåden at man altså har glemt selve livet og dets betingelser. Appellene og gjensidigheten i kjærlighetens fordringer blir dermed så ubehagelig at man alltid trekker frem ordene ”nåden er gratis” for å holde det utfodrende på armlengs avstand. Apropos: Det er som med høytidene. Julen, med det lille søte Jesusbarn, gaver, gleder, etc, etc vil alle ha. De gode følelsene er i sentrum. Kirkene fylles til her absolutt siste plass. Men mennesket er altså også noe mer enn følelse: Også tanke og vilje. I motsetning til julen, så ser vi at påsken, hvor Jesu liv, lidelse, korsfestelse, død, oppstandelse og det personlige kall til mennesket ikke har samme oppslutning...  -for å si det svært så forsiktig.

Når Jesus sier: ”Stå opp, ta din seng å gå!”, så er det nettopp fordi vi skal ut i livet igjen til alle dets utfordringer. Ikke klamre oss til det trygge og alltid kjente; grave ned våre talenter. Og er det noe Kristus vet så er det at vi vil synde igjen. Om igjen, og om igjen. Dette skal dog ikke få oss til å resignere og strategisk bli situasjonsbetinget pragmatiske på livsveien hvor vi vil ha i pose og sekk. Fruktene men ikke treet eller røttene.

Men nettopp fordi vi ikke evner alt, så er Han med oss og møter oss i kirkens sakramenter, f.eks. Vi møter her igjen nåden. Men for all del også samtidig fordringen med å realisere livet ut fra Guds vilje.

Det vi benevner som synd manifesterer ønsket om å prioritere seg selv først, hvor en annen som oftest må betale prisen. Men egentlig også en selv. Man begår nemlig en destruktiv handling samtidig mot seg selv der man velger på bekostning av andre. Man begår dermed også en synd mot Gud. Vi lever alltid (!) i en sammenheng. Dvs vi setter i tilfelle noe annet høyere enn Gud og det dobbelte kjærlighetsbudet: Vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, av all vår kraft og vilje. Og min neste som meg selv.  Å leve i synd vil si å leve bortvendt fra Gud der det passer og så leilighetsvis søke sitt eget der vi har lyst: Man finner her en gud som kan fylles i de tomrom som er igjen når man har fyllt resten med det man ønsker.

Men det er heller ikke så enkelt bare å skjematisk og strengt blindt følge regler: Å lyve er f.eks. en synd, men det kan også finnes unntaks-situasjoner hvor det å lyve for å redde noen tvinger seg frem i nestekjærlighetens navn. I jødisk troslære er det f.eks. eksplisitt nevnt at man kan bryte et av budene om hensikten er å redde et medmenneske.

Det finnes intet kristent budskap om synden som ikke alltid (!) samtidig er et budskap om forsoning, håp og overvinnelse av synden. Derfor må begrepet ”synd” alltid tas opp igjen; ikke som noe som skal få mennesker til å ta avstand fra seg selv, men som en fortelling som handler om det vanskelige, det utfordrende og det smertelige ved livet.  Og samtidig peke frem mot en befrielse. Paulus skrev at det gode som han egentlig vil gjøre, det gjør han ikke. Og det onde som han egentlig ikke vil gjøre... ja, det gjør han likevel. Her kjenner vi vel oss igjen alle sammen.

Ser vi videre på synden, så ser vi at den bærer i seg sin egen straff: Synden gir ikke sjelden livet en viss ny retning der den velges. Dvs den begåtte synden betinger ofte nye valg igjen… gir dem retning. Har vi prioritert oss selv og vårt flere ganger, så går det så lett av seg selv etter hvert – det blir naturlig: Alle andre, eller tilstrekkelig mange, gjør jo det? Vi blir uansett bundet til valgets konsekvenser. Dette ser Gud. Derfor viser Kristus selv løsningen gjennom muligheten for syndserkjennelse, bekjennelse og forsoning.

Når kristen troslære kaller mennesker for syndere, så er ikke det en nedvurdering av mennesket. Derimot er det et uttrykk for at Gud ser realistisk på mennesket. Og selv om det kan være en utfordring å se seg selv åpent i øynene, så er det en befrielse å bli sett som den man er. Jo nærmere vi kommer Gud, jo mer ser vi av oss selv, også på ondt. Dette kan bli en oppgave over ævne; men trøsten er at Gud har sett dette negative og u-utviklede hos oss selv hele tiden – og like vel elsker Han oss ubetinget som sitt ønskede barn. Det er kun vi som her blir skuffet og overrasket over oss selv. Vi var visst ikke den masken vi flikket på og støttet oss til like vel...  

Vi er kun mennesker. Heldigvis. Derfor kan vi ikke kreve det perfekte av andre eller oss selv. Og nettopp fordi mennesker ikke er perfekte, så er nestekjærligheten intimt knyttet sammen med tilgivelse. Det er m.a.o. en nødvendig kjærlighetsgjerning å tilgi andre. Og vi opplever alle behovet for å bli tilgitt.

Vi ser at Jesus understreket dette poenget, gang på gang. Han fortalte f.eks. historien om en konge som avskrev en av sine tjenere en enorm gjeld. Men da kongen fikk høre at den samme tjeneren nektet å avskrive en bekjent en liten gjeld, så ble han vred.

Kongen hadde jo forventet at tjeneren forsto poenget: Den som får meget tilgitt, den skal selv tilgi. Slik er det både en gave og en oppgave når vi mottar synderens tilgivelse.

Livet er en gave. Det er et under… men også en forpliktelse. Takknemligheten til Gud for denne gaven vises i nestekjærlighet, og dermed det å tilstrebe å gå i takt med Kristi fordringer. Nemlig å reise oss hver dag for å forsøke å realisere oss som Guds ønskede skapning i felleskapet: Vi er dermed gitt muligheten til å elske, til å realisere oss til å bli den vi er. Ergo kan vi ikke unndra oss denne oppgaven.

Synd er adskillelse.

Forsoning er gjenforening og nytt liv.

5 liker  
Svar
Kommentar #7

Mona Ekenes

7 innlegg  628 kommentarer

Det er Herren Allhærs Gud som besitter fasiten.

Publisert 3 måneder siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Hvis synd er å bomme på målet, slik det ofte sies, hva er egentlig målet? Er målet å komme til himmelen? Er målet å overholde alle regler?
Kirkefedrene snakket om at målet er Kristuslikhet. Når Jesus er målestokk, vet vi at det avgjørende er hva vi gjør mot vår neste, både individuelt og kollektivt. Når vi ser at vi svikter i å leve slik vi skulle, kan det være en befrielse å kalle det synd. Da kan vi i stedet for å fortvile og gi opp i kynisme, settes fri til å prøve på nytt ved å bekjenne og få tilgivelse og oppreisning.

Prisen for alle mennesker ble dyrt kjøpt av Kristus Jesus ved å leve et fullkomment liv og dermed oppfylle Guds Lov og sone for hele menneskehetens synder på Golgata Kors. Et Fullkomment Soningsoffer én gang for alle tider. Hvor høy pris Kristus Jesus betalte vet Herren Allhærs Gud, Guds Offerlam Selv og er egentlig umulig for mennesker å fatte i sin helhet. 

Desto større blir Guds ufattelige store kjærlighet, rettferd, barmhjertighet, nåde og miskunn; som ble Fullkomment åpenbart på Golgata Kors.

Det er Herren Allhærs Gud som besitter fasiten på hva egentlig synd er og hva som er synd, Skriftene (hele Bibelen) gir oss svaret. Hvordan mennesker tolker disse svarene er individuelt, også synden og det som er synd forstås stykkevis og delt.

Derfor trenger vi Jesu Kristi hjelp også når det gjeldet dette forholdet, Han som ransaker hjerte og nyrer.

Når det er mennesker selv som definerer hva som er synd eller ikke, går det forferdelig galt og medfører at lovløsheten og ondskapen tar overhånd. Nøyaktig slik vi ser verden utvikler seg i disse tider.

1 Derfor mister vi ikke motet; for ved Guds barmhjertighet har vi fått denne tjeneste. 2 Vi har tatt avstand fra all fordekt og skammelig ferd, vi bruker ikke knep, og vi forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt anbefaler vi oss selv idet vi vender oss til hvert menneskes samvittighet.

 3 Er vårt evangelium skjult, så er det for dem som går fortapt det er skjult.
 4 For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde.
[denne verdens gud: djevelen.]

 5 Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere – for Jesu skyld.
 6 For Gud, som sa: «Det bli lys i mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram.
 7  Men vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv.
2 Kor 4,1-7  (Anbefaler å lese om skatten i et leirkar i hele sin sammenheng).

Svar
Kommentar #8

Daniel Krussand

4 innlegg  766 kommentarer

Nei, men

Publisert 3 måneder siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Forsvinner synden om vi slutter å snakke om den?


synden forsvant da Jesus naglet skylden til korset!  Vi er døde for synden.

«Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset.»

‭‭Kolosserne‬ ‭2:14-15‬ ‭

1 liker  
Svar
Kommentar #9

Daniel Krussand

4 innlegg  766 kommentarer

Hva elsker vi?

Publisert 3 måneder siden

Hva elsker vi i livet, rettferdighet eller urettferdighet?  Vi gjør det vi elsker. Om vi gjør synd elsker vi de syndene.  Den som er omvendt i kraft av evangeliet har i sannhet sett sin synd og hater den.  Når Jesu blod har renset oss og vi fikk Ånden til pant i gjenfødelsen, er nåden i funksjon og gir oss kraft til å leve rett.

Når vi kristne stadig forteller hvor mye vi faller i fristelse og gjør synd, kanskje vi aldri er omvendt og har fått Livet?

Eller er det sant som presten skrev i et menighetsblad: "Vi kristne er ikke bedre enn andre, vi synder alle sammen mange ganger hver dag".  Stemmer det?

Johannes sier noe annet,

«Hver den som gjør synd, bryter også loven, og synd er lovbrudd. Dere vet at han er åpenbart for å ta bort våre synder, og synd er ikke i ham. Hver den som blir i ham, synder ikke. Hver den som synder, har ikke sett ham eller kjent ham. Mine barn, la ikke noen forføre dere! Den som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom Han er rettferdig.»
‭‭1 Johannes‬ ‭3:4-7‬ ‭

Johannes sier også:

«Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.»
‭‭1 Johannes‬ ‭2:1‬ ‭

Det går an å snuble og bli renset.  Men går det an å elske synden som troende?

Neppe.  Ingen kan tene to Herrer!


Svar

Siste innlegg

Johan Veltens kritikk
av
Bernt Aksel Larsen
9 minutter siden / 23 visninger
0 kommentarer
Frivillig fornyelse
av
Vårt Land
21 minutter siden / 20 visninger
1 kommentarer
Augo sviv som snarast
av
Håvard Nyhus
rundt 15 timer siden / 261 visninger
0 kommentarer
Tese III: Nåden er alltid større
av
Joel Halldorf
rundt 20 timer siden / 151 visninger
1 kommentarer
Gud gav dem over
av
Kjetil Mæhle
rundt 21 timer siden / 264 visninger
4 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Johan Veltens kritikk
av
Bernt Aksel Larsen
9 minutter siden / 23 visninger
0 kommentarer
Frivillig fornyelse
av
Vårt Land
21 minutter siden / 20 visninger
1 kommentarer
Augo sviv som snarast
av
Håvard Nyhus
rundt 15 timer siden / 261 visninger
0 kommentarer
Tese III: Nåden er alltid større
av
Joel Halldorf
rundt 20 timer siden / 151 visninger
1 kommentarer
Gud gav dem over
av
Kjetil Mæhle
rundt 21 timer siden / 264 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Isak BK Aasvestad kommenterte på
Frivillig fornyelse
10 minutter siden / 20 visninger
Cecilie Bedsvaag kommenterte på
Medias framstilling av mennesker
13 minutter siden / 601 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
14 minutter siden / 4269 visninger
Oddvar Hægeland kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
16 minutter siden / 2185 visninger
Unn Elisabeth Aarø kommenterte på
Gud gav dem over
26 minutter siden / 264 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
26 minutter siden / 4269 visninger
John-Olav Hoddevik kommenterte på
Revival - fra Gud?
28 minutter siden / 1973 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
43 minutter siden / 4269 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hva uenigheten handler om
rundt 1 time siden / 1608 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Feil løsning på feil spørsmål
rundt 1 time siden / 195 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Om en verbal duell, trusler, krav og knefall for islam  
rundt 1 time siden / 387 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Overgrep frem i lyset
rundt 1 time siden / 174 visninger
Les flere