Kommentar

Minnes­merker for framtida

Om noen uker begynner de som ble født i 2011 på skolen. Hvordan skal de lære om 22. juli?

22. juli er en del av vår kollektive, felles historie. Vi husker hva vi gjorde og hvor vi var den dagen terroren rammet Norge. Det er et hav av ulike reaksjoner, minner og følelser knyttet opp til dagen – og tiden etterpå.

Denne dagen vil ­alltid være en dag for å minnes de som mistet livet, og sende ekstra tanker til dem som mistet sine.

Når årene går, kommer det nye til som ikke er en del av den historien. Som ikke har ansiktene til de 77 som ble drept den dagen, de fleste ungdommer, brent inn i hukommelsen.

Angrepet 22. juli skal formidles videre, også til de som ikke var født da det skjedde. Hvordan skal vi gjøre det? Hva trenger framtidas generasjoner å vite?

Fellesskap

Minnesmerker inngår i det historiske minnet, har Ingvild Ruhaven skrevet i Fædrelandsvennen.

– Historisk minne handler om at et samfunn skaper et bilde av fortiden som er verdifullt for samtiden. Det er ettertiden som vil se tydeligst hva slags fortelling dette er og hvor stor plass vår tid mente at denne fortellingen skulle få, mener hun.

Det er ikke rart at minnesmerker etter 22. juli skaper debatt og følelser. De skal romme så mye, og ta mange hensyn. Det skal være et sted å sørge over de som mistet livet på Utøya og i regjeringskvartalet, for de pårørende og etterlatte. Men minnesmerker er også viktige for den kollektive hukommelsen.

Respekt

22. juli 2011 var en nasjonal tragedie. Mange sår er fremdeles åpne. Jeg tror mange ønsker seg et sted de kan vise respekt for de som døde, de som overlevde, de etterlatte og pårørende. Og minnes, selv om du ikke var personlig rammet. Det er en måte å vise at vi husker og tenker på 22. juli.

Men det skal også stå for fremtidige generasjoner.

– Hit vil det komme skoleklasser med unge mennesker som ikke opplevde tragedien, sa arkitekten Matias Ekman til Vårt Land på onsdag.

Han har forsket på minnesmerker og tatt doktorgrad på arkitekturens rolle for kollektiv hukommelse. Ekman mener et minnested må være en historieforteller og ha en pedagogisk funksjon.

Kunnskap er makt

Hvorfor er kunnskap viktig? Det sier seg selv, men bør gjentas likevel. Kunnskap er makt. Uten kunnskap, har du ikke verktøyene til å møte og kjempe mot ekstreme holdninger og falske fakta. Leder for støttegruppen etter 22. juli, Lisbeth Røyneland, vil ha læring om terrorangrepet inn i pensum på barneskolen.

– Barna må lære så de klarer å skille mellom virkelighet og konspirasjonsteorier når de blir eldre. De må lære hvor viktig fellesskapet er, og å inkludere og se andre barn som faller utenfor, sier hun.

I dag har 22. juli-senteret i Oslo undervisningstilbud til elever fra 9. klasse.

Terrortrøtthet 

Det siste året har terroren rammet blant annet Stockholm, Berlin, Nice og Manchester. Mediene bruker mange ressurser på å dekke angrepene.

Hvis vi blir ­eksponert for informasjon om veldig mange terrorangrep, kan de til slutt begynne å smelte sammen, har Richard Lachmann, ­sosiolog ved Universitetet i Albany, sagt i et intervju med USA Today. Da kan det bli for mye for oss.

Han kaller fenomenet terrorism fatigue - terrortrøtthet.

– Vi får problemer med å ­engasjere oss i enda flere ofre, og begynner i stedet å stenge det ute. Vi blir kalde, sier Lachmann.

Holde på varmen 

Minnesmerkene kan være med på å holde kulden ute. Eller som den svenske kunstneren Jonas Dahlberg skrev i forbindelse med debatten rundt minnesmerket på Sørbråten: – Hensikten med et nasjonalt minnested er å hedre dem som mistet livet gjennom å insistere på en fortsatt felles samtale om det som skjedde.

Blir vi terrortrøtte, kan vi overse konsekvensene av ekstreme ideologier. Et minnesmerke i det offentlige rom krever at vi fortsatt må huske det som skjedde.

Les mer om mer disse temaene:

Une Bratberg

Une Bratberg

Une Bratberg er utenriksjournalist og kommentator i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar