Sommer-karusellen

Vi er midt i sommerferien, årets høydepunkt, den hellige tiden alt bygges opp mot, og der vi går med en underliggende ­følelse av at nå, nå skal vi toppe hele dritten! Og ­allerede der, i tanken på sommeren, bygger vi skyskraperhøye forventninger. Vi planlegger opplevelser og booker inn ­ferier, prøver å få feriekabalen, som i sin form er bemerkelsesverdig lik kabalen vi kjemper med til hverdags, til å gå opp.

For vi har arbeidet, vi har slitt, vi har handlet og laget middager, vi har levert unger i barnehage og gått på FAU-­møter, vi har jobbet overtid, tatt oss av eldre slektninger og gått på familiebesøk. Vi har plikttrent på treningssentrene, løpt i skogen, kjørt unger på fotballtrening og stelt i stand til bursdagsselskaper, og nå, nå er det ferie. Nå er det fri, og det skal ikke spares på noe. Så hva gjør vi, vi gasser opp, og akselerer inn i juni, juli og august.

Alltid et annet sted

Sekundene fra feriepenger blir til fakturaer, er skremmende få. I forestillingen om den perfekte sommeren, ligger det implisitt (hos mange) at den ikke finnes her hjemme (misforstå meg rett, vi vil gjerne på hytta eller på den lokale stranda, men først ­etter vi har vært to uker i Syden, for vi må vekk, vi må fly, vi må være kontinentale og ha brunhetsgaranti, for så å kunne tåle det uforutsigbare norske klimaet, som sommerstid gjerne kan minne om piskende høstvær).

Mens vi samtidig og paradoksalt nok bæsjer i vårt eget bed. For å fly er faktisk det verste du kan gjøre i et klimaperspektiv. Faktum er at hver gang du flyr bidrar du til å spre hundrevis, tusenvis av kilo CO2 i atmosfæren. Mulig dette ikke sier deg noe som helst, ikke meg heller, annet enn at det høres fryktelig mye ut, og for klimaet er det altså rene giften. Jeg bare nevner det, for i «sommerpsykosen» er vi tilbøyelige til å finne på nær sagt hva som helst. Og jeg har gjort akkurat det samme. Flydd frem og tilbake til Split i Kroatia. Jepp. Jeg har knipset bilder av turkise hav og sandstrender, fått mange likes og tommel opp.

Alltid videre 

Og når jeg skriver dette, sitter jeg på hytta. Det er klart vi også må ha et par uker i den norske fjellheimen. I Skåbu i Nord-Fron-kommune er det fantastisk. Det er faktisk ett av de fineste stedene på jord og vi har alle muligheter rundt oss. Jeg elsker å være her, drømmer om det når jeg er hjemme i Oslo. Likevel har vi nå bestemt at vi bråsvipper bort til Jotunheimen og tar en overnatting på Fondsbu i morgen. Det er noen 2000-­meters topper der borte som vi ikke har her.

Var det ikke egentlig ferie vi skulle ha? Og så legger vi opp til det sabla kjøret, et opplevelsesmaraton uten like. Var det ikke krefter vi skulle samle? Hvilepulsen vi skulle finne?

Jeg har faktisk en bekjent som i fjor var nødt til å ta avspasering etter sommer­ferien, fordi han var så utslitt etter utenlandsturen at han ikke kom til hektene igjen før langt uti september. Han og ­familien hadde booket seg inn på femstjerners hotell på Rhodos med all-­inclusive og Bamseklubb. Hjemme er han en som liker å ha god plass, han har en diger enebolig som kan huse hele slekta og en hage på to mål, minst, hytta på Gålå likeså, plass og rom til å puste. Det verste han vet i hverdagen er om det setter seg noen ved siden av ham på bussen. Men på all inclusive-hotell med 200 leiligheter skal han like fullt, to uker i juli, hvor han må stå i kø for å få mat, hvor sidemannen peller på osten og puster oppi tallerkenen hans.

Utmattende ferie 

Og hvor han – i 38 grader - må ligge på sin ene kvadratmeter på stranda med en britisk fjortisgjeng på høyre side og en tsjekkisk barnefamilie med tre bleiebarn på venstre side. Og han tar seg i å tenke: Vi skulle jo bare dratt på hytta – og blitt der, samlet krefter og fått ro i sjelen! Men så ferierer han seg i ­stedet i hjel og må ha ferie etter ferien for å orke å gå på jobb.

Legg deg i lyngen, skulle jeg ha sagt til han, men først bør jeg finne veien dit selv.