Kommentar

Jeg er ikke uhøflig, jeg er bare norsk

Jeg snakker ikke med fremmede om været. Jeg svarer ærlig når du spør hvordan jeg har det. Jeg strekker meg over bordet i stedet for å avbryte deg i spisingen.

«Kjenner du til ‘the Norwegian arm’?» spurte jeg.

Min 18 år gamle, norskamerikanske tremenning nikket bekreftende. Vi var i gang med den obligatoriske spørreleken som alle besøkende fra utlandet utsettes for: Hva er spesielt med nordmenn? Hva er bra og dårlig med norsk væremåte?

Slike samtaler koker gjerne ned til at nordmenn er reserverte og vanskelige å komme i kontakt med, at vi ikke hilser på fremmede på gata (bare i skiløypa), at vi ikke ber om hjelp hvis vi ikke må og at vi er over gjennomsnittet ærlige i stort og smått. Tremenningen min hadde opplevd det selv under sitt opphold her og dessuten fått det referert fra sin far gjennom fortellingen om vår felles oldemor: «Hun var ikke frekk, hun var bare norsk.»

Det er alltid spennende å se seg selv gjennom andres briller. Det får oss til å humre gjenkjennende, nikke samtykkende og noen ganger rødme forsiktig. Selv kjenner jeg meg igjen i det meste av det som blir sagt i slike samtaler.

Engasjerende tema

Jeg hilser på fremmede bare i skiløypa (prøver å innføre det på joggetur også), jeg oppsøker aldri fremmede for å snakke om vær og vind. Hvis noen spør meg om noe, går jeg ut ifra at de er ute etter min oppriktige mening. Jeg glemmer stadig at «How are you?» skal besvares med «I'm fine, thank you, how are you?» og begynner i stedet å knote fram en statusrapport om helsetilstand og travelhet på jobben.

Hvis du gjør et nettsøk på «Uhøflige nordmenn», kan du kose deg resten av ferien med diskusjoner om hva høflighet egentlig er, hvilke land de mest uhøflige menneskene bor i – og ikke minst intervjuer med amerikanere og asiater som kom til Norge og ble dypt skuffet over den menneskelige kulden de opplevde å bli møtt med.

Som så mange andre lar jeg meg engasjere av temaet. Dette handler om identitet, men uten å gå på selvbildet løs, for som typisk nordmann lever jeg godt med å bli ansett som uhøflig så lenge jeg får sitte i fred på bussen og svarer ærlig når noen ber om et synspunkt.

Ingen internasjonal standard

Likevel var det noe som falt på plass da jeg leste på forskning.no i vinter at det ikke finnes noen universell standard for uhøflighet. Derfor er det ikke opp til folk fra andre land å definere om nordmenn er uhøflige, for det er vi per definisjon ikke.

– Nei, nordmenn er høflige. Vi forstyrrer ikke andre. Vi ber ikke om hjelp uten at vi føler vi virkelig trenger det. For oss er det høflig, uttalte språkforsker Kristin Rygge ved Norges Handelshøyskole til nettstedet.

Dette er noe av det klokeste jeg har lest. Ta for eksempel klassikeren «nordmenn snakker ikke med fremmede». La oss si at jeg sitter på bussen og forbereder meg til morgenmøtet. En ukjent person slår seg ned ved siden av meg og innleder en samtale om sol og regn og badetemperaturer. Jeg kremter forsiktig og peker ned i papirbunken som jeg satt og leste i fram til jeg ble avbrutt. Så går jeg tilbake til arbeidet.

Snakk om været

En internasjonal jury vil muligens mene at det er jeg som er den uhøflige av oss to. Jeg tillater meg å være uenig. For er det mer uhøflig å kreve en fremmed persons oppmerksomhet for å utveksle tomme fraser om været enn det er å avvise en fremmeds krav om oppmerksomhet fordi man ønsker å stille forberedt til den jobben man faktisk får betalt for å gjøre? Ikke i min verden. Ikke i mitt land, i hvert fall.

Det er ikke ulovlig å innlede samtaler med noen man ikke kjenner, men folk kan ikke dra uhøflighetskortet dersom de blir avvist. Hvis det er noe som er uhøflig, så er det å forutsette at fremmede mennesker ikke har noe mer fornuftig å ta seg til enn å snakke om været.

Og siden jeg helst bruker tiden på annet enn å snakke om sommersola som aldri kom, går jeg ut ifra at andre også tenker slik. Det blir ikke så mye småprat av det, men det har ikke noe med uhøflighet å gjøre.

Vil ikke være til bry

Men så var det «the Norwegian arm», da – et internasjonalt kjent begrep, ifølge språkforsker Kristin Rygge: Det er det som skjer når den norske frykten for å bry andre fører til at vi strekker oss over bordet i stedet for å be noen sende.

Og akkurat dette fenomenet er jeg villig til å plassere på den universelle uhøflighetlista. Man kan risikere å velte et glass slik at man søler brus eller saus på noen. Da er man til bry, og det skal man jo ikke være. I hvert fall ikke her i Norge.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar