Du skal ikke ile Gud til unnsetning

Veritas heter sommerens nyvinning, et eget forlag for apologetisk litteratur under Lunde forlag. Blant sponsorene er NKSS (Laget), Bibelskolen i Grimstad og NLA Mediehøgskolen Gimlekollen. Første bok ut heter Grill en kristen – svar på 20 vanskelige spørsmål.

«Spesielt blant yngre lesergrupper er det stort behov for apologetisk rettledning», forklarer forlagssjef Tom Teien.

Nå kommer apologetisk rettledning i alle avskygninger, men bare satsingen tilsier at han ikke uten videre deler Søren Kierkegaards betraktning om at «Det kristelige behøver intet forsvar, er ikke tjent med noe forsvar» og at apologetikken «er av alle forvanskninger den uforsvarligste, den mest bakvendte, og den farligste – den er det ubevisst underfundige forræderi.»

Eller som Job klager til sine venner, som har fiks ferdige talking points til alt som rammer ham: «Blir det aldri ende på de tomme ordene?»

Til unnsetning. Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Na'ama. Dette er vennene til Job. Når Job rammes av den ene ulykken etter den andre, kommer de hver gang ilende til og forsikrer ham om at det hele inngår i en større plan: Om han aldri så mye bedyrer sin uskyld (noe Gud attesterer i første vers), så må han likevel ha gjort noe galt for å påkalle all denne gjenvordigheten. For «Gud forkaster ikke en som er ulastelig» og «hvis du er ren og oppriktig, da vil han komme deg til hjelp og reise din rettferds bolig på nytt.»

Det finnes tusen måter å lese Job på. Som en meditasjon over forstandens grenser. Som en kritikk av «gjengjeldelsesdogmet» – at den skyldige får sin straff og den uskyldige sin belønning. Som et Kristus-frampek (i vers 16 appellerer Job til et «vitne i himmelen», en «gjenløser» bortenfor Gud). Som en eneste lang klagesang. Som en myndiggjøring av mennesket som reiser seg og går i rette med Gud («Jeg skulle gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulle jeg møte ham»).

Men også som et oppgjør med troens våpendragere; Jobs venner og deres ideologiske arvtagere som har kofferten full av forsvarsskrifter og Gudsargumenter. Uansett spørsmål, så har disse mennene (apologetikken er praktisk talt en ren herresyssel) et svar parat.

Alt går opp. Slik får verdens ledende apologet, William Lane Craig, seg til å si at nedslaktingen av amalekittene – «Spar ingen, drep menn og kvinner, småbarn og spebarn» (1. Sam 15,3) – i virkeligheten var en forkledd barmhjertighetshandling (de uskyldige barna ble ekspedert til himmelen på første klasse, må vite).

For dette er den rasjonalistiske apologetikkens iboende fristelse. Den melder aldri pass. Alt går opp. Alt passer inn. Det er aldri noen rest. Alt kan kvitteres vekk. Alle spørsmål har et svar.

Selv Obama har forlest seg på denne apologetikken: «He didn't know he was being used by God», uttalte presidenten etter at Dylann Roof gikk inn i en av USAs eldste metodistkirker og åpnet ild. Ni personer ble skutt og drept. At morderen ble brukt av Gud? «He could not see (…) the meaning of his violent act», fortsatte Obama. At morderen var blind for voldens mening?

Ikke talt rett om meg. Det er resonnement av denne typen Kierkegaard avfeier som det ubevidst underfundige Forræderi. Eller som en annen autoritet, Gud, sier, henvendt til Jobs venner: «Jeg er brennende harm på [dere]; for dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.»

I likhet med Obama og Craig har de nemlig misforstått den helt fundamentale kristen-jødiske innsikten: At ondskap har ingen «mening», og at det således ikke finnes noen teoretisk «løsning» på ondskapens problem. Det eneste responsen er praktisk og handlingsrettet: Overvinn det onde med det gode.

Dette er elementært. For Job trenger ikke svar på sine 20, 30 eller 40 vanskelige spørsmål. Ondskapens problem løses likevel ikke med argumenter. Job trenger derfor noe helt annet. Han trenger noen å klage til. Og han trenger venner. Som simpelthen er der – og aller helst holder munn.

La oss heller spotte. Tidligere var avgudene støpt i gull og edelt metall, i dag er de formet av ideologer som mener Gud er noe vi kan begripe, klassifisere eller beherske. Dette er Jobs evige advarsel og påminnelse. Gud har ikke et sett attributter fordi x y og z. Han er ikke en slags «entitet» som kan «sannsynliggjøres». Enten er hans eksistens nødvendig – eller så er den umulig. Så enkelt, så vanskelig.

Kierkegaard foreskriver derfor det stikk motsatte av å ile Gud til unnsetning. For Gud trenger ikke noe forsvar, tvert om: «Lad os saa hellere spotte Gud, slet og ret som det er skeet før i Verden: det er altid at foretrække for den svækkende Vigtighed, hvormed man vil bevise Guds Tilvær.»