Frank Tangen

Kommunikasjonsrådgiver
2    0

Om å møte sårbarheten og gleden

Fem blinde medmennesker har lært meg noe om å våge å vise min egen sårbarhet. Og å ta imot lysglimtene livet byr

Publisert: 17. jul 2017 / 118 visninger.

Det siste halvåret har jeg vært redaktør for «Synlige stemmer», et prosjekt i Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (KABB). Fem blinde skribenter har levert ukentlige tekster som er publisert på nett, delt via facebook, i Vårt Lands og Dagsavisens nettutgaver, og har vært på trykk i flere papiraviser.

Da KABB startet prosjektet var det fordi en del av formålet vårt er å medvirke til at synshemmede skal delta aktivt i samfunns- og menighetsliv. KABB er den eneste kristne organisasjonen i Norge som er startet og drevet av mennesker med nedsatt funksjonsevne, og skal være deres talerør overfor kirkesamfunnene.

Vi hadde aldri drømt om hvilken respons tekstene fra de fem skribentene våre skulle få. Den første artikkelen fikk nesten 3500 klikk på vår egen nettside, og ble både sitert og lest høyt i gudstjenester i norske kirker søndagen etter. Og slik har det fortsatt gjennom 25 uker og 25 artikler om høyst ulike tema.

Alle artiklene har tatt utgangspunkt i forfatternes erfaringer med å leve med en synshemming. Altså en ganske smal tematikk. Hvorfor har de engasjert så mange? Hvorfor har arbeidet med disse skribentene og diskusjonene med dem om tekstene deres berørt meg selv så sterkt?

Jeg tror det er ganske enkelt: De skriver ikke egentlig om å leve uten syn.  De skriver om å være menneske, om å være sårbar, om tap og seire som blir gjenkjennelige for alle.

Heidi skrev om hvordan prestens forkynnelse om en funksjonshemmet på Jesu tid opplevdes krenkende. Hun ble redusert til et objekt for andres omsorg. Hvordan ville jeg føle å bli fratatt mulighetene til å være en aktiv, handlende person som kan bety noe for andre? Og det attpåtil i kirken?
Jon Ivar skrev om da han ble utsatt for tvungen bønn om helbredelse på gata utenfor et kirkelokale. Hvor mange av oss har ikke opplevd hvordan det er å bli gjenstand for andre mennesker som har masse omsorg, men i underkant lav empati, og vil presse på oss quick fix-løsninger, enten det er en kjapp forbønn, positiv tenking eller den nyeste dietten?
Kristin skildret opplevelsen av å komme inn i et lokale med ukjente mennesker og føle at alle stirret på henne. Alle vi som har hatt et snev av sosial angst kunne leve oss inn i beskrivelsen, og forstår hvor mye verre det er når du ikke kan møte blikkene.
Thomas fortalte om usikkerheten han føler når arbeidsplassen skal omorganiseres og nedbemannes. Skal han gå fra å være en likeverdig kollega til å havne nederst i søknadsbunken? Noen hundre tusen nordmenn til kjenne seg igjen: Vi er overflødige, har feil utdanning, regnes som for gamle for enda en omorganisering.
Solveig-Marie stanger hodet i veggen mot Lånekassen, som straffer henne økonomisk for å ha jobbet. Rekk opp handa, alle som har møtt byråkratiske bestemmelser som virker helt urimelige.

Forskjellen på de fem skribentene og meg som redaktør, er at de ikke har like lett for å skjule sårbarheten sin. Når du lever med noe så synlig som øyne som ikke virker, er det åpenbart for alle at du ikke kan mestre alt. Slik sett kan ikke dette femkløveret fortrenge eller kompensere så effektivt som jeg kan. De må konfrontere sin egen tilkortkommenhet i mange situasjoner der jeg kan henlede folks oppmerksomhet på noe jeg mestrer, og heller bøye hodet i hendene når andre mennesker er godt utenfor rekkevidde.

Alt for få har lagt merke til at Kirkenes Verdensråd for ett år siden i Trondheim vedtok et dokument med tittelen «The Gift of Being». Det handler om hvordan medlemskirkene skal tenke i møte med mennesker med en funksjonsnedsettelse.
Uttalelsen kan leses som en frigjøringsteologi for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Nei, stopp: som en frigjøringsteologi for oss alle.

For her heter det at den kristne kirke ikke kan inkludere noen som helst. Det eneste kirken kan gjøre, er å unngå å ekskludere de som allerede er lemmer på Kristi legeme – uansett «funksjonsevne».
Og så kommer poenget: «Vi er alle sårbare.» Alle. Hele livet. I større eller mindre grad. Det er kanskje mer synlig hos en som bruker hvit stokk eller sitter i rullestol. Men jeg som går, ser og hører, jeg har også vanskelige sorger, angst, frykt for framtiden.

I kirken skal vi møte hverandre med smertepunktene våre. Vi kan også møtes i glimtene av harmoni med oss selv og livsvilkårene vi lever under. Som når Heidi beskriver lyden og lukten av vår, Solveig-Marie gleder seg over å spille musikk for Gud, og Kristin makter å le av seg selv når hun tar en lyktestolpe for å være en person, og ber stolpen om unnskyldning for at hun støtte borti den.

 Du som leser, får snakke for deg selv. Om du er usårlig og alltid sterk og vellykket, gratulerer vi deg, de fem skribentene mine og jeg. Det er jo på en måte deg vi målte oss mot.
Inntil vi forstod at du ikke finnes.



 

 





 

1 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Johan Rosberg

15 innlegg  270 kommentarer

Tankevekkende og befriende

Publisert 4 måneder siden

Altfor ofte stanger jeg hodet i den teologiske veggen. Det den ene holder for sant er for den andre vrangt. Jeg blir egentlig ganske sprø og sliten av det hele. Litt som med bruksanvisninger. Jeg kaster ofte disse når jeg har kjøpt noe billig og enkelt. Litt mer innsats legges ned når jeg har kjøpt noe dyrt. Da vil man helst ikke at noe går galt.

Hva så med den kristne troen, kristenlivet og bibelen? Livets verdi er vrien å beskrive og fatte. Bibelen som bruksanvisning er komplisert. 

Ved å lese innlegget og linkene fikk jeg justert lesebrillene. Jeg tror med sikkerhet at jeg kommer til å få glede av det selv og kanskje jeg også kan bringe mer glede (og mindre smerte) til andre enn før. Slik kan man kanskje si at sårbarheten avdekket skatter man/jeg ellers ikke ville funnet.

Svar

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6345 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6809 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
20 dager siden / 2207 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3557 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 478 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3536 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8002 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2665 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tvilsom type
26 minutter siden / 1626 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
40 minutter siden / 4934 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1626 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 1002 visninger
Les flere