Likekjønnet ekteskap, bibelsyn og bibelfortolkning

Skriftsteder må forstås ut fra sin sammenheng. Det innebærer blant annet at Det gamle testamentet må leses i lys av Det nye testamentet. Kunnskap om historiske forhold er også til hjelp for å tolke teksten riktig. Et grunnleggende spørsmål er hva teksten betød den gang, for de som hørte den første gangen. Så kommer vi deretter til spørsmålet om hva teksten sier til oss i dag.

Skilsmisse og gjengifte

Når det gjelder skilsmisse og gjengifte, finnes det noe ulike oppfatninger blant teologisk konservative kristne. Skilsmisse og gjengifte var tillatt etter Moseloven (5 Mos 24,1fg.). Fariseerne diskuterte hvordan denne bestemmelsen skulle tolkes. På Jesu tid fantes det to skoleretninger. Hillel-retningen mente at det ikke hadde noe å si av hvilken grunn mannen ønsket skilsmisse, så lenge han ga konen skilsmissebrev, slik loven sa. Shammai-retningen derimot mente at det måtte tungtveiende grunner til, som hor.

Dette er bakgrunnen for fariseernes spørsmål til Jesus om en mann kan skille seg fra sin kone «av en hvilken som helst grunn» (Matt 19,3-9). Jesus tar da først et oppgjør med lettvinte holdninger til skilsmisse, og forklarer at denne tillatelsen ble gitt på grunn av deres harde hjerter. Så sier han: «Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd» (Matt 19,9). Jesu tilhørere ville forstå dette slik at hvis grunnen til skilsmisse var berettiget, var også gjengifte berettiget. Jeg mener derfor at vi også bør tolke det på samme måte. Dette er ikke en ny tolkning. Barratt for eksempel mente at gjengifte var berettiget når det er tale om hor, eller hvis man blir forlatt av sin ektefelle, slik det er beskrevet i 1 Kor 7,15. (T. B. Barratt, «Ekteskap, skilsmisse og gjengifte»: Oslo 1938.)

Den teologiske refleksjonsgruppen holder på å utarbeide et dokument om skilsmisse og gjengifte som tar dette temaet grundigere opp.

Ekteskap

All lesning innebærer tolkning, men det betyr ikke at alle tolkninger er like sannsynlige. Homofilispørsmålet faller i en helt annen kategori enn spørsmål om skilsmisse og gjengifte. Et enstemmig bibelsk skriftmateriale løfter opp ekteskapet som en gudvillet skaperordning for mann og kvinne. (Derfor har Den norske kirke hatt problemer med å bruke skriftsteder om ekteskapet i sin nye vigselsliturgi.) Det er ikke mulig å lese aksept av likekjønnet ekteskap inn i Bibelens tekster. Slike tolkninger er uholdbare og urimelige. Når Thomas Erlandsen sier at man kan «ta for seg bibelversene der Paulus snakker om homofilt samliv, og bytte ut ordene slik at de beskriver heterofile menn som driver skammelig utukt med kvinner», leser han i realiteten noe inn i teksten som ikke står der. Paulus skriver om homoseksuell praksis. I Rom 1,26-27 omtaler han både mannlig og lesbisk homoseksualitet, og bruker dette som eksempel på hva det fører til å dyrke skapningen fremfor skaperen. I 1 Kor 6,9-11 nevnes «menn som ligger med menn» (arsenokoitai) spesifikt ved siden av blant annet de som er «pornoi» (dvs. på ulike måter lever seksuelt umoralsk), bryter ekteskapet, er avgudsdyrkere eller tyver. De som lever slik, skal ikke arve Guds rike, understreker Paulus. Og i avsnittet i 1 Tim 1,9-10, som er basert på de ti bud, settes seksuell umoral og homoseksualitet på linje.

Thomas Erlandsen prøver også å få det til at homofile forhold var annerledes på Paulus’ tid enn i dag, og at Paulus ikke hadde god nok kunnskap om dette spørsmålet. Slike påstander kommer imidlertid i konflikt med historisk forskning på området. Bjørn Helge Sandvei for eksempel, tidligere lærer i gresk på Menighetsfakultetet, har dokumentert hvor utbredt stabile homofile parforhold og homofile ekteskap var i Romerriket, også blant kvinner. Romere kunne delta i formelle bryllupseremonier mellom menn. (Sandvei forstår seg selv som homofil, men har valgt å leve i sølibat for å følge Bibelens ord.)

Paulus skriver om homoseksualitet fordi det var en del av den gresk-romerske kulturen, ikke minst i de store byene som Antiokia og Korint. Og Paulus fra Tarsus var godt kjent med denne kulturen. Det er ikke rart at Jesus ikke nevner homoseksualitet når han taler om ekteskapet.  Homoseksualitet var totalt forbudt og utenkelig i det jødiske miljø i Israel, som fulgte Moseloven. På 340-tallet ble homofile ekteskap forbudt i Romerriket. Det illustrerer nettopp at denne praksisen fantes i Romerriket, men at kirken alltid, i likhet med Det nye testamentet, har sagt nei til den.

Bibelen er helt entydig i sin avvisning av likekjønnet ekteskap. Spørsmålet om homofilt samliv er derfor et spørsmål om Bibelens autoritet. Om man skal forsvare likekjønnet ekteskap, må man si at Bibelen tar feil på dette punktet. Men da fratar man Bibelen dens læremessige autoritet.

Artikkelen ble først publisert i ukeavisen Korsets Seier 07.07.2017.