Verdidebatt

Den ulidelige lidelsen

Hva gjør det med oss når vi fortrenger at lidelsen henger nært sammen med vår dype menneskelige avhengighet? Avhengighet av hverandre og av skaperverket som helhet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sommeren er her, og de fleste av oss tar pause fra de mest intense diskusjonene, som sorteringsdebatten som har rast i hele vår. Men kanskje kan ferien også bli en mulighet til å ta et steg tilbake og spørre etter hva sorteringsdebatten er et symptom på? Kan den være et av flere symptom på en mer grunnleggende diagnose?

Den nord-amerikanske teologen og etikeren Stanley Hauerwas har sagt noe om lidelse i vår tid som er vel verd å løfte også inn i vår norske kontekst. Han avkler vår angstpregede vegring mot både vår egen og andres lidelse. Vi forventer at medisinen skal skjerme oss og våre kjære fra all smerte – og død, og i de tilfellene den ikke makter det, velger de fleste av oss ett av to: Enten vie vår gjenværende energi til å anklage og ansvarliggjøre medisinen, forskningen, legen, helsevesenet – eller resignere og gjøre vårt beste for å skjule vår smerte.

For smerte og svakhet er ingen god valuta i samfunnet vårt. Askese og helgendyrkelse er kun legitimt på idrettsarenaen, og da selvsagt i det sterkes tjeneste. Hauerwas spør hva dette gjør med oss på sikt. Hva gjør det med oss når vi fortrenger at lidelsen henger nært sammen med vår dype menneskelige avhengighet? Avhengighet av hverandre og av skaperverket som helhet. Hauerwas mener lidelsen truer vår identitet og selvforståelse, ikke bare på individuelt plan, men som den sekulære, moderne, selvforsynte og opplyste menneskeheten vi angivelig har blitt. Vi evner rett og slett ikke å inkorporere erfaringen av lidelse i fortellingen om hvem vi er. Vi mangler språket, vi mangler ritualene, vi mangler bildene. Langs opplysningens vei mistet vi synet av den lidende tjeneren, og da mistet vi samtidig synet av oss selv.

Lidelse blir synonymt med tilintetgjørelse av selvet, fordi selvet kun kan forstås som det selvstendige og uavhengige individet. Likeledes blir avhengighet og uselvstendighet uunngåelig tolket som en lidelsens tragedie. Dermed har vi vanskelig for å fatte at funksjonshemmede, med sine behov og sin avhengighet, ikke lever et liv i konstant lidelse. Og siden lidelsen har utspilt sin betydning i det meningsfylte menneskelivet, blir det nærliggende å konkludere at et liv med (alvorlig?) funksjonshemming er meningsløst.

Og det er her det går så hakkandes galt, roper Hauerwas til enhver som har øre og vil høre. Fordi vi, de ”funksjonsfriske”, i mangelen på imaginære evner påfører de ”funksjonshemmede” vår egen hjelpeløshet i møte med lidelsen, og frarøver dem samtidig muligheten til å leve gjennom lidelsen med verdighet. Jeg er kritisk til å romantisere lidelse eller funksjonshemming, men jeg er enda mer kritisk til vårt tiltakende behov for å sortere og rangere hverandre utfra lidelsesnivå.

For å returnere til Hauerwas; hans medisin blir fellesskapet. Fellesskapet som våger lidelsen, avhengigheten og tilstedeværelsen. Som blir værende for å bære. Som blir stående i stormen. Han tror kirken er et av de få fellesskapene i vår tid som forvalter ressursene til å ha slik bærekraft. Jeg håper det er flere, for bærekraftige fellesskap er det eneste som kan gjøre vår ulidelige lidelse levelig.

FØRST PUBLISERT I KLASSEKAMPEN, 13.07.17.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt