Verdidebatt

Kirkens språk

Vi trenger å snakke om synd. Vi trenger å snakke om nåde. Og vi trenger å snakke om frelse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvordan skal vi snakke om det aller viktigste: Gud, frelsen, synden, nåden, dommen, håpet og kjærligheten? For kirken har språket alltid vært et sentralt tema, fordi det er et av de viktigste midlene vi har for å forkynne evangeliet.

Hvordan skal vi snakke? Skal vi bruke tradisjonsorda, skal vi gripe til samtidsspråket for å nytolke det gamle budskapet. Og et like viktig spørsmål: Har kirken egentlig et opprinnelig språk som kan hentes fram?

Utvanning av språket? 

Det er mange som mener mye om dette. Det kommer jevnlig kritikk av kirkens knefall for tidsånden gjennom utvanning av språket, og dermed utvanning av teologien. Men det har gjennom enda lengre tid også kommet mange og sterke ytringer om det motsatte, om hvor gammeldags og irrelevant kirkens språk er. Og det kommer stadig nye eksempler på kirkelige problemstillinger som aktualiserer dette.

Jeg kunne valgt en nesten hvilken som helst kirkelig debatt for å illustrere temaet i dagens spalte, enten de dreier seg om bispenominasjoner, presters arbeidstid, strategiplaner og gudstjenestereform. Hvilket språk skal vi bruke? Skal vi for eksempel snakke om kirken som et raust og inkluderende fellesskap, eller som forsamlinga av de hellige? I sak er det nok faktisk langt på vei ment som det samme, men ordvalga skaper likevel svært ulik teologi om kirkens vesen og kall.

For mye modernisering 

Kaj Skagen kan få stå som et talerør for en av dem som mener at kirken har gått for langt i modernisering av språket. Han skrev for et par uker siden kommentaren «Politikarprestane» i Dag og Tid. Her trakk han fram noen eksempler fra intervjuene med bispekandidatene i Oslo, der det blant annet ble sagt at de viktigste sakene er «menneskeverd, fred og forsoning» og innsats for «alle utsatte».

Med rette påpeker Skagen at mye av dette kunne vært sagt av en hvilken som helst politiker, og at det er så generelle saker at de aller fleste mennesker av god vilje kan stille seg bak dem.

Synd, nåde og frelse

På mange måter er det en betimelig kritikk. Det er mye av kirkens språk som kunne vært brukt i et politisk program, og noe av det kunne like gjerne vært programerklæringer for Human-Etisk Forbund. Sjøl har jeg i ulike sammenhenger argumentert varmt og heftig for å ta tilbake de kristne kjerneorda. Vi trenger å snakke om synd. Vi trenger å snakke om nåde. Og vi trenger å snakke om frelse.

«Det som har gått i stykker» er en vassen erstatning for et saftig metaforisk språk om den ubegripelig destruktive synden. «Guds inkluderende nærhet» er en platt forenkling av Guds nåde. Og «å kjenne at livskreftene er sterkere enn dødskreftene» har etter hvert blitt en utslitt erstatning for det tradisjonelle språket om frelse.

Mange av forsøka på å fornye språket har ført til forflatning av dype trossannheter, og det slår meg ofte når jeg hører den nye kirkelige retorikken at det ikke har så mye for seg å forsøke å finne opp hjulet på nytt.

Ikke et museum 

Samtidig er det viktig å holde minst to tanker i hodet samtidig. Kirkens språk er ikke et museumsspråk, like lite som kirken er et museum. Det eldste kristne språket er en salig blanding av den jødiske skrifttradisjonen, den greske retorikken og romersk seremoniell fra keiserkulten og rettsvesenet. Det færreste veit for eksempel at «Det er verdig og rett» som vi bruker i nattverdliturgien, er et tilrop fra rettssalen, «Dignum et iustus est».

Alltid i endring

Det finnes ikke noe reint kristent språk. Og det har alltid vært i endring. Evangeliet må alltid nytolkes. Å ønske at kirkens språk skal forbli uendra, er å ønske at det skal være statisk. Det bryter i så fall med hele kirkens språklige tradisjon.

Samtidig er det en farlig vei å gå hvis en ukritisk griper til det språket som finnes ellers i samfunnet. Målstyringsspråket er et eksempel på et språk som har fått stort innpass i kirken, men som bryter med det kristne menneskesynet. Resultatindikatorer er lite egna til å måle om evangeliet har blitt forkynt klart og rent, eller om sakramentene har blitt forvalta rett.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt