Nils-Petter Enstad

56    103

Min oppvekst - min fortelling

MF-stipendiat Gunhild Hugdal tar til ordet for at det ikke bare er oppvekst i såkalt karismatiske miljøer som fortjener fokus; det gjør også oppvekst i bedehusmiljøene. Til det kan jeg bare si ja og amen.

Publisert: 12. jul 2017 / 991 visninger.

Samtalen i bilen handlet om et kristent ungdomsblad der representanter for så vel eiere som foreldregenerasjon var betenkt over den redaksjonelle linja. Blant annet savnet man «bibelsk veiledning» i spørsmålet om bruk av moderne rytmer i kristent ungdomsarbeid.

En del foreldre hadde nektet å betale abonnementet for sine barn dersom ikke redaktøren ble sparket. Jeg forsøkte å innvende at jeg heller ville betale for et kristent ungdomsblad som mine sønner ville lese, enn for et jeg ville lese. –Det sier du fordi har bakgrunn i Frelsesarmeen, var svaret jeg fikk.

Fortjener fokus
Samtalen ligger mange år tilbake i tid, og er her gjengitt etter hukommelsen. Grunnen til at hukommelsen ble aktivert, er avisoppslag i den kristne dagspresse der MF-stipendiat Gunhild Hugdal tar til ordet for at det ikke bare er oppvekst i såkalt karismatiske miljøer som fortjener fokus; det gjør også oppvekst i bedehusmiljøene.
            Til det kan jeg bare si ja og amen.
            Det kan jeg også si til den analysen som lå bak svaret i samtalen jeg refererte ovenfor, nemlig at det er forskjell på kristne miljøer. Men alt er ikke sagt med det.

Romslig og raust
Et av Hugdals anliggender er et ønske om mer romslighet i kristne miljøer.
            Min oppvekst skjedde i et urbant Frelsesarmé-miljø, og som en generell betraktning oppfattes nok Frelsesarmeen ofte som et noe romsligere – kanskje også rausere? – miljø enn eksempelvis Misjonssambandet. Kanskje også pinsebevegelsen, som var det «karismatiske» alternativet da jeg var tenåring fra 1967 og framover. Jeg kjente – og kjenner – dem begge stort sett utenfra.
            Samtidig vet jeg at det også finnes mennesker som bærer med seg sår etter en oppvekst i Frelsesarmeen. Det må jeg forholde meg til og det må jeg ta på alvor, selv om jeg personlig ikke «kjenner meg igjen» i det de sier.
            Derfor blir dette premisset for de følgende, et premiss jeg mener må gjelder uansett hva slags oppvekstmiljø man kommer fra, religiøst, kulturelt eller annet: Min oppvekst – min fortelling.

Bøker
Det er bra at Hugdal vil utvide perspektivet på sine tanker fra de karismatiske miljøene som hittil har vært i fokus i denne typen debatter det siste året. Dette har selvsagt hatt sammenheng med at det er slike miljøer det er blitt «rapportert» fra, både gjennom VGTV-serien «Frelst» og boka «Jesus-soldaten».
            Også andre bøker har fokusert på det å vokse opp i dette miljøet; pinsebevegelsen. Det gjelder Levi Fragells «Vi som elsket Jesus» og brødreparet Håkon og Tor Edvin Dahls «Vi som ikke kommer til himmelen».
            Jeg har lest begge to, og kjent på den smerten disse bøkene formidler. Det gjelder også Margret Skjelbreds «Mors bok», der hun forteller om å vokse opp i et strengt, luthersk miljø som hun har brutt med, både miljøet og troen.

Fortellingene
Tema som går igjen i disse bøkene, er dels møtet med de ofte makabre fortellingene fra Det gamle testamente, dels fokuseringen på det å gå fortapt. Hugdal nevner fortellingen om da Abraham skulle ofre Isak som eksempel på dette. Andre slike fortellinger brodermordet, syndfloden, Sodoma og Gomorra og kampen mot Goliat – bare for å ha nevnt noen.
            Jeg tror det er biskop Per Lønning som i en av sine bøker forteller om jenta som ble konfrontert med en av Det gamle testamentes voldsomme fortellinger, og deretter spurt om hvordan den kunne forenes med troen på en kjærlig Gud. – Ja, men det skjedde jo før Gud ble kristen, svarte jenta.
            Ingen av oss velger vår egen oppvekst. Vi velger ikke foreldre, vi velger ikke miljø og vi velger ikke hvilke fortellinger vi vokser opp med. Vi farges alle av de fortellingene vi vokser opp med.
Harry Potter-generasjonene farges av sine fortellinger, akkurat som Ole Aleksander-generasjonen og Tirriltoppgenerasjonen ble farget av sine.
            Når jeg hører eller leser om disse opplevelsene, tar jeg meg i å sende sideblikk til min egen barndom. Jeg vokste opp i et kristent hjem, men min grunnleggende kristendomsopplæring fikk jeg i Frelsesarmeens søndagsskole, der det praktfulle pedagogiske virkemiddelet flanellograf ble brukt for alt det var verd, og vel så det. Flanellografen, kombinert med det store, dramatiske talentet som så mange norske søndagsskolelærere har vært begavet med.

Jesus-fortellingene
De fortellingene jeg vokste opp med, var Jesus-fortellingene. Gjetergutten David hadde jeg nok hørt om, men må ha inkludert ham i det nytestamentlige univers. Første gang jeg hørte noen snakke om Josef, trodde jeg første det var Jesu jordiske far det var snakk om, en fortelling fra hans barndom.
            De gammeltestamentlige fortellingene dukket nok fram etter hvert, med all sin bloddryppende dramatikk, men på en eller annen måte må Jesus-fortellingene ha satt standarden: Fortellingene om Jesus og fortellingene av Jesus. Ikke minst liknelsene. Den fortapte sønn. Den barmhjertige samaritan. Dette er fortellinger som i min bevissthet fremdeles står seg som to av verdenslitteraturens vakreste og viktigste fortellinger.

 En slags oppsummering
Hva er så mitt anliggende, her jeg sitter og taster på et manus jeg har tatt fram og lagt til side flere ganger i løpet av de siste ukene?
            På en måte er jeg glad for «bredden» i de miljøene som tas fram i de ulike oppslagene. Lenge var det opplest og vedtatt at det var i de karismatiske miljøene folk pådro seg sår og traumer, mens eksempelvis de lutherske miljøene var «sunne». Som sjelesørger har jeg lyttet til fortellinger fra de fleste typer kristne miljøer. Miljøene har vært forskjellige, men fortellingene ofte like: Det var fortellinger om livsglede som ikke fikk utfolde seg, om angst som ble skapt, om samvittigheter som ble påført helt unødvendige og urimelige sår, om lav takhøyde og liten toleranse for annet enn de meningene man selv måtte ha, enten det var mer eller mindre selvoppnevnte «ledere» som sto for dette, eller det var foreldrene.
            Jeg tror jeg setter punktum her.

Publisert i papirutgaven av avisa Dagen onsdag 12. juli 2017 

 

5 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

146 innlegg  12078 kommentarer

Publisert 9 dager siden
Nils-Petter Enstad. Gå til den siterte teksten.
En slags oppsummering
Hva er så mitt anliggende, her jeg sitter og taster på et manus jeg har tatt fram og lagt til side flere ganger i løpet av de siste ukene?
            På en måte er jeg glad for «bredden» i de miljøene som tas fram i de ulike oppslagene. Lenge var det opplest og vedtatt at det var i de karismatiske miljøene folk pådro seg sår og traumer, mens eksempelvis de lutherske miljøene var «sunne». Som sjelesørger har jeg lyttet til fortellinger fra de fleste typer kristne miljøer. Miljøene har vært forskjellige, men fortellingene ofte like: Det var fortellinger om livsglede som ikke fikk utfolde seg, om angst som ble skapt, om samvittigheter som ble påført helt unødvendige og urimelige sår, om lav takhøyde og liten toleranse for annet enn de meningene man selv måtte ha, enten det var mer eller mindre selvoppnevnte «ledere» som sto for dette, eller det var foreldrene.

Jeg synes dette var et klokt og balansert innlegg.

1 liker  
Svar
Kommentar #2

Oddbjørn Johannessen

146 innlegg  12078 kommentarer

Frelsesarmeen

Publisert 9 dager siden
Nils-Petter Enstad. Gå til den siterte teksten.
Når jeg hører eller leser om disse opplevelsene, tar jeg meg i å sende sideblikk til min egen barndom. Jeg vokste opp i et kristent hjem, men min grunnleggende kristendomsopplæring fikk jeg i Frelsesarmeens søndagsskole, der det praktfulle pedagogiske virkemiddelet flanellograf ble brukt for alt det var verd, og vel så det. Flanellografen, kombinert med det store, dramatiske talentet som så mange norske søndagsskolelærere har vært begavet med.

Jeg skal ikke kjede leserne med mange detaljer fra min egen livssynshistorie, siden faste følgere av verdidebatt.no vil være kjent med hovedtrekkene fra denne allerede.  Imidlertid har jeg lyst til å knytte noen kommentarer til mine erfaringer fra Frelsesarmeen, som langt på vei understøtter noen poenger i innlegget.

Gjennom barndom, oppvekst og tidlig voksenalder fikk jeg en ganske bred erfaring fra det "lavkirkelige" miljøet, for å si det litt enkelt - både via egne opplevelser og fordi jeg hadde slektninger med tilknytning både til Indremisjonen, Misjonssambandet, Den evangelisk lutherske frikirke, pinsebevegelsen, "de frie venner" og Guds Menighet på Vegårshei. Det gjorde at jeg frekventerte alle disse forsamlingene.  Dessuten var jeg aktiv i skolelagsbevegelsen både på ungdomsskolen, gymnaset og lærerskolen.

Mens jeg gikk det første året på gymnaset, begynte jeg å gå på møter i Frelsesarmeen, som ble min base i noen år.  Selv om det sentrale i teologien der i og for seg ikke skilte seg så mye fra de øvrige forsamlingene jeg har nevnt (for å forenkle det hele en smule), var det flere forhold som tiltalte meg spesielt - og som jeg tror kan ha bidratt til atskillig færre "brente barn" enn det noen av de mer karismatiske orienterte eller lavkirke-lutherske forsamlinger har forårsaket.  La meg nevne tre forhold:

1.  Raushet - og humor.  Kort sagt: Et svært inkluderende og romslig sosialt miljø. Terskelen for å bli "godtatt" har vært lav.

2. Den sterke vekten på musikk.  Jeg tenker da både på den sentrale plassen sangen alltid har hatt - med vekt på rytme og sangglede.  Men også på hornmusikkens funksjon, både som "musikkskole" og som en identitetsbygger.

3. Romsligheten i forhold til en del teologiske stridsspørsmål, som f.eks. dåp, nattverd m.m.

Selv om det er lenge siden jeg har tilhørt et troende miljø, har jeg alltid tenkt på årene der jeg var soldat i Frelsesarmeen som en lykkelig tid.

 

2 liker  
Svar
Kommentar #3

Gunnar Line

0 innlegg  1 kommentarer

Trushistorie

Publisert 8 dager siden

Gunhild Hegdal set eit nødvendig søkelys på oppvekst i lutherske bedehusmiljø. Alle menigheter, fellesskap og trusretninger har sine særtrekk. Dette gjeld både samværsformer og vektlegging i teologiske spørsmål.

Å setja ord på si eiga trushistorie meiner eg er sunt og utviklande. Då vert ein ofte medveten gode og mindre gode sider ved oppvekstmiljøet og kan byggja vidare på det som er verdifullt.
Ei side er det sosiale miljøet som skapast. Minst like viktig er kva bodskap som vert bore fram. Anfin Skaaheim skal ha uttalt: «Trua får dei skavankar som forkynninga har.» Eg vil her dela nokre tankar om vektlegging i forkynninga og effekten av det.

I oppveksten og fram mot slutten av tenåra var eg med i lågkyrkjekleg bedehusmiljø – Vestlandske/Misjonssambandet. I desse forsamlingane var det sterkt fokus på Guds heilagdom, den 2. trusartikkelen samt rett omvending og åtvaring mot å leva i uoppgjort synd. Sjølv om det ikkje var tilsikta, vart resultatet ein kasuistisk kristendomsform som var meir hemmande enn frigjerande.

I den pietistiske samanhengen har det vore tradisjon å preike fyrst lov og så evangelium. Tilhøyrarane må fyrst gjennom ei erkjenning av skuld og tilkortkoming før dei kan gripa evangeliet.

Den danske lutherske teologen Leif Andersen skildrar at menneska i vår postmoderne tid har svak Jeg-bevissthet (L. Andersen,Teksten og tiden, bind 1. Kolon forlag 2006). Han peikar på at vi har endra vår kultur frå ein skuldkultur til ein skamkultur. Det fører til at vi forvekslar syndighet med verdløyse, anger med sjølvhat og syndsvedkjenning med utsletting. Han skriv: «I det kristelige selvhad er tingene simpelt hen vendt på hovedet: I dogmatikken anses mennesket prinsipielt for den ypperste blant Guds skabninger; i forkynnelsen rangerer det sommetider med orme og lus.»

For at evangeliet skal nå inn til folk i dag, set han opp fylgjande: «Derfor denne salige rekkefølge; først skaberomsorgen og Guds betingelsesløse kærlighed – derefter buddet og Guds dom – derefter nåden og Guds tilgivelse – og endelig forbedringen og Guds fornyende kraft. Bytter jeg i realiteten rundt på dét, lammer jeg mennesker.» 

Eg meiner analysen til Leif Andersen treff blink. Skal den kristne bodskapen kommunisere med folk i dag, må vi byrje med skapinga.

Svar

Siste innlegg

Den uutryddelige synden
av
Erling Rimehaug
rundt 1 time siden / 141 visninger
2 kommentarer
Tjukke i huet som makrell
av
Arne Berggren
rundt 1 time siden / 125 visninger
0 kommentarer
Prosentmålet for bistand
av
Vårt Land
rundt 8 timer siden / 111 visninger
0 kommentarer
Makt i sentrum
av
Tomas Moltu
rundt 10 timer siden / 122 visninger
0 kommentarer
Minnes­merker for framtida
av
Une Bratberg
rundt 11 timer siden / 451 visninger
0 kommentarer
Hei, jeg er fra Bærum
av
Trygve W. Jordheim
rundt 12 timer siden / 233 visninger
1 kommentarer
Sommer-karusellen
av
Lene Julsen
1 dag siden / 259 visninger
0 kommentarer
Helse-kollaps
av
Vårt Land
1 dag siden / 237 visninger
0 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Holt kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
2 minutter siden / 3759 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Den uutryddelige synden
8 minutter siden / 141 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Den uutryddelige synden
16 minutter siden / 141 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 2 timer siden / 5761 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 2 timer siden / 5761 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5761 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5761 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5761 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 4 timer siden / 5761 visninger
Geir Rune Larsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 4 timer siden / 3759 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 5 timer siden / 5761 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 5 timer siden / 5761 visninger
Les flere