Verdidebatt

En stilnet protestbølge

Da Feyisa Lilesa, langdistanse løperen fra Etiopia, vant sølv i Rio 2016 reiste han armene og krysset dem i solidaritet med sin egen etniske gruppe, oromoene, i Etiopia. Det var et ikonisk øyeblikk i politikken og idretten. Slik ble han et symbol på protestbølgene som fant sted i Etiopia. Samtidig lagde han riper i lakken for et land som har lenge har blitt fremstilt i vestlig media som et eksempel til etterfølgelse for demokrati og økonomisk vekst.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da Feyisa Lilesa, langdistanse løperen fra Etiopia, vant sølv i Rio 2016 reiste han armene og krysset dem i solidaritet med sin egen etniske gruppe, oromoene, i Etiopia. Det var et ikonisk øyeblikk i politikken og idretten. Slik ble han et symbol på protestbølgene som fant sted i Etiopia. Samtidig lagde han riper i lakken for et land som har lenge har blitt  fremstilt i vestlig media som et eksempel til etterfølgelse for demokrati og økonomisk vekst.

Oromo-befolkningen har lenge vært under en de facto permanent tilstand av eksklusjon og systematisk diskriminering. Oromoene utgjør over 34% av befolkningen, og er dermed den største etniske gruppen i Etiopia. Oromo-befolkingen har i liten grad definert seg selv om etiopiere, men snarere oromoer. Oromo-kultur og identitet har blitt lite fremstilt i etiopisk kulturliv, og den offentlige fremstillingen har alltid vært militarisert,  abstrakt og uetiopisk. Mens terrorisme er forbundet med religion i vesten, er den forbundet med etnisitet i Etiopia. Oromoene har vært offer for dette.

Hovedstaden som internasjonalt er kjent som Addis Ababa, er for oromoene Finfinnee og er plassert i hjertet av Oromia-delstaten i Etiopia. Til tross for deres størrelse i tall, er oromoene fortsatt en subgruppe i Etiopia. Siden 1900-tallet har oromoene vært ekskludert fra landets politikk og økonomiske vekst. Samtlige opprør og opprørsbevegelser har blitt slått ned på og oromo-intellektuelle har blitt drept, fengslet og tvunget til eksil.

Selv om Tigray-befolkningen i Etiopia knapt utgjør på 6-7% av befolkningen, har de siden 1990-tallet hatt makten i landet. Tigray-regimet har utnyttet de historiske uoverstemmelsene mellom amharerne og oromoene, og slik etablert et eget hegemoni. All Oromo relatert opprør har blitt fremstilt om en trussel mot føderasjonen og har blitt brukt som et politisk verktøy for å kneble all motstand og opposisjon støttet av terrorlovene. Dermed har Oromo-spørsmålet blitt Etiopias akilleshæl, og de minste krav om verdighet har blitt tolket som eksistensielle trusler av regimet. Regimet har dermed posisjonert seg selv om en moderat gruppe, i motsetning til oromoene som er ekstremistiske og amharerne som er ultranasjonalistiske.

Regimet har også hatt veldig tette bånd til vestlige land, hvor Etiopia har vært en viktig alliert i kampen mot terror. Dermed har få vestlige land kritisert Etiopia. Det som startet som et opprør mot privatisering og konfiskering av gods i November 2016, spredte seg som ild i tørt gress. En av hovedårsakene for spredningen av demonstrasjonene var Oromo-land som ble gjenstand for land-grabbing. Regimet solgte landområdene til de fastboende uten deres godkjennelse, og etterlot 150.000 bønder jordløse. Over en kort periode ble protestene som hadde ett formål raskt en protestbevegelse med sammensatte mål. Over natten ble en perifer konflikt flyttet til sentrum av landet, og regimet kunne ikke lukke øynene for den lenger.

Mister man jord i Etiopia, mister man politisk stemme og i siste instans muligheten til deltagelse. Dermed har oromoene blitt fremmedgjort i eget land. Opptøyene var et resultat av 25 års urett og sinne som kom til overflaten rettet mot Tigray-regimet. Kravene som opprørene stilte var enkle. De ville ha en slutt på landgrabbingen av oromoenes land, få rett til deltagelse i landets politiske og økonomiske affærer samt en endelig slutt på menneskerettighetsbruddene.

Regimet har slått ned på opptøyene, praktisert massearrestasjoner og innskrenking av presse- og bevegelsesfrihet. Videre har regimet innført unntakstilstand fra oktober og slått av internettet i landet, samt gitt militæret og sikkerhetsstyrkene ytterligere rettigheter til overvåkning i ett av verdens mest sensurerte land. 800 har mistet livet så langt, men trolig er tallet mye høyere enn angitt. 11,000 arresterte er de offisielle tallet. Landet stod i fare for etnisk basert konflikt, men regimet har stilnet opprøret.

Protestene har likevel forandret det politiske landskapet i Etiopia for alltid. Protestene beviste på en måte at regimet var følsomme for protestene. Dessverre var det ikke nok til å skape en varig endring. Oromo-befolkningens lidelser har for første gang på lenge fått internasjonal oppmerksomhet og verden har fått opp øynene for regimets brutalitet. Opptøyene førte til en normalisering av å ta opp temaer som var tabu for kun ett år siden, blant annet Tigray-regimets maktmisbruk og den skjeve etniske fordelingen av politisk makt.

Selv om regimet har stilnet opprøret nå, ulmer hatet og uretten oromoene føler fortsatt under overflaten. Hvis ikke regimet iverksetter robuste tiltak som hjelper oromoene ut av årevis med diskriminering og ekskludering, blant annet via utdanning og helst på eget språk, samt arbeid, vil et nytt opprør ikke være langt unna. Dessuten er Etiopia et land som fortsatt ikke har tatt oppgjør med den interne systematiske diskrimineringen i eget land, men snarere lukket øynene for den. Hvis regimet i Addis ikke adresserer dette ordentlig, vil de stå på stedet hvil og 35% av befolkningen vil fortsatt være de facto ekskludert.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt