Altfor norske tilstander

De siste ukene har det foregått en debatt i Vårt Land om hvorvidt høyrepopulistiske partier i Norge vil forsøke å koble folkekirken opp mot nasjonalisme, slik Sverigedemokratene har varslet at de ønsker å gjøre i Sverige. Mens førsteamanuensis ved Det teologiske menighetsfakultet, Lars Laird Iversen, «tror det vil bli en kamp om definisjonen av folkekirken» og «ser et økende potensial for at den kobles opp mot nasjonal identitet», hevder blant andre biskop emeritus Tor Berger Jørgensen at dette ikke er sannsynlig fordi ledelsen i Den norske kirke står for et mer inkluderende og åpent syn enn den som er tilfelle i blant høyrepopulister i Norge.

Men det er ikke så enkelt, slik Jørgensen hevder. Spørsmålet er: I hvilken grad samstemmer retorikken til ledelsen og kirkeorganene i Den norske kirke med realiteten i menighetene?

Smal, etnisk grense

Og hvorvidt bidrar Den norske kirke allerede i dag til å forsterke et etno-nasjonalistisk ideal som brukes til å støtte «kulturelle» forskjeller mellom folk? Med bakgrunn i tidligere forskning og mitt eget pågående forskningsprosjekt om migrantmenigheter, mener jeg at Den norske kirke fremstår for interesserte kristne migranter som en «etnisk norsk» kirke. Det vil si en kirke med en sterk idé og praksis knyttet til en felles norsk tilhørighet basert på nasjonale, historiske fortellinger, geografisk lokalisering og språk. Selv med de beste intensjoner kan dette fremstå ekskluderende for noen. Bare selvet navnet «Den norske» kan enkelt bli brukt til å trekke en smal, etnisk grense.

I en undersøkelse jeg foretok i flere kristne migrantmenigheter i Oslo (KIFO 2012), fant jeg at Den norske kirke for mange av informantene fremsto som en «særnorsk kirke». Flere gav uttrykk for at de ikke kjente seg igjen i liturgi, språk og musikk, selv om de gikk i evangelisk-lutherske menigheter i hjemlandet. Flere fortalte også at de følte seg ekskludert i møte med menigheten og at Den norske kirke ikke er aktive i å imøtekomme nye deltakere med utenlandsk opprinnelse.

Fra liknende studier vet vi også om tilfeller hvor folk som oppsøker den lokale menigheten blir henvist til andre menigheter fordi de ansatte mente at migrantene «hørte bedre hjemme der». Dette gjelder ikke bare innvandrere, men også kristen norsk ungdom som har foreldre som ikke er født i Norge.

Maktskjevt møte

Min hensikt er ikke å generalisere og hevde at Den norske kirke står for en generell ekskluderende holdning. Bildet er sammensatt og det er mye som gjøres i enkelte menigheter over hele landet. Men jeg ønsker å vise at måter innvandrere blir møtt på i Den norske kirke tyder på en forventing om tilpasning til majoriteten i menigheten, og at dette maktskjeve møtet også har en etnisk komponent. Dette virker ikke å være i tråd med kirkens retorikk om inkludering.

En folkekirke burde basere seg på et nasjonsbyggingsideal hvor etniske grenser utvides. Dette kan gjøres ved å fokusere på «folk i Norge» heller enn «det norske folk».

En annen mulighet er heller å fokusere på at det norske folk har bakgrunn fra mange land, og videreutvikle en form for nasjonalisme der ulike grupper kan inngå. Her trenges også nye teologiske impulser og åpninger. Det er denne siste strategien Den norske kirke har benyttet seg av når det gjelder å inkludere andre «minoriteter» som homofile og folk med annen samlivsituasjon enn det tradisjonelt har vært akseptert i kirken.

En norsk folkekirke bør ikke bare ha fokus på inkludering av mennesker med ulike seksuelle legninger og med ulike samlivsformer. Den bør også favne mennesker med andre nasjonale bakgrunner som oppsøker kirken. Det holder ikke med retorikk fra kirkeorganer og Kirkens ledelse når virkeligheten tilsier noe annet.