Verdidebatt

Økumenisk arbeid og felles nattverd i forvirringens tid?

Mye har vært sagt og skrevet til nå i forbindelse med markeringen av reformasjonen. Noen lovpriser, andre reproduserer gamle myter, atter andre vil ta steget videre og kvitte seg med rester av gammelt slagg, og eventuelt øke den økumeniske bevisstheten. Det er også et uttalt mål med med reformasjonsmarkeringen, at det den skal ha et økumenisk tilsnitt. Pavens besøk i Lund i fjor høst var et uttrykk for dette siste.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er også de som benytter anledningen til å kritisere; både reformasjonen, dr. Luther, moderne lutheranisme, samt årets markering. Jeg tilhører denne kategorien, og vil med dette rette et kritisk søkelys mot det jeg mener er økumenisk løssluppenhet i protestantiske kretser hva gjelder det økumeniske arbeidet og dets mål, nattverdsfellesskap, og da særlig mellom Den norske kirke og Den katolske kirke.

Nattverdsfellesskap nå?
Det undrer meg nemlig stadig hvordan mange synes å mene at det allerede nå ikke er noen hindringer til å delta i hverandres nattverdsfellesskap. Enkelte tar seg derfor til rette i et stjålet øyeblikk, og mottar nattverd i katolske kirker uten egentlig å tenke over den uærlighet de da lever med, all den tid de vet hvilken holdning Den katolske kirke har. Noen skryter endatil av det. Av personlig erfaring har jeg også opplevd at det har blitt arrangert økumeniske gudstjenester i regi av Dnk hvor det har blitt feiret nattverd, til tross for at det strider med gjengse normer for økumenisk arbeid. Jeg forstår at det kan oppleves som sårt ikke å kunne motta nattverd når man er kristen og troende og deltar i Den katolske messen, men det samme gjelder også for katolikker som er samboere, gjengifte, samt alle som har en alvorlig synd på samvittigheten og ikke er i nådens stand. For mange av dem er det desto sårere, fordi de i lengre perioder av livet må akseptere at de ikke kan delta i nattverden. Likevel utviser de stor trofasthet, fordi de elsker sin tro, Kirkens tro, og derfor respekterer denne.

Kirkens tro er uttrykt i den eukaristiske bønn.
Det er nettopp spørsmålet om troen jeg gjerne vil ta opp her, men denne gang ikke troen på realpresens og forvandling av nattverdselementene, altså det som angår selve innstiftelsesordene under feiringen av sakramentet, men den troen som kommer til uttrykk gjennom hele den eukaristiske bønnen i den katolske liturgien. Det er egentlig her min undring når sitt høydepunkt, over enkelte lutheraneres lettsindighet både med tanke på deres egen tro og deres forhold til Den katolske kirkes tro. Det er fire hovedpunkter jeg vil nevne, her hentet fra den første eukaristiske bønnen, også kalt den romerske kanon. Under den eukaristiske bønnen utrykker vi i Den katolske kirke:

1) Enhet med paven.

Den romerske kanon uttrykker dette på følgende måte: "Velsigne disse gaver, dette hellige og rene offer som vi bringer deg fremfor alt for din hellige katolske Kirke. Skjenk den din fred, vern samle og styr den over hele jorden i enhet med din tjener, vår pave Frans".
Også litt senere kommer troen på paveembedet til uttrykk. Når de hellige martyrer minnes er det i første omgang fem biskoper av Roma som nevnes: Linus, Kletus, Klemens, Sixtus og Kornelius. Dette er ikke uten betydning, siden listen over hellige fremstår i hiarkisk orden, og forut for disse biskopene av Roma er apostlene, og etter dem nevnes biskoper, prester og diakoner og legfolk i hierarkisk rekkefølge.

2) Ære til jomfru Maria.

"Sammen med hele din Kirke hedrer vi fremfor alt minnet om den ærerrike, alltid rene Jomfru Maria, vår Guds og Herres Jesu Kristi mor". Kanskje særlig interessant er her formuleringen om Marias evige jomfrudom. Som kjent bekjenner katolikker at Maria forble jomfru også etter å ha født Jesus.
"Ærerik" må nok også tolkes i lys av de nyeste Mariadogmene om hennes uplettede unnfangelse og hennes opptagelse i himmelen.

3) De helliges forbønn.

I den romerske kanon nevnes de hellige både før og etter innstiftelsesordene, og det levnes lite tvil om at det ikke bare er minnet om deres gode eksempel som hedres, men det liturgiske fellesskap ber også om at Kirken må styrkes ved deres fortjenester og bønner. Nattverdsdeltagerne ber også Gud om å få del i samfunnet med de hellige i himmelen.

4) Bønn for våre avdøde i skjærsilden.

"Herre, kom også ihu dine tjenere N. og N., som er gått forut for oss med troens segl og sover fredens søvn. Vi ber deg, Herre, gi dem og alle som hviler i Kristus, svalhetens, lysets og fredens bolig". I samtlige eukaristiske kan de avdøde nevnes ved navn, og særlig når messeofferet frembringes i intensjon spesielt for en avdød. Med dette uttrykkes det at hele nattverdsfellesskapet ber for de avdøde.

Nattverdsfellesskap og trossfellesskap.
Alle fire punkter er hovedankepunkter mot katolsk tro og lære fra luthersk hold. Her dreier det seg ikke om lett overkommelige historiske diskrepanser, eller mindre overkommelige myter for den saks skyld. Dette er tungtveiende teologiske forskjeller som er gjeldende den dag i dag, og som selv menigmann i lutherske menigheter er seg bevisste.

Derfor er noe merkelig og selvmotsigende når man i ett og samme øyeblikk vil fornekte disse viktige delene av den katolske troen som uttrykkes i hver eneste nattverdsfeiring, men samtidig vil ha del i denne enheten ved nattverdsfellesskap. Da må man i så fall komme opp med en ganske god forklaring på hvorfor nattverdsfellesskap ikke er det samme som trosfellesskap. Jeg tør påstå at en slik forklaring ikke finnes, da det strider både mot Skriftens ord og hele Kirkens praksis gjennom to tusen år.

Forvirring.
Jeg ser ikke noe galt i å lengte etter nattverdsfellesskap, tvert imot, det er en forutsetning for alt økumenisk arbeid. Likevel, ut fra det jeg her har presentert stiller jeg meg heller undrende til holdninger man ofte finner i Den norske kirke og i andre sammenhenger, og særlig til dem som gjerne skryter over å ha gått til nattverd i katolske kirker. Slik jeg ser det, er det tre mulige svar på hvorfor man møter slike selvmotsigende holdninger. Enten er det motvilje og demonstrativ oppførsel, eller uvitenhet, eller uklarhet i egen tro. Det hele fremstår som forvirret, og det økumeniske arbeidet er vel neppe tjent med det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt