Verdidebatt

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta

Det finnes to typer tid: den kronologiske og evighetens nå. Er det rart vi ikke får sove?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er for lyst ute, jeg får ikke sove, vil ikke sove. Ikke fuglene utenfor vinduet mitt heller høres det ut til. Jeg snur meg i senga enda en gang. Vekkeklokka på nattbordet viser ti over ett. Resten av huset sover sikkert, kanskje jeg skal sende en tekstmelding til min medsammensvorne og høre om han blir med å smugrøyke bak bensinstasjonen?

Det fiolette junilyset gjør meg rastløs. Det er denne tiden jeg har lengtet etter hele året, jeg vet det er nå det er meningen at jeg skal gripe dagen, natten. Likevel kjennes alt dobbelt; alt det grønne får meg i stedet til å tenke på døden. Hengebjørka i hagen kaster en nesten usynlig skygge over plenen som ennå ikke er blitt klipt. Jeg setter meg opp i senga og åpner vinduet. Er det ingen andre som ser det? - At tiden løper fra oss, at sommeren plutselig vil ta slutt? Jeg puster inn den rå nattlufta. En enslig blek stjerne har kommet til syne i horisonten. Den vil i alle fall vare.

Overflod av lys

Omtrent sånn kunne sommernettene arte seg for meg da jeg var tenåring. Dette doble forholdet til sommeren har jeg ennå. Selv om det ikke er fullt så sentimentalt for meg, kan jeg fortsatt kjenne trangen til å stoppe tiden og (forgjeves) prøve å fange overfloden av lys. Det er ikke noe spesielt ved min erfaring. - Hvem får vel sove når natta er lys og to type tider trekker i oss samtidig?

Det finnes nemlig to type «tider». Den ene kjenner vi altfor godt: Det er tiden vi organiserer ved hjelp av klokker og kalendere. Denne tiden er kronologisk og skiller mellom før og etter, fortid og fremtid. Denne tiden «går», som det heter. Og den går som regel så fort at vi i blant spør fortumlet ut i lufta: «Hvor ble det av sommeren? Når ble barna så store?»

Den andre tidsaksen derimot, er beslektet med det bibelske tidsbegrepet Kairos. Dette er evighetens nå. Det kan være øyeblikk som får oss til å utrope: «Dette er det jeg har ventet på, nå skjer det! Nå forstår jeg». Her løftes vi ut av noe og inn i noe annet som er like sant og virkelig. Tiden er ikke lenger noe vi «har» og eventuelt bruker opp, den er. På samme måte som stjerna på himmelen og liljene på marken.

Kontemplasjonens mål

Den amerikanske teologen og forfatteren Richard Rohr beskriver denne tiden slik; «Once a person moves to deep time, he or she is utterly one with the whole communion of saints and sinners, past and future.» «Deep time» er kontemplasjonens forutsetning og mål. Den som ber og mediterer mye har antakelig fått smake fruktene av denne tiden. Her kan man hvile i noe annet. – For det som skal komme er ennå ikke, og det som har vært, finnes ikke lenger. Her får man se sine bekymringer og sine bestrebelser i lys av evigheten, sub specie aeternitatis, som Rohr sier.

Hva betyr vel min bekymring over regningen på kjøkkenbenken i lys av evigheten? Eller; hvorfor skal jeg krangle om en filleting på jobben, når evigheten finnes og på mysteriøst vis rommer meg?

Frigjørende trøst

Det kan være sunt å trivialisere sine egne plager i blant (andres bør man være mer forsiktig med). Evighetsperspektivet hjelper oss dithen. Når jeg ser mitt liv som et blaff i historiens ubønnhørlige gang, slipper også noe av mitt kontrollbehov. Jeg vet jeg er støv, jeg kan ikke ta med meg noe dit jeg skal, verken mine stolteste bragder eller verste nederlag. For den som har tillit til at evigheten henger sammen med Guds evighet, burde ikke dette være en lammende tanke, men en frigjørende trøst som hjelper oss å skjelne mellom hva som er viktig og uviktig.

Bare den som mener tilværelsen er et tilfeldig slumpetreff og evigheten bare et annet ord for tomhet, kan hevde at kynisme og resignasjon er det rettmessige svaret.

«Før Abraham var, er jeg» sa Jesus til forskrekkede og forvirrede tilhørere som straks begynte å kaste steiner etter ham. Jesus talte om sin guddommelighet, men kanskje også om Deep time? Uten Guds evighet finnes i alle fall ikke Deep Time, slik Rohr beskriver den. Også evigheten har Gud lagt i menneskenes hjerter, står det i Forkynneren. Er det rart vi ikke får sove?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt