Verdidebatt

«Pride», mangfold og respekt

Dersom man virkelig ønsker å øke mangfoldet, respekten og toleransen i samfunnet, holder det ikke å heise regnbueflagg.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Forrige uke var det nærmest «Pride-vekkelse» i hovedstaden. I løpet av markeringen av Oslo Pride vaiet regnbueflagget stolt fra utesteder, hoteller, kjøpesentre, trikker, busser, offentlige bygg og til og med fra cornerflaggene i toppserien og tippeligaen. Og i butikkene kunne vi få kjøpt alt fra «Pride-shampo» til «Pride-kjøkkenmaskin». LHBT-bevegelsen har etter mange års iherdig innsats lykkes i å vinne langt mer respekt, toleranse og politisk støtte enn hva tilfellet var for ti år siden, og den seiler i medvind på mange arenaer. Men samtidig som respekten, anerkjennelsen og rettighetene til disse samfunnsgruppene har økt, merkes også en sterkere motvind mot dem som tilhører ikke-sekulære livssyn i samfunnet vårt – særlig konservative grupper.

Sekulær diskriminering

Til tross for at våre folkevalgte har tatt til orde for økt toleranse og økt mangfold i samfunnet, har vi det siste året også sett svært betenkelige politiske forslag, både på venstre- og høyresiden. Forslagene viser manglende respekt for alle «ikke-sekulære» grupper, og vil i praksis innskrenke mangfoldet. I et innlegg i VG i september i fjor presenterte SV-politikerne Bård Vegar Solhjell og Kjetil Raknes sin visjon om «fem prinsipp om religion i nye Noreg». Bare ingressen er nok til å stigmatisere kristne og muslimer, særlig de med konservative meninger: «Vi har kjempa mot mørkemenn i kristendomen gjennom hundrevis av år her i landet. No må vi kjempe mot mørkemenn i islam.» Solhjell og Raknes går verken inn på hvem disse mørkemennene faktisk er, eller hva som gjør dem så «mørke», men gjør seg derimot flittig bruk av stråmenn-argumentasjon for å hevde at religiøse uttrykk og trospraksis ikke ønskes velkommen i offentligheten.

«Ideologisk hijab»

Men også på høyresiden har fremtredende politikere tatt til orde for en form for «sekularisme» som vil hindre religiøse mennesker i å uttrykke sin tro i offentligheten. Carl I. Hagen la ingen ting mellom da han foreslo et forbud mot alle politiske, filosofiske eller religiøse symboler for kommunalt ansatte i Oslo. Og til tross for at Hagen vil forby alle religiøse og ideologiske symboler i Oslos kommunale rom, er det kun bruken av hijab han nevner spesifikt. Begrunnelsen? «Det er både brukere og arbeidere som synes det er unaturlig. De liker seg ikke når det er folk med hijab på jobb», sier Hagen til VG. Tenk det, en folkevalgt bystyrerepresentant i «multikulturelle» Oslo mener altså at muslimske kvinner må slutte å gå med hijab på jobb fordi enkelte andre ikke liker det! Men det ironiske er at dersom skulle Hagens forslag iverksettes, måtte vi alle ha kledd oss i en form for «ideologisk hijab» der vi dekket til alle religiøse, politiske eller filosofiske uttrykksformer vi besitter oss i mellom – i tilfelle noen skulle bli støtt.

«Skaptroende»

Både Solhjell og Raknes' sekulære visjon og Hagens forslag om «hijabforbud» viser hvor lett det er for politikere å tale med to tunger når det er snakk om mangfold, toleranse, og respekt for ulike grupper i samfunnet: Mens man på den ene siden gir full politisk støtte til organisasjonen FRI for å øke mangfoldet og hindre diskriminering av lesbiske, homofile og transpersoner, fremmer man på den andre siden forslag som gjør at «religiøse grupper» som identifiserer seg sterkt med sin tro, helst bør holde disse trosuttrykkene «inne i skapet». En ikke-kristen nabo av meg, som er velkjent med LHBT-miljøer innenfor kulturbransjen, sa det treffende: «Jeg tror det i dag er lettere å stå frem som homofil enn konservativ kristen».

Polarisering og «ekkokamre»

Vi lever i en tid der samfunnet har blitt mer polarisert enn på lenge, der «ekkokamre» i sosiale medier sies å kun bekrefte våre allerede forutinntatte meninger og fordomsfulle stereotypier av «de andre», og der både publisering av «fake news» og anklager om det ser ut til å ha blitt en trend. Det siste vi trenger er å gå rundt å skamme oss over vårt eget livssyn eller å ta anstøt av andre som tenker og velger å leve annerledes enn oss.

«Å se på nytt»

Respekt er gjerne et fint ord som flagges høyt i når det er snakk om mangfold og toleranse. Men hvor ofte tenker man over hva ordet egentlig betyr? Respekt kommer nemlig fra det latinske respectare, som betyr «å se på nytt». Dersom man virkelig ønsker å øke mangfoldet, respekten og toleransen for alle mennesker i samfunnet vårt, holder det ikke å heise regnbueflagg. Vi trenger alle å respectare, å våge å «se på nytt» og å være villige til å lytte, lære, bringe inn nye perspektiver og gi hverandre ærlige tilbakemeldinger. Først da kan vi snakke om toleranse og sann respekt for alle mennesker – religiøse som sekulære, liberale som konservative.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt