Verdidebatt

Det blikket du ikkje ser

Av og til skal vi legga vekk den kritiske stemma. Og møta det hellige alminnelige blikket til ein konfirmant.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Veit du at det er eit blikk du aldri ser, du kritiske debattant, du kronikør, du lesarinnleggforfattar? Veit du at det du seier og det du skriv, aldri blir heilt sant? Det du skriv om konfirmanten, veit du. Som berre er ute etter pengar. Som bryr seg katten om budskapet. Som lar seg døypa berre for så å bli konfirmert og håva inn pengar frå rike tanter og onklar. Som ikkje er interessert i å pugga Vår Far (eller Fadervår som det heitte då du var ung). Eller dei ti boda. Eller Johannes 3,16. Du var heller ikkje interessert i det då du var 15? Eg var heller ikkje så veldig interessert i det då eg var 15.  Men det er noko anna. Noko meir. Noko du ikkje ser frå der du sit. Frå din synsvinkel. Frå ditt skrivebord på ein kul kafé i Oslo. Eit blikk som ikkje er ein del av din radius. Som er utanfor din rekkevidde, utanfor ditt synsfelt. Som du ikkje veit noko om fordi du ikkje ser det. Og som derfor betyr at du må moderera det du seier. Du må kanskje også innrømma at du tar feil. For eg har sett eit anna blikk.

Eg har sett blikket til konfirmanten som for første gong går til nattverd. Som ikkje fniser det bort som kanskje du og eg gjorde på åttitalet. Det blikket som inneheld både skjemt og djupt alvor slik ein femtenårings blikk gjerne skal. Det er ingen av nattverdgjestane ellers som ser på meg med det samme, faste blikket som ein konfirmant. Visste du det? Har du sett det frå min synsvinkel, der framme ved alteret, der framme der det aller helligste er og skjer. Der framme i kyrkja der konfirmanten tar imot brødet og vinen? Har du sett det?

Du har vel kanskje heller ikkje vore med på ein dåpssamtale og høyrt kva ein konfirmant seier om dåpen? Kanskje var det slik då vi var unge, at vi ikkje var så nøye på det. Kanskje hadde vi så mye berøringsangst med det religiøse at vi berre tøysa det bort. Veit du kva, du kjære kritiske kronikør? Det er eit alvor i det å døypa seg. Og eg har møtt meg sjølv i døra, der eg kanskje litt avmålt i møte med konfirmanten i dåpssamtalen meiner og kjenner at eg skal sjekka motiva, sjekka at det er i alle fall eit snev av ærlighet inne i bildet. Litt tilbakelent. Og så får eg det midt i fleisen, med full tyngde: «Jeg vil døpes fordi jeg tror på Gud». Ferdig snakka. Den satt! Fantastisk! Velkommen! Det faste blikket og dei klare orda. Med eit alvor berre ein femtenåring kan visa.

Og så på den store dagen. Møta det samme blikket. Fastheten. Alvoret i stunda. Litt nervøs. Men blikket fast. Med det samme, gode smilet. Det som skjer her, gir meg den største tru og visshet om at det er riktig og viktig at femtenåringen blir minna om at dåpens lys varer gjennom heile livet. Og at korset som blei tegna i dåpen, også kviler over urolige ungdomsår, urolige kroppar, usikre og keitete kroppar. Det betyr noko for den som opplever det. Ein femtenåring treng også eit rom for store ord, for store øyeblikk, treng eit språk for sin lengsel  og ei adresse for si uro. Alle treng det.

Det er så mange stemmer i dag som vil meina noko om konfirmasjon. Vi er generelt så flinke til å trekka andres motiv i tvil uansett kva det handlar om. Vi er så flinke til å problematisera, kritisera, vurdera, diskutera, provosera. Men femtenåringens blikk talar for seg. Prøv, kjære debattant, å sjå det frå konfirmantens synsvinkel. Prøv du sjølv å møta verden, dåpen, brødet og vinen med det gode blikket. Ikkje det kritiske. La pennen ligga, sjå opp og møt blikket, du også. Møt menneske rundt deg, møt kyrkja, møt dei som trur og meiner noko anna enn deg med det gode blikket. For slik ser verda ut frå min synsvinkel. Det blikket som møter deg når du lar stengslene falle, det er kjærleikens blikk. Og det er det verda treng. Ikkje gidd å la deg provosera av noko som ikkje er sant. La oss heller dela gleda med konfirmanten. Gleda over dagen, over festen, over fellesskapet, over gavene og over dei gode orda. Og over bønna som blir bedt for konfirmanten. For det skjer noko der oppe ved alteret når blikka møtest og livet blir lagt i Guds hender. Også for ein femtenåring. Noko er framleis hellig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt