Verdidebatt

Har Gud virkelig sagt....?

Er det å bruke sin egen sunne fornuft og vurderingsevne i etiske og teologiske spørsmål virkelig synonymt med risiko for synd og villfarelse? Og som i siste instans kvalifiserer til utestengelse fra det gode selskap av homogent troende, så vel som å bli nektet adgang ved Himmelporten?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.


"Har Gud virkelig sagt..?" Sitatet er velkjent - tatt ut av Bibelens aller første blader. Fra scenariet der den idylliske uskylden i Edens hage ble brutalt avbrutt av slangens hvislende ord som angivelig skal ha sådd tvil om Guds klare ord til de to første menneskene. Befalingen fremstod den gang som utvetydig og enkel: Dere MÅ IKKE ete av treet til kunnskap om godt og ondt, for den dagen skal dere visselig dø! Og selv om det unge paret fritt kunne boltre seg blant alle de andre trærne i hagen, presterte de selvfølgelig å gjøre det eneste de uttrykkelig fikk beskjed om IKKE å gjøre. Resten er tragisk bibelhistorie: Mennesket falt, med utestengsel fra Paradiset og påfølgende grusomme konsekvenser for alle etterkommere…

Likevel må sitatet i overskriften sies å ha en viss almenn berettigelse i vår tid. Uansett om man vilkårlig assosierer ordlyden med den fryktede slangens ord fra Paradisets hage, må det da i sannhetens hellige navn være lov til å stille ærlige spørsmål uten dermed å gjøre seg fortjent til å kalles «liberal», «vantro», «frafallen» eller få alskens stigmatiserende adjektiver hengt på seg? Hvorfor denne angstbiterske, paranoide innstilling til alt og alle som ikke sluker Det Skrevne Ord i rå og ubearbeidet form? Er det å bruke sin egen sunne fornuft og vurderingsevne i teologiske spørsmål virkelig ensbetydende med synd og villfarelse - og som i siste instans kvalifiserer til utestengelse fra det gode selskap av homogent troende, så vel som å bli nektet adgang ved Himmelporten?

I så tilfelle er jo tanken nærliggende at det må være ekstremt vanskelig å være en selvstendig tenkende troende – uten å måtte henfalle til blind lydighet og intellektuelt selvmord. Guds veier er jo så mye høyere enn våre, og det står jo ikke til oss begrensede mennesker å forstå alt, lyder ofte argumentasjonen. Mange havner i det som på fagspråket kalles kognitiv dissonans – en erkjennelsesmessig uoverensstemmelse og indre spenningstilstand som skaper psykologisk ubehag når to kognitive elementer er i konflikt med hverandre.

Det burde være hevet over tvil for alle uten skylapper eller bind for øynene at Skriftens ord er så langt fra entydig i en stadig voksende haug av aktuelle etiske og teologiske spørsmål. Å avfeie annerledes tenkende og troende med et skuldertrekk og fraser som «..det står jo i Bibelen..» eller «Paulus sier jo…», oppleves kun som en fordummende undervurdering av oppriktig sannhetssøkende, moderne og velutdannede mennesker med lang livserfaring.

Min tilnærming er derfor at evnen til å tenke sunt kritisk også er gudgitt – og at i den grad sannheten er å finne mellom to permer, tåler den selvsagt også å bli stilt spørsmål ved. Og hvis Gud er den Han sier at Han er – ja da mistenker jeg Ham for å tåle godt både vår tvil og våre mange fortvilte spørsmål, uten at fasitsvaret nødvendigvis er gitt på forhånd. Men dersom han detter av tronen i harmdirrende vrede bare fordi noen skulle trekke i tvil enkelte kapitler og vers som divergerer fra den – ja da er Han vel heller ikke den Gud han sier seg å være?

Har Gud virkelig sagt? Eller er det bare kristelig skriftlærdes høyst sprikende tolkninger opp gjennom historien som avgjør hva som skal gis guddommelig autoritet over millioner av mennesker anno 2017? Her er et tilfeldig utvalg av noen aktuelle problemstillinger:

- Har Gud virkelig sagt at det er forbudt for to av samme kjønn som elsker hverandre å dele livet sammen?
- Har Gud virkelig sagt at det er forbudt for to fraskilte som elsker hverandre å gifte seg på nytt med hverandre – når begge to har blitt fraskilt mot sin vilje – og i tillegg vil love hverandre troskap?
- Har Gud virkelig sagt at det er forbudt for to unge forelskede å flytte sammen og utforske hverandre seksuelt - uten først å føle seg tvunget til å inngå livslangt forpliktende ekteskap?
- Har Gud virkelig sagt at alle som er oppriktige, åpne, søkende og gode mennesker men som av ulike årsaker ikke har bedt «frelsesbønnen» og tatt en kristen bekjennelse – går evig fortapt og henvises til det åndelige krematorium på den ytterste dag? Mens alle kristne som sverger til rett tro og bekjennelse er «frelst av bare nåde» og går automatisk inn i saligheten?
- Har Gud virkelig sagt at jorda ble skapt på 6 dager og kun er 6000 år gammel?
- Har Gud virkelig sagt at mannen er kvinnens hode, og at hun skal underordne seg sin mann i alle ting som under Herren?
- Har Gud virkelig sagt at mannen ikke skal ha langt hår, og at kvinnen ikke får bære kostbare smykker?
- Har Gud virkelig sagt at man skal støte ut fra menigheten den som lever i synd og ikke ha felleskap med dem som ikke har samme tro og bekjennelse som oss?
- Har Gud virkelig sagt at alt er mulig for den som tror – og at vi kan forvente under og mirakler bare vi tror nok?
- Har Gud virkelig sagt at hvert eneste ord i Bibelen er Hans eget rene, klare ord som ikke skal kunne diskuteres i lys av de til enhver tid rådende omstendigheter og samfunnsforhold?

Og slik kunne vi fortsatt å stille det samme spørsmål: «Har GUD virkelig sagt?» - med trykk på andre stavelse. En spørsmålsstilling som ikke lenger bør være forbeholdt hageslangen fra Paradiset, men som med god samvittighet bør kunne anvendes som et rettmessig formular for sannhetssøkende troende og tvilere i alle leire.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt