Kommentar

Provokasjoner fra et lukket univers

Ingen er så sekulære som de liker å tro. Derfor hører også de religiøse standpunktene hjemme i den offentlige debatten.

Han var sint, mannen som sendte meg en melding i forrige uke: «Har dere gått helt fra vettet? Greit at kristne og ­andre religiøse ikke på noen måte ser ut til å ha en IQ over snittet, forsk­ning viser det motsatte, men dette er bare for drøyt. Shame on you!»

Årsaken var at vi hadde ­oversett et innlegg på nett­stedet verdidebatt.no, skrevet av en muslimsk konvertitt. Han argumenterte religiøst for at homofili var forkastelig, og for at «homofilismen», som han kalte ideologien bak, var totalitær.

Sletting påkrevd? 

Innlegget gikk som glovarmt hvetebrød, 18.000 hadde lest det før det ble slettet. Da vi fjernet det, var det ikke på grunn av innsenderens meninger, men fordi han stigmatiserte homofile ved å presentere grove, feilaktige fordommer som fakta.

Kunsthistoriker Lars Toft-Eriksen stiller i en kronikk noen interessante spørsmål i anledning slettingen. Han viser til dette og andre innlegg, blant annet av Nina Karin Monsen, og spør om det er slik at «alle kontroversielle stemmer nødvendigvis skaper interessant og konstruktiv debatt».

Svaret hans er nei, tvert imot, disse stemmene «undergraver» 
den saklige og informerte 
debatten. «I stedet ender vi opp med en skyttergravsdebatt preget av personangrep, såre følelser og ytterligere sjikane. Dette er svært uheldig, da det undergraver pressens samfunnsoppdrag som arena for fri og kritisk 
debatt.»

Det er vi enige i. Derfor slipper vi ikke til hva som helst på våre debattsider. På nettstedet ­verdidebatt.no har vi retningslinjer som at skribentene skal ­omtale meningsmotstandere med respekt, unngå person­angrep, ikke fordreie andres meninger, og holde seg til ­saken. Innlegg som bryter med disse ­reglene blir slettet, mange ganger med oppfordring om å redigere innlegget og prøve på nytt.

Sekulære argumenter

Det finnes like fullt en rekke religiøse standpunkter i samfunnsetiske spørsmål som ikke bryter noen regler, men likevel provoserer skrekkelig. Begrunnelsen er tilsynelatende umulig å forholde seg til for dem som ikke deler det religiøse utgangspunktet. Er det overhodet interessant å publisere sånt, eller bør det henvises til trossamfunnenes lukkede rom?

Filosofer som John Rawls og Jürgen Habermas argumenterer for at det er unaturlig å sette religionen til side i samfunns­debatten, men at argumentene bør oversettes til et språk som kan aksepteres og forstås av alle. I vår europeiske kontekst vil det fort bety debatt på tilsynelatende sekulære premisser.

Dette er absolutt et råd for ­religiøse som ønsker større ­toleranse for sine synspunkter. Espen Ottosen i Misjonssambandet er et eksempel på en kristen­konservativ som gjør dette nesten konsekvent når han debatterer i offentligheten. Samtidig kan det være problematisk å sette grensen her.

Saken er nemlig at også tilsynelatende sekulær argumentasjon kan være religiøst fundert. Etter 1.000 år med kristen kultur, har religionen preget vårt ståsted i så stor grad at den integrert i vårt forståelsesgrunnlag. Vi er rett og slett ikke så sekulære som vi liker å tro. Å filtrere bort argumenter som er forankret i ikke-rasjonelle verdier er en urealistisk ambisjon for enhver debatt­redaktør.

I et samfunn der religionen ­synes å få større, ikke mindre, betydning, kan det få svært uheldige konsekvenser å utelukke den tilsynelatende rent reli­giøse argumentasjonen. Religions­vitenskapen bør ha lært oss at selv om religiøse standpunkter påberoper seg guddommelig legitimitet, så blir religion aldri dannet i et vakuum. Den gjensidige påvirkningen mellom ­religion, kultur og samfunn har vært viktig både for religionen og samfunnet, og må fortsette. Derfor må også religiøse utsettes for motargumenter, både av religiøs og mer allmenn art.

Fordommer

Vårt Land er opptatt av ytringsfrihet, men det ­betyr ikke at alt skal publiseres av oss. Vi har våre erfaringer med hva som gir en konstruktiv debatt, og ikke minst hva som har interesse for våre lesere, som på ingen måte begrenser seg til religiøse miljøer.

Det viser seg forresten gang på gang at irrasjonelle ­fordommer er ganske religionsnøytrale. Noen av dem er dessuten ­ganske aksepterte, som holdningen til mannen jeg nevnte innledningsvis. Han var overbevist om at ­religiøse var mindre intel­ligente enn andre, og påpekte at forskning støttet dette. I Sverige begynner denne oppfatningen å bli ganske vanlig, viser studier.

Det er riktig at en dansk ­forsker har påvist at sekulære er mer intel­ligente enn reli­giøse. Han har også påvist at menn er mer intelligente enn kvinner, men ­påpeker samtidig en rekke kulturelle og sosiologiske årsaker til disse resultatene. Det er den fordomsfulle leseren som gjør lavere intelligens til en egenskap ved å være religiøs – eller kvinne.

Mannen jeg hadde en kort dia­log med – som med all grunn ­reagerte på den muslimske konvertittens fordommer – var altså selv preget av fordommer. På en litt spørrende måte bemerket jeg dette for ham, men han avviste det blankt.

Kanskje kunne en skikkelig debatt fått ham på andre 
tanker.

Først på trykk i Vårt Lands papirutgave, 5. juli 2017.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar