Lederartikkel Vårt Land

Bekvem taushet

Ved ikke å bruke ytringsfriheten mot Kina, viser vi at vi lar oss presse til å underkaste oss en stormakt.

Publisert: 5. jul 2017 / 2928 visninger.

Den vise kong Salomo er kjent for sitatet om at «det er en tid til å tie og en tid til å tale». Stats­minister Erna Solberg ser ut til å følge dette prinsippet når hun nå nekter å uttale seg om Kinas behandling av fredsprisvinner Liu Xiaobo.

Xiaobo soner en dom på 11 år for såkalt «undergravende virksomhet» i den kommunistiske ettparti­staten. Mannen som fikk Nobelprisen i 2010 lider nå av leverkreft og trenger behandling i utlandet. EU har krevd at Xiaobo får reise, men Kina nekter å gi slipp på sin fange.

Når Erna Solberg nekter å si noe om denne saken, må det ses i lys av at forholdet mellom Norge og Kina ble normalisert i fjor – etter seks år der Kina straffet norsk næringsliv for at Nobelkomiteen ga fredsprisen til en mann som kritiserte regimet.

Normaliseringen innebar at Norge skrev under på at vi gir avkall på å kritisere Kinas kjerneinteresser. Forfølgelse av opposisjonelle er muligens en slik kjerneinteresse for regimet i Beijing.

Vi skal ikke glemme at det trengs en sterk sentralmakt for å holde et land som Kina samlet. Det er også all grunn til å glede seg over at mange hundre millioner ­kinesere er løftet ut av fattigdom.

Samtidig er det begrenset hvor mye Norge kan forandre 
på forholdene i Kina. Men ved å ikke stå opp for det vi tror på, forandrer vi også oss selv. Vi går på akkord med vår egen integritet, samtidig som vi svikter de som ikke har de samme menneskerettighetene som vi nyter godt av.

Ytringsfriheten er en av dem. Ved å ikke bruke den, viser vi at vi lar oss presse til å underkaste oss en økonomisk stormakt. Kanskje vil det få konsekvenser for norsk næringsliv å vise ryggrad i denne saken, men hvis ikke en nasjon som Norge skal ta kostnaden ved en slik kamp, hvem skal da gjøre det?

14 representanter på Stortinget har startet en vennegruppe for Kina. De kommer fra Frp, Høyre, Ap og KrF. Talsmann Jørund Rytman sa til Dagsavisen i går at «hvis vi henger oss opp i brudd på menneskerettigheter hele tiden, så blir det ikke tid til annet».

Det er en skremmende presis beskrivelse av ­rasjonaliteten i et diktatur.

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Dan Lyngmyr

160 innlegg  858 kommentarer

Fortsattt flaut av Regjeringen.

Publisert 3 måneder siden
Vårt Land. Gå til den siterte teksten.
Normaliseringen innebar at Norge skrev under på at vi gir avkall på å kritisere Kinas kjerneinteresser. Forfølgelse av opposisjonelle er muligens en slik kjerneinteresse for regimet i Beijing.

Noen valg er mer problematiske enn andre,og det er mulig å forstå at idealene kan være litt bortgjemt i den diplomatiske porteføljen når ubehagelige forhold skal drøftes – men de må ikke være glemt.

Realitetsorienteringen som ligger i dette, tilnærmingen som både skal ivareta f,eks norske næringslivsinteresser, og samtidig tydeliggjøre skillet mellom Regjeringen og Nobelkomiten, er naturlig nok ingen enkel sak.

For noen ganger svir det å løfte frem frihetsidealene som Nobelprisvinnerne Dalai Lama og Liu Xiaobo har fremmet - og høstet bred internasjonal anerkjennelse for. Og , etter min oppfatning, har dessverre vår nåværende regjering  bidratt til å skyggelegge disse, ved f,eks å unnlate å møte Dalai Lama på regjeringsnivå da han sist besøkte Norge.

Når normaliseringen kun synes å være mulig gjennom en klar og ensidig norsk politisk beklagelse for tildelingene av Nobelprisene til Liu Xiaobo (og Dalai Lama ), er regjeringen på ville veier. Selv om regjeringens svar (Ikke svar) er en tydelig og villet balansekunst i politikkens elitedivisjon, og den årelange tilnærmingen som nylig gav gjenopprettede forbindelser naturligvis fordrer statsmannskunst, er det noen ganger nødvendig å si ifra - tydelig.

For; når norske politikere skal etterleve idealene de selv løfter frem, og som Nobelkomiteen i praksis har hyllet ved mange av sine tidligere tildelinger, da er det faktisk nødvendig å leve med konsekvensene.

 

 

1 liker  
Svar
Kommentar #2

Pål Georg Nyhagen

140 innlegg  1454 kommentarer

Apropos

Publisert 3 måneder siden

I USA, så henrettes det fremdeles to fanger pr måned. Og en av årsakene til at det nå "bare" henrettes to pr mnd.i USA, er at noen stater ikke greier å skaffe nok gift. 

Her går norske myndigheter på gummisåler. På den annen side er det nok ikke ukjent hva som er norske myndigheters syn på dødsstraff og undertrykkelse. Videre: Kina er ennå i en klasse for seg hva gjelder dødsstraff, men dog eksisterer det store problemer, undertrykkelse, forfølgelse og elendighet også i en rekke andre land.

Også, og spesielt, Kina vet for øvrig nå allerede mer enn godt hva som er det offisielle norske synet. Norske myndigheter er faktisk ikke tause (!) om de ikke uttrykker seg på den måten og i all offentlighet, som mediene gjerne vil at de skal gjøre.

Generelt: I Norge ser vi at medier i ny og ne bygger opp under visse saker for å skape og forsterke stemninger som så fører til øket press på myndighetene. På godt som på mindre godt. 

Journalismen blir lett en del av den virkeligheten som mediene intenderer å rapportere ifra. Journalistenes premisser er faktisk ikke alltid like relevante, eller tilstrekkelige - men det spilles bevisst og sterkt på følelser og stemninger. Og her trer gjerne opposisjonspolitikere takknemlig til og fisker tilfreds i det rørte journalistiske vann: Ikke minst i en valgkamp hvor mulighetene for å mistenkeliggjøre og svartmale politiske motstandere er høyst til stede.

Enten er man med, og bejaer journalismens vinklinger, ELLER så er man med matematisk nødvendighet i mot de gode verdier som ligger bak medienes engasjement: Her er det ikke plass for nyanser og substanser. Flere medier illustrerer igjen og igjen hvilken side av det politiske landskapet som journalister produserer. Mediene blir ordstyrerne i det offentlige rommet, hvilket et et gode, men altså også et onde til tider. 

At journalister flest ikke speiler befolkningen hva gjelder politisk tilhørighet er velkjent. Se Journalisten.no. Det er vel patetisk nok ennå kun journalister selv som mener å være fri fra den bias og obervatøreffekt som de allerede er del av -og videre illustrerer til stadighet. 

 

5 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Dag Løkke kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
8 minutter siden / 831 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 1 time siden / 529 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 1 time siden / 529 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når 7 blir større enn 666
rundt 8 timer siden / 1380 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 8 timer siden / 529 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Steinar Skjelanger kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Trond Isaksen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 529 visninger
Les flere