Lars Kolbeinstveit

17

Radikale representerer ikke alltid motmakt

Kirken har fortsatt en moralsk autoritet i Norge. Den kan lett mistes om den brukes til å gi bestemte, og ofte snevre, politiske syn større tyngde.

Publisert: 5. jul 2017

Hvor grensene går for kirkens politiske engasjement er det ulike legitime meninger om. Lars Laird Iversen skriver (Vårt Land 4.juli) at jeg har rett i at en kirke som er aktiv i klimasaken kan komme på kant med en relativt stor gruppe av sine medlemmer. Samtidig sier Iversen at grupper kan bli provosert av manglende engasjement for skaperverket.  Men mitt anliggende har ikke vært å kritisere engasjement, men snarere vise betydningen av den åpenheten som også er viktig for Tor B. Jørgensen (Vårt Land 1.juli).

Tradisjonsbundet. Et engasjement som blir så sterkt at det for eksempel tenderer til å stemple meningsmotstandere som motstandere av å hjelpe for eksempel flyktninger eller løse klimakrisen, fordi de har andre syn på løsninger, tilfører den politiske debatten lite. Kirken bør holde seg på armlengdes avstand fra en slik debattform, hvis den skal fungere som en åpen kirke for troende og tvilende. Kaj Skagen skriver i Dag og Tid 30. juni at mange ønsker at kirken skal være et tradisjonsbundet sted hvor en slipper mediestyrt politikk. Kirken har fortsatt en moralsk autoritet i Norge. Den kan lett mistes om den brukes til å gi bestemte, og ofte snevre, politiske syn større tyngde.   

Autoritært. Undertrykkelse av homofile har langt på vei vært kirkens ansvar, og et oppgjør her skulle på mange måter bare mangle. Et oppgjør med reaksjonære krefter har vært nødvendig fordi kirken, som Jørgensen sier, ikke har lyttet til de homofiles virkelighet. Men i dagens norske samfunn, inkludert Den norske kirke, har kampen for homofiles rettigheter kommet langt på kort tid. På et frokostmøte i Civita 21. juni spurte Øyvind Håbrekke om ikke det kunne bli et problem for homofiles kamp hvis andre spørsmål, som ikke nødvendigvis har med legning å gjøre, for eksempel kunstig befruktning, barns rett til å kjenne biologisk opphav osv, ikke kan diskuteres åpent nok. Kirken har vært autoritær i møte med homofili, men Håbrekkes spørsmål kan tolkes som en advarsel mot at oppgjøret med det autoritære omdannes til ny maktbrukt. Det er viktig for kirken å snakke om disse spørsmålene til tross for at de er vanskelige. Og de står nærere hva kirken har etisk kompetanse til å snakke om, enn spesifikke spørsmål om oljeboring nord eller sør for en eller annen breddegrad.

Nasjonalisme. Til slutt vil jeg si meg enig med Laird Iversen i at koblingen mellom norskhet og kristendom ikke bare er fremprovosert av radikale krefter i kirken. Han har rett i at denne retningen suger næring fra eget bryst. Mitt poeng er at vi også bør anerkjenne en inkluderende nasjonalisme slik at ikke høyrepopulister alene får definere koblingen mellom norskhet og kristendom.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Hvem er .... kirken?

Publisert over 3 år siden
Lars Kolbeinstveit. Gå til den siterte teksten.
Kaj Skagen skriver i Dag og Tid 30. juni at mange ønsker at kirken skal være et tradisjonsbundet sted hvor en slipper mediestyrt politikk.

Skulle jo tro at det Skagen skriver her burde være det en kirke skulle være opptatt av - politikk foregår i mangt et hode og hvis de teologiske fakultet skal utdanne klerikale politikere istedenfor de som skal lede en menighet av troende så er vel kirken å anse som så politisk forankret at den ikke lenger er noen kirke.

Kirke kommer fra det greske ordet - kyriakon - "Det som hører Herren til".  Skal da teologer formidle politisk budskap - som hører Herren til - og hvem skal i så fall vurdere hva som skal inn i den potten - det er jo opplagt at det blir den som står for formidlingen og hvor denne plasserer seg rent privat utenfor den åndelige boksen - gjerne i samsvar med tidsånd og pk.  Eller skal teologer formidle det som står i Ordet - bygge tro og gi menigheten et budskap til oppbyggelse i deres vandring gjennom livet?    

Når det gjelder homosaken, så fremstår det som opplagt at homaktivistene har misbrukt kirken.  Her greide de to ting samtidig - få troende til å fremstå som intolerante ut fra Ordet på en slik måte at de som ikke har noe forhold til kirke og tro fikk avsmak og aksepterte at vi nå skal endre hva som er en familie, hva som er veien til å bli født, hvem som er ansvarlige for et barns omsorg og oppvekst og hva som er et ekteskap i Herrens øyne.

Kirken skal være en benevnelse som samsvarer med "Guds folk".  Nå har jo folkekirken begynt dansen rundt gullkalven og gjort seg selv til gud.  Vi er tydeligvis alle guder som modererer og omdanner alt etter som hva tidsånden krever. 

Også trafikklys kan omdannes i vår iver etter å være pk.

http://www.stockholmdirekt.se/nyheter/stockholm-satter-upp-samkonade-trafikljus/repqgc!2JYtZ3YRyCsZDA6vmj7PA/

 

Kommentar #2

Daniel Krussand

35 innlegg  2002 kommentarer

Kirken er ikke politikk.

Publisert over 3 år siden
Lars Kolbeinstveit. Gå til den siterte teksten.
Autoritært. Undertrykkelse av homofile har langt på vei vært kirkens ansvar, og et oppgjør her skulle på mange måter bare mangle.

Kirken har aldri undertrykt homofile.  Det er tull. Kirken har nok undertrykt tatere og samer og andre lingnende grupper.  Når noen mennesker velger å leve i synd, blir de ikke av den grunn undertrykt, men de får høre Guds gode og befriende Ord om at synden er sonet og den som vil blir satt fri.  Men DnK har forlengst utspilt sin rolle som veileder i tro og kristenliv.  De har selvsagt heller ikke mye å fare med i politikk, ettersom de ikke engang har orden i eget hus (Guds hjertesaker - Guds Rike).

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere