Verdidebatt

Populisme og folkekirke

Kan høyrepopulister klare å kuppe folkekirkebegrepet? Nei, men de kan skape hardere fronter. En lett forkortet sto på trykk i VL 4.7, under tittelen "Norske tilstander".

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Etter Vårt Land sitt intervju med meg den 19.6 har flere skrevet og kommentert forholdet mellom folkekirkelighet, norskhet politisk korrekthet (hva nå enn det er) og Den norske kirke. Professor Hans Morten Haugen, Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen og filosof Lars Kolbeinstveit skriver alle videre på tema, blant annet med utgangspunkt i mine uttalelser. Det kan derfor være på sin plass med noen oppklarende og utdypende kommentarer.

Bakgrunnen for saken til VL er at de svenske høyrepopulistene i Sverigedemokratene har varslet at de ønsker å involvere seg i kirkevalg, og sier kirken er den «tradisjonsbærer» som «tydeligst bevarer det Sverigedemokratene vil løfte frem».

Hans Morten Haugen og Tor Berger Jørgensen argumenterer for at dette ikke vil skje i Norge på samme vis. De viser til ulike tradisjoner i kirkedemokratiet. Dette er jeg helt enig i, og det er liten grunn til å tro at aktive kirkegjengere i Den norske kirke vil bli tiltrukket av en høyrepopulistisk kobling mellom norskhet og kirken i noen særlig grad. Det er enda mindre grunn til å tro at en slik kobling vil få noe fotfeste i kirkens valgte organer, tvert i mot. Både Haugen og Jørgensen henviser til at det er ikke bare en kirkelig elite som er liberal, men at internasjonalt engasjement og miljøinteresse er godt forankret hos kirkens fotfolk.

Retorisk sett, derimot, er det kort vei for populister å brennemerke kirkelig aktive som sådann for en ”snever elite”. I det hele tatt kjennetegnes populister ved at meningsmotstandere per definisjon er enten eliter eller ”dem” i en aller annen forstand. De kan dermed prøve seg med at de representerer den sanne folkekirken, den som forholder seg taus, ikke møter opp, men allikevel vil at kirken skal være som den alltid har vært: Den norske.

Spørsmålet er: har høyrepopulistene rett? Det tror Kolbeinstveit, og er bekymret for ytterligere høyrepopulistisk mobilisering. Hans strategi er å gi lillefingeren.

Kolbeinstveit tar mine kommentarer til inntekt for at Den norske kirke ikke bør bli ”for tydelig” i det han kaller «politisk korrekte» saker, slik som klima, flyktningepolitikk og avstandstaken fra «koblingen mellom en moderat nasjonalisme og kirken». Konsekvensen av en slik «raddis-kirke» kan bli ekskludering, mener Kolbeinstveit.

Her tror jeg Kolbeinstveit snur forklaringsretningen på hodet. Det er nok ikke kirken som skaper motreaksjoner i folket. Den økende aktualiteten av koblingen mellom norskhet og kristendom er et resultat av at sentrale konfliktlinjer i dagens samfunn blir tolket inn i et religions- og sivilisatorisk perspektiv. Eller enklere: Når det er mye oppmerksomhet rundt Islam som den relevante andre, blir det lett for noen majoritetsnordmenn å ty til kristendommen som garantist for å definere deres ”oss”.

Haugen viser at sammenhengen mellom kirkegang og fremmedfrykt kan tegnes som en omvendt U. De som aldri går i kirken har minst fremmedfrykt. De som går ofte i kirken skårer også relativt lavt. Den høyeste scoren på fremmedfrykt er knyttet til gruppen som går sporadisk i kirken. Men stop en halv! Denne gruppen av sporadiske kirkegjengere er jo de som tradisjonelt har blitt sett på som de ”folkekirkelige”. Dette roter til  tradisjonelle antakelser i norsk kirkepolitisk debatt, at den åpne, liberale og demokratisk anlagte folkekirken utgjør den tause majoritet av sporadiske kirkegjengere. Dette har jo også vært bildet frem til nylig, særlig koblet til sex og samlivsetikk.

Så har ”folkekirken” blitt slem? Nei. Den store gruppen nordmenn som er medlemmer i Den norske kirke, men som ikke er regelmessige kirkegjengere er mangfoldig. Det er mange ulike undergrupper, hver av dem store nok til å skape mange anekdotiske bevis, flust av eksempler og adskillige avisoppslag – nok til å gi inntrykk av en ”folkemening”. Hvis vi er svært rause og sier at 10% av Norges befolkning er aktive kirkegjengere (sannheten er nok nærmere 5%), så utgjør det 500 000 mennesker. Den norske kirke har 3,8 millioner medlemmer. Det vil si at selv et beskjedent overslag så er det 3.3 millioner medlemmer av den norske kirke som sporadisk eller aldri er aktiv i kirken. Disse 3.3 millionene er overhodet ikke enige seg i mellom. Samme hva Den norske kirke gjør, kommer den til å komme på kant med en relativt stor gruppe av sine medlemmer. Kolbeinstveit har rett i at en ganske stor gruppe kommer til å reagere negativt på at Den norske kirke er aktiv når det kommer til spørsmål om klima. Men en minst like stor gruppe av de sporadisk aktive ville blitt provosert hvis kirken IKKE så seg som en ansvarlig aktør for å forvalte skaperverket for fremtiden.

Den som evner å få eierskap til hva de sporadisk aktive mener, og fremstå som deres talerør, står sterk i norsk kirkepolitisk debatt. Min spådom er at denne retoriske kampen kommer til å hardne til, og at høyrepopulister kommer til å påberope seg å tale for det de vil mene er den egentlige folkekirken. Tilfeldigvis kommer den til å være fossilvennlig og islamfiendtlig. Slike fremstøt kan komme til å få støtte av en ikke marginal minoritet av de sporadisk aktive kirkemedlemmene, nok til å skape et inntrykk av at det eksisterer en taus stemme ”der ute” blant folket. Det er dette landskapet Sverigedemokratene fisker i. Her er det viktig å ikke la seg lure. Selv 20% av folket er ingen majoritet. Folkets stemme er det folk mener, ikke det populister definerer som folkelig.

Sosiologer som spår om fremtiden tar ofte feil, men min analyse tilsier altså ikke at Den norske kirkes organer vil bli kuppet av nasjonalkonservative. Den sier heller ikke at den tause majoritet egentlig er nasjonalt orientert. Den sier at en ikke marginal gruppe ønsker å knytte den norske kirke til en nasjonalkonservativ mobilisering av kristen kulturarv og det de kaller kristne verdier. Dermed vil frontene hardne i norsk politisk debatt om kirkens plass i samfunnet, og definisjonskamper om begrepet ”folkekirke” vil stå sentralt.

-

Lars Laird Iversen

Religionssosiolog

MF - Det teologiske menighetsfakultetet

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt