En venn til middag

Det freser i de tusen hjem. Det oser, bobler og ryker, mens duften av svidd svor og forkullede koteletter sprer seg over hekker, gjerder og jorder. I butikken bugner kjølediskene av burger, biff og bratwurst.
Samtidig slipper strømme­tjenesten Netflix filmen Okja, en fortelling som anmelderne påstår kan «gjøre deg til vegetarianer».

Blodig slakt

Okja er ikke bare 13-åringen Mijas bestevenn ­­– tung som en flodhest, trofast som en hund og på størrelse med en middels SUV. Hun er genmanipulert for å produsere mest ­mulig kjøtt med minst ­mulig miljø­belastning.

Den vennlige og intelligente supergrisen bor sammen med Mija og bestefaren hennes i en frodig skog i et koreansk fjell-landskap. Okja har brukt ti år på å vokse seg stor, men Mija vet ikke at det er det multinasjo­nale selskapet Mirando som eier ­henne, og at hun nå skal til New York for å premieres som verdens beste supergris. Og at hun der­etter skal bli pølse.

Regissør Bong Joon Ho var veganer i to måneder etter å ha gjort research til filmen i et slakteri. Han klarte ikke å få lukta ut av nesa. De amerikanske anmelderne advarer mot sjokkerende scener fra kjøttfabrikken. Det er her Okja og hennes artsfrender skal ende opp, i køen inn mot maskinene som gir dem et skudd i hodet, og deretter omdanner dem til bog, kam og skinke.

Har du sett bilder fra et slakteri før, er det ikke sikkert du blir så sjokkert. Okja gir et ganske ­realistisk bilde av hvordan indu­striell kjøttproduksjon foregår i våre dager. Dyrene blir drept, og det er en blodig affære, men inntil videre er det faktisk slik biffen din blir laget.

Deilige, døde dyr

Det er lett å glemme alle dyrene som gjemmer seg i vakuumpakker i butikken, ferdig krydret og ­marinert. Kanskje ikke så rart at kjøttforbruket i Norge har mer enn dobla seg siden 50-tallet, når de fleste av oss ikke lenger har nærkontakt med dyra vi spiser. I 2015 var forbruket vårt 53,7 kilo kjøtt per innbygger, noe som tilsvarer i underkant av 150 gram 
daglig.

En undersøkelse gjort av Framtiden i våre hender viser at to av fem kan tenke seg å kutte kjøttforbruket sitt, enten for miljøet, dyrevelferden eller sin egen helses skyld. Dagligvarekjedene rapporterer om økt interesse for vegetarprodukter, og de fleste har lansert egne produkter med kjøttfrie alternativer. Samtidig har kjøttforbruket vårt økt de siste årene.

Mye av kjøttsulten vår oppstår av gammel vane. Hvis vi skal kutte kjøttkonsumet vårt, krever det litt mer kreativitet på kjøkkenet. Dessuten er det vanskelig å motstå fristelsen midt i kjøttets høysesong, når daglig­varekjedene lokker oss med gode tilbud på deilige, døde dyr vi kan steke over åpen flamme.

Empati med kjøttdeig

Samtidig viser forsking at vi får mindre lyst på kjøtt når vi ser dyret det kommer fra. Jo mer behandla kjøttet er, jo mindre empati har vi med dyret. Med andre ord er det vanskeligere å svelge en hel kylling enn en porsjon med kjøttdeig. Kjøttsulten minsker når vi blir minnet på at vi spiser det som var et levende dyr.

Allerede i Hakkebakke­skogen lærer barn at vi ikke spiser vennene våre. Moralen gjelder også i Okja. For Mija er super­grisen en lekekamerat. I en av de ­første scenene i filmen, redder Okja henne fra å falle ned et stup. Du spiser selvfølgelig ikke din beste venn.

Vi spiser ikke dyr med navn, var pappas regel da jeg ­begynte som småskala kaninavler i 12-årsalderen. Jeg ga dermed navn til alle de tretten kani­nene mine, i håp om at det skulle redde dem fra grytene. De fleste ­havna i fryseboksen likevel, og da var det jo umulig å vite hva de het lenger. Dermed endte både ­Hasse, Baby’n og Binky opp på tallerkenen.

Se kjøttet i øynene

Mija er ikke vegetarianer. Hennes livrett er kyllinggryte. Kjøttet kommer fra hønene som tripper utenfor huset hun og bestefaren bor i.

Om du ikke kutter dyreproduktene helt etter å ha sett Okja, får filmen deg kanskje til å vurdere å spise litt mindre og kanskje også litt bedre kjøtt. Det er en fortelling om hvorfor dyrevelferd er viktig mer enn en kampanje for en helt kjøttfri hverdag.

Hvis vi syns det er greit å ­drepe dyr for å spise dem, må vi også kunne se maten i øynene. Men dersom det er vanskelig å ­velge mellom å spise en lykkelig venn og en ukjent som har hatt et liv med mye lidelse, er det nok best å gå for grønnsaker i 
stedet.