Mitt helligste bygg

Den røde mursteinsbygningen ­ruver over villaene på hovedstadens velstående vestkant. Man må kunne veien hit til den bortgjemte bakgaten, for selv folk som har levd i Oslo hele livet aner ikke at dette bygget finnes.

For å komme inn i det vindusløse bygget må man gjennom et forkammer og deretter bøye hodet for å gå gjennom døren. Der inne i velvet blir man overveldet av mørket, spottene i hjørnene hjelper bare litt. Men langsomt venner øynene seg til forholdene, og man begynner å skimte at veggene er dekket av fresker. Nakne mennesker som lever, elsker, kjemper, fødes og dør der inne i mørket.

Den trolske akustikken får musikere­ 
fra hele verden til å valfarte hit for å spille­ inn plater. Når det er konserter, kan en engere forsamling benke seg, under tepper.­ For det er iskaldt her inne, selv om sommeren.

Hellig humanisme?

Nå og da får vi i livssynsbransjen spørsmål om «hva som er hellig for meg». Slikt tenner meg, for i mitt livssynsliv har jeg utforsket mitt forhold til det hellige. Enten ved å oppsøke det hellige, det være seg templer høyt oppe i Andesfjellene eller bedehus i Egersund. Eller være med på å gjøre det verdslige hellig, som å ofre mat til Krishna på mitt eget kollektivkjøkken eller vie et skogholt til maktene før et blot.

Men bortsett fra et foredrag der jeg spøkefullt argumenterte for at Humanismens Hus er vårt svar på Vatikanet, har jeg kommet til at humanister ikke bør holde noe hellig.

Ikke slik at vi ikke kan sette noe veldig høyt, men å holde noe «hellig» impliserer for meg at det som helligholdes er for Gud, av Gud, i kontakt med guddommer, eller på en eller annen måte del av en guddommelig dimensjon. Og slikt bør ikke mitt livssyn holde seg med, synes jeg. For meg er det hellige noe vi tillegger ting og opplevelser, ikke egenskaper ved disse fenomenene i seg selv.

Jeg kan kanskje gå med på den norske klassikeren om at «naturen er min kirke». Men jeg er dessverre ikke mye til friluftsmann.

Fra kirke til gravkammer

Slik sett passer det veldig fint at Emanuel Vigeland omtalte sitt atelier, som ligger her bortgjemt på vestkanten, som «min kirke». Vigeland var ikke fremmed for det kirkelige; flere regner ham som Norges fremste kirkekunstner.

Og ikke gir bygningen følelsen av å være i et gravkammer, den er et gravkammer. Vigelands urne ligger rett over døren, slik at alle må bøye hodet for ham.

Men mausoleet har aldri vært vigslet og er således å regne som en verdslig bygning. Og selv om jeg som humanist avviser ideen om det hellige, har mausoleet blitt en slags kultplass for meg, et sted der jeg reflekterer over hva livet og livssynet mitt betyr for meg.

Vi humanister betoner, som religiøse mennesker gjør, forskjellige sider ved våre livssyn. Noen har godt humør (og kanskje en kassegitar), andre er mørkemenn. Jeg er nok i den siste kategorien.

Alt i hverandre

Og her, i denne bygningen uten vinduer og dermed uten noe blikk mot «noe større» i metafysisk forstand, finner jeg mitt livssyn illustrert i maling, murstein og mørtel.

Ja, det er mørkt, og det er kaldt, og også litt nifst. Men når menneskene på freskene får selskap av oss av kjøtt og blod som er samlet for å høre en konsert eller ha en kunstopplevelse, fylles bygningen av liv og lyd.

Der inne har vi har hverandre. Og når vi har hverandre har vi alt.