Den norske kirke og den politiske korrekthet

Det underliggende spørsmålet er om det vokser fram en folkelig og kirkelig opposisjon mot den profilen Den norske kirke har i sitt samfunnsengasjement. Til nå har teologiske temaer som kvinnelige prester og homofilt samliv skapt polarisering og konflikt. Åpen folkekirke ble en «listeløsning» for å sikre flertall for det nye synet nettopp på det siste temaet. Det er mye som taler for at Kirkemøte-vedtakene i 2016 og 2017 vil bli stående. Det er åpnet en grind som det vil bli vanskelig å lukke.

Men er det andre saker som nå vil dukke opp? Laird Larsen mener det kan bli en «hard kamp mellom ulike fløyer» som dreier seg om kirken som nasjonal identitetsbærer, eller om kirkens «norskhet». Mange mener Den norske kirke framtrer ikke bare som for politisk, men som for politisk korrekt og da gjerne forstått som «venstrevridd».

Hvilke saker dreier dette seg om? Spørsmålet om kirken som bevarer av «norskhet» har foreløpig ikke vært framtredende. Jeg tror en ikke en slik profil vil få gjennomslag. Nasjonalsosialistene prøvde seg i mellomkrigstida. Det gikk galt. Ikke minst norsk misjonshistorie har lagt inn et internasjonal gen i Den norske kirke. Med vekt på likeverd og global. Den økumeniske bevegelse representerer mange av de samme verdiene.  Det skal det mye til å “erobre” eller utrydde dette genet.

Den «politisk korrektheten» kommer tydelig uttrykk to saksforhold. Først klimakrisen. Den angår kirken fordi det dreier seg om vårt forhold til skaperverket. Den vitenskapelige begrunnelsen for at den er tydelig påvirket av menneskenes forbruksmønster er gjennomgående akseptert i de aller fleste kirkelige sammenhenger. Det gjelder også overbevisningen om at det haster og at politkerne nå må ta store og viktige grep. Den norske kirke har markert seg som en aktiv pådriver i denne “kampen”. Det kan nok registreres usikkerhet og tvil når det gjelder hvor tydelig kirken skal markere seg som aktør i det politiske rommet, men gjennomgående er det stor oppslutning om en felles beskrivelse av virkeligheten. Dersom det skulle skapes en “alternativ klimaliste” som ønsket å svekke dette engasjementet i Den norske kirke, tror jeg ikke den vil få stort gjennomslag innenfor en overskuelig tidshorisont.

Kanskje den viktigste og vanskeligste debatten vil komme når det gjelder innvandrings- og flyktningepolitikk. Her er sporene tydeligere.  På mange måter er flyktninge- og asylpolitikken en ny debatt. Og den er vanskelig. Ingen vil tale for åpne grenser. Det vil bli kaos. Men hvor streng skal politikken være? Hvor forpliktet skal vi være på internasjonale avtaler og internasjonalt regelverk? Hvordan vekte «innvandringspolitiske hensyn» mot medmenneskelig, humant skjønn? I tillegg kommer religionsspørsmålet, ikke minst i forhold til islam. Kan vi makte å leve flere religiøse tradisjoner og kulturelle uttrykk sammen i en ny norsk virkelighet?

Foreløpig er diskusjonen i kirkelig sammenheng ikke så sterk, som for eksempel i Danmark. Men noe er på gang. Da innvandrings- og inkluderingsminister Sylvi Listhaug sendte regjeringens forslag til innstramminger i asylpolitikken ut på høring i desember 2015, reagerte hun offentlig og sterkt på biskopenes kritiske høringsuttalelser. Har den kirkelige «eliten» bred, folkelig støtte for sitt engasjement for flyktninger og innvandrere? Mitt inntrykk er at den har det. Det skyldes de samme tendensene som vi nevnte i miljøspørsmålet. Kombinasjon misjonsbevegelse og økumenisk diakonalt engasjement, har bred støtte i norsk kristenliv.

Det interessante at den norsk kirkegeografien har endret karakter. Innslaget av en tydeligere kristen-konservativ retning med sterke impulser fra USA, slik vi ser for eksempel i ukeavisa Norge IDAG og i miljøet rundt Oslo Symposium. For mange i disse miljøene er Listhaug en beundret kristen politiker ikke minst på grunn av hennes linje i innvandringsspørsmål. Selv om Listhaug fortsatt er medlem i Den norske kirke, og taler vel om sin lokale menighet, tilhører antakeligvis hennes tilhengere menigheter og organisasjoner utenfor Den norske kirke. Dette svekker etter mitt skjønn mulighetene for å skape en kirkelig valgliste med en profil som kjennetegnes ved nasjonalisme, motstand mot miljøengasjement og tydelig innvandringskritikk. I alle fall hvis målet er å «ta over» Den norske kirke.

Men debatten, ikke minst om innvandringspolitikken vil nok bli skarpere. Det fortjener den. For dette er en debatt som dreier seg om menneskeverd og nestekjærlighet. Kanskje vil dette også være en kjærkommen anledning for Åpen folkekirke, som da kan profilere seg på en annen sak enn spørsmålet om homofilt samliv. Et fortsatt tydelig kirkelig engasjement i kirkens forkynnelse og praksis, vil etterhvert kanskje kunne framstå som politisk “ukorrekt”, men det vil i så fall understreke at kirken ikke styres av politiske interesser, men av sitt budskap