Verdidebatt

Til forsvar for smidigheten

Hva har pils parken og samlivet til prester til felles? Begge forhold bør reguleres etter samme prinsipp: At det er ingen grunn til å være firkantet, heller.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

TIL TROSS FOR HELSEMINISTER Bent Høies anfektelser, sa Høyres landsmøte­ i mars et noe overraskende ja til «pils i park». Det var i neste instans medvirkende til at en fraksjon i Fremskrittspartiet presset frem et stortingsforslag som allerede i sommer ville gjøre det lovlig å drikke alkohol i norske parker og på norske strender.

Forslagsstillerne anførte at drikkeforbudet «har utspilt sin rolle for lenge siden» og at endringen må «tre i kraft straks». Som uttalt liberalist Erlend Wikborg tilkjennegav: «Målet er at Stortinget vedtar dette nå, slik at forbudet kan bli borte alt i sommer».

Slik gikk det som kjent ikke. En snau halvtime var tiden vår lovgivende forsamling brukte på å diskutere og skrinlegge lovforslaget. Under alle omstendigheter et varslet nederlag, noe også innledningen til Morten Wold (Frp) bar bud om: «Ikke verdens viktigste sak, herr president». Så skulle iallfall ingen mistenke at det var gått prestisje i saken.

Kan hende var det også en annen grunn til at Wold tok så lett på forslaget. Den enkle grunn at han allerede har anledning til å hygge seg med duggfrisk én på grønt gress. Det er bare å se seg omkring. Den som vandrer gatelangs i hovedstaden en junikveld vil kunne observere glade, øldrikkende mennesker på ethvert grøntområde.

Politiets velsignelse. Om Wold, Wikborg og andre vil nyte en pale ale i kveldssola uten å kaste engstelige blikk over skulderen, står de derfor fritt til det. Ingenting hindrer dem. Og om de ikke gjør noen større viderverdigheter ut av det og ellers ikke utfordrer den alminnelige fred og orden, kan de sågar gjøre det med politiets velsignelse. Som Oslos politimester Hans Sverre Sjøvold selv presiserer i en twittermelding: «Dette er noe vi håndhever med skjønn».

Kravet om å programfeste et ubetinget ja til «pils i park» er derfor ikke bare unødvendig – et forsøk på å løse et problem som ikke finnes. Det kan også tolkes som et utslag av den stadig mer omgripende jussifiseringen – fenomenet der stadig mer av menneskets utfoldelse koloniseres av jussens logikk. Sist observert i Madrid, der det tidligere i måneden ble introdusert en lov mot bred benføring («manspreading») på undergrunnsbanen. Enda et spørsmål om folkeskikk og hensyn til andre, var plutselig blitt juss.

Erlend Wikborg kaller seg liberalist. Ironien er at jussifiseringen – impulsen til å lovregulere stort og smått – i sin essens er anti-liberal.

Tåler ikke det uavklarte. For i stedet for å stole på at politiet regulerer parklivet med skjønn, diskresjon og tillærte mengder pragmatikk – ønsker altså forslagsstillerne en juridisk avklaring: En rigid, entydig lovtekst der den beste løsningen etter alle solemerker befinner seg i et mykere forhandlingsrom. Dette er jussifiseringens anti-liberale slagside. Den tåler ikke det uavklarte; det elastiske.

Reservasjonssaken viste hvor galt det kan gå. Tidligere ble saken regulert med skjønn og diskresjon ved det enkelte legesenter. Der det fantes en katolsk lege eller andre som ikke i god samvittighet kunne henvise til abort, var det etablert lokale, minnelige løsninger på bakrommet. Simpelthen ved at kolleger med tillit til hverandre snakket sammen.

Det var inntil KrF presset frem en ny lovtekst (foranlediget av det Ap-ledede Helse- og omsorgsdepartementet som 31.10.2011 kom med et rundskriv som satte en stopper for smidige lokale løsninger). Slik ble et overkommelig problem omgjort til et kjempeproblem. Fordi fleksibilitet og diskresjon ble forsøkt erstattet med paragrafer. Dermed forsvant selve rommet der løsningen befant seg.

Harde bud. Her finnes det noen læringspunkter for landets biskoper også. Er det å leve i samboerskap forenlig med prestegjerningen? Det har et teologisk aspekt jeg ikke skal gi meg i kast med her, men sikkert er det at en enkel henvisning til den autoritative «95-uttalelsen» neppe vil overbevise noen av prestestudentene som tar til orde for en mer pragmatisk tilnærming til spørsmålet (Vårt Land, 21. mars). Om biskopene skal komme noen vei, bør de nok heller skjelne til Oslos politimester: «Dette er noe vi håndhever med skjønn».

Så viser det da seg også at noen av biskopene allerede har tilrøvet seg et lite forhandlingsrom – i diskresjonenes og smidighetens tegn. Som for eksempel Solveig Fiske, som på den ene siden uttaler at hun er «lojal til den felles forståelsen i bispemøtet», men samtidig legger til at hun «med stor trygghet» har ordinert flere samboere fordi «det er den enkelte biskops ansvar å bruke sitt skjønn.»

Eller som han fra Nazareth minnet om: Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt