Roald Nikolai Flemestad

5

Når kulten bytter formål

Når troen blir gjenstand for den opplevelsesbaserte individualismen, blir selve kirkegangen overflødig. Ingen «kulturkirke» kan bøte på det.

Publisert: 24. jun 2017

I et tankevekkende innlegg i Vårt Land (17. juni) advarer Sofie Braut mot å privatisere kristen «tru til noko som berre finst i den einskilde uten referanse til noko objekt» og konkluderte: «Kristen tru kvilar på det vi har samman som kyrkje».

I en kritisk, men ikke mindre interessant tilsvar påpeker Svein Helgesen barnetroens betydning og skriver «at dei stigmatiserande debattane om kva som er sant og ikke sant, kven som trur rett og lærer vrangt», har fratatt ham «frimot til å gå på talerstolen og dela tankar og erfaringen frå mi eiga trusreise» (Vårt Land, 19. juni).

Mens Braut altså advarer mot privatreligiøsitet, ønsker Helgesen seg «mi enkle og trygge barnetru» fri fra «menneskegitte teologiske standardar». Når «kirkens tro» og «barnetro» presenteres som alternativer, kan det være tjenlig å løfte synspunktene inn i en videre problemstilling om hvordan troen skal begrunnes i lys av vår samtidskultur.


Ikke-institusjonell individualisme. Kultursosiologen Talcott Parson, blant andre, har brukt dette uttrykket for å beskrive hvordan vårt sekulære samfunn har gjort seg «religiøst» på individets premisser. Denne paradoksale utviklingen følger av at oppløsningen av de overgripende fellesskapsbånd i samfunnslivet nødvendigvis måtte ende i en radikal individualisme. Fratatt tradisjonsbærende instanser i et samfunn i stadig endring, må den enkelte så vidt mulig på egne premisser søke å «finne seg selv».

Med begrunnelser som «jeg føler at» og «jeg opplever at» styres livsførselen ikke ved hjelp av kunnskap, meninger og ordskifte, men på basis av empati – det vil si de erfaringer man gjør seg i gruppen av likesinnede. Derved fremstår «den ytre virkelighet» som en forlengelse av den private livsverdenen, samtidig som individets rett til selvrealisering opphøyes i en slags religiøs betydning til samfunnets høyeste verdi.


Privatreligiøsitet. Bortfallet av overindividuelle orienteringspunkter betyr at individet selv må gi gyldighet til sine religiøse forestillinger. Hva den enkelte måtte oppleve som ekte for seg, er også «sant» for ham eller henne. Gud er hvem, hva og hvordan jeg ønsker at «gud« skal være. Men når enhver blir «salig i sin tro», gjenstår «gud» som en slags samlebetegnelse for summen av alle menneskers lengsel og grepethet. Denne navnløse guddommelighet kan enhver gi det navn som man synes passer best med egne opplevelser.

På tvers av konfesjonsgrensene har denne opplevelsesbaserte individualismen ført til et dramatisk fall i kirkegangen. Når møtet med Gud likevel skjer i mitt indre, kan kirkegang synes overflødig. Og skulle man likevel gå til kirken, kommer gudstjenestedeltakerne på høyst private premisser. Det man søker er religiøs løfting og selvfordypelse.

Når gudstjenestefellesskapet ikke betyr noe i åndelig forstand, blir troens sosiale uttrykk ikke de sakramentale bånd, men «hjertefellesskapet». Denne åndelige forening kan så styrkes gjennom andres vitnesbyrd om troserfaringer, men «delingen» adresseres til den enkelte selv om det formidles i flokk. Dette gjelder også bruken av bibelske tekster som ikke utlegges innenfor rammen av menigheten som fortolkningsfellesskap, men leses som kilde til personlig inspirasjon.


Kulten bytter formål. I neste instans gjøres jakten på privat åndelighet mer estetisk ved at kirkerommet brukes til konserter og kunstutstillinger. Gudstjenesterommet redefineres som «kulturkirken». Tenkesettet som ligger til grunn for «kulturkirken», ble for et par år siden anskueliggjort i en svensk avis under overskriften – «När Gud blir sambo med kulturen». Ettersom få kommer til kirken for å møte Gud, forklarer «kulturarvssamordnaren« i Svenska Kyrkan, må «kyrkan bli en resurs för alla som bor där, oberoende av religion, härkomst eller inkomst». Denne «utvidgade användning» avspeiler «ett skifte från religion till kultur med en ny sorts helighet i byggnader och plätser. Kulten har helt enkelt bytt föremål» (Svenska Dagbladet, 23.02.2014). Et siste eksempel i så måte er at Svenska Kyrkan har introdusert en ny «messe» basert på tema og musikk fra Harry Potter-filmene.


Åndelig hukommelsestap. En så radikal formålsendring av kirkens kjernevirksomhet, gjør det rimelig å tale om et institusjonelt sammenbrudd.

Likeledes innbyr kravet om forkynnelsens relevans i forhold til samtidskulturen til åndelig hukommelsestap. Hvis man vil «oversette» den kristne forestillingsverden til tidsåndens tenkesett og talemåter, står man overfor store utfordringer. For evangeliet om Jesus kommer ikke til oss som fromme følelser, uttrykt i vilkårlige talemåter – men som budskap og begrep.

Slik roser Paulus Romermenigheten fordi «de av hjertet er blitt lydige mot den lære som ble overgitt dere« (Rom. 6:17). Vi mottar altså troen som kirkens tro før den blir enkeltes tro.


Brødsbrytelsen og bønnene. Hva det vi si å være kirke, presenteres for oss i Apostlenes gjerninger med et idealbilde av det kristne fellesskap, når vi leser om urkirkens åndelige liv: «Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene» (Ap gj 2:42). Det kristne fellesskap – «koinonia» – karakteriseres slik ved tre sammenbindende kjennetegn: apostlenes lære, nattverdfeiringen og de felles bønnene.

Urkirkens «fire B-er» – Brorskap, Bibel, Bønn og Brødsbrytelse – må simpelthen forstås som kirkens institusjonelle kjennetegn. Dette er noe langt mer enn et «hjertefellesskap». Ved å sette rammen for fellesskapet mellom de troende skal kirkens institusjonelle ordninger sikre at apostlenes tro ikke overskygges av privatreligiøsitet. Dette betyr at vår dialog med «tidsånden» ikke kan være basert på annet enn det bibelske gudsbildet slik det er nedfelt i kirkens trosbekjennelse.


6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Sverre Kolberg

3 innlegg  414 kommentarer

Det var i før- elektrisk tid det, Pastor

Publisert nesten 2 år siden
Roald Nikolai Flemestad. Gå til den siterte teksten.
fire B-er» – Brorskap, Bibel, Bønn og Brødsbrytelse

Pastor, har De tenkt over det at i før- elektrisk tid så var Kirken , statsmakten og kongemagtens eneste mulig riksdekkende og noenlunde hurtige massemedium og ensrettings- organ?


"Kongen lot det lyse ut fra prekestolen og på alle kirkebakker"


Og hvis De er litt kyndig og ser nærmere på det, så er våre gamle mur og stenkirker fra anno dazumal og definitivt før- elektrisk tid ofte også landskapets gamle sol og stjerneobservatorier og calendarier og tingsteder fra før- kristen tid.  Jeg har sett det best på Jylland. Der er åpenbart de gamle megalitter tatt inn og fungerer videre for det nye system og den nye tid, som grunnstener og hjørnestener i bygget og i kirkegårdsmuren . 


Apsisvinduet er murt slik at soloppgang ved vårjevnøgn står rett inn gluggen så man får den i synet når man entrer døra, og sørvinduene er frunde øverst med soldiameteren som apertur som kan danne hulcamerabilder på den hvitkalkede nordveggen som konsekvent er uten glugger. Og så er det malt omhyggelige solkors på denne nordveggen. Da har man kunnet holde riksdekkende og til og med verdensgyldig "katolsk" kalender for helgedagene. 


Det var før radioen og telegrafen ble oppfunnet.

Videre finner vi prekentekstene publisert i bokform fra uke til uke, og jeg har sikret en gammel huspostill fra 1664 der et slikt system er gjennomført for hele året, med bibeltekst, teologisk utlegning, og timelig politisk kommentar. For alle som ikke rakk å komme til kirke eller f. eks ikke ville dit. 


Da ville allmuen fra uke til uke gå og være ensrettet og opptatt av det samme eller i alle fall slumre vagt om det samme. 


Men så kom telegrafen og intelligens- sedlene og veggavisene og skillingvisene, fra før av hadde man mest bare katekismepsalmene og ordtøkene og grovisene.


Men så kom Ukebladene For Fattig og rik og Morgenbladet med stortingsreferater og så fonografen og dampradioen og da sluttet man å synge til arbeidet og spille på munnspell og trekkspell og sag samme sted.


I en årrekke hadde NRK konsekvent ovrføring av høymesse på søndag og folkemusikkhalvtimen på ettermiddagen. Og dagsnytt og værmelding og andakt konsekvent daglig.

TV- apparatet og senere PC- en er blitt hus- alteret  der man tryner støtt og blir henført og fordyper seg og blir hjernevasket og ens-rettet. 


Alt dette her nevner De ikke, Pastor. Media- revolusjonene. Og er det noe rart at Kirken mister monopolet og grepet da? Og ikke bare Mediarevolusjonene men de radikale skolereformene. I 1938 en rettskrivingsreform så radikal at hele vårt skole og lærebibliotek kunne brennes og parti og lklassekameratene komme til og skrive helt nytt på "samnorsk".  Og REALskolen falt for Helge Sievertsens ungdomsskolereform av 1958, og Universitetet  rasert av AKP-ML og VALLA- banden åsgårdsreien og rødegardismen i 1968-72.

Jeg har måttet innskjerpe for min kone, min presumtivt hulde viv, at hun har Universitetsalmanakken oppslått på skrivebordet og setter krøss i almanakken og i taket,  og ser ut av vinduet hvordan står stjernene og månen? Og sola må vi ha rede på også i gråvær. Og det er faktisk for at også jeg skal kunne følge med.


Og så har vi katekismepsalmer og husorgel. Ikke harmonium slik min farmor hadde og barna kunne øve, men elektrisk elektronisk og har måttet kreve at det står i bestestua, ikke på do.


Med huspostillen og harmoniet og ukebladspressen så ble det jo mindre kirkegang. Men vi har beholdt solobservatoriet  soluret og kikkertplassen som folk pleier å ha i prydhaven og blomsterhaven. 


Men jeg ser jo helt klart at mediarevolusjonen går videre.


Nylig skulle vi ha nytt pass med løve og øks. Innledningsvis måtte jeg selv  sikre bevis og attest fra Kirkeboken at jeg eksisterer.  I dag viser det seg at man heller må stille med et traust vidne, et voksent verge fra Partiet, brum brum... som Purken kjenner.

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere