Pinsebevegelsen - nettverk eller kirkesamfunn

De nasjonale lederkonferansene (LED) de siste årene har også synliggjort en kurs og retning som er framtidsrettet og utadvendt. Lederrådet med sin leder, Sigmund Kristoffersen, har gjort et meget godt arbeid de siste årene med å fornye og revitalisere menigheter og bevegelse. Jeg tenker at innenfor et slikt landsomfattende nettverk som pinsebevegelsen, kan selvstendige lokalmenigheter og ulike "bevegelser" og "nettverk" igjen bevege seg innen "det store nettverket" eller ”hele bevegelsen”. Med andre ord; Et målrettet mangfold.

Fellesnevnere og organisering
Med sine mer enn 300 selvstendige menigheter organisert som egne trossamfunn er Pinsebevegelsen annerledes i det norske kirkebildet. Pinsebevegelsen er altså ikke et "vanlig kirkesamfunn", selv om mange oppfatter det slik.

I en slik bevegelse må det selvsagt være fellesnevnere. Det gjelder tro og lære, felles forståelse av identitet og oppdrag, en viss organisering og samordning, gode tilgjengelige tilbud og ressurser, og en ledelse med ett mandat som avspeiler bevegelsens egenart og overordnede visjon. Her har pinsebevegelsen mye godt å bygge på som kan videreutvikles. Bevegelsen er i utvikling, og det er foreligger et grunnlagsdokumentet som legger føringer for utviklingen.  Mye av dette er veldig bra, men når jeg følger med i utviklingen ser jeg likevel at dette lett kan bli et kirkesamfunn med mye organisering og behov for tilføring av ressurser. Spørsmålet er om det er ønskelig og nødvendig med så mange råd, utvalg og komiteer som det legges opp til. Jeg tror noe av dette kan og bør forenkles.

Ny ledermodell
Jeg ser behovet for klargjøring og tydeliggjøring av Pinsebevegelsens nasjonale ledermodell. Det ser også ut til at en del av den yngre generasjon pastorer er åpne for mer organisering av bevegelsen. Mest av alt ønsker de ledere på nasjonalt plan som er forbilder og viser vei.

Tanken om en generalsekretær for bevegelsen er tidligere lansert. Jeg ønsker ikke å være spissfindig med ord og uttrykk, men jeg synes "generalsekretær" er en tittel som passer dårlig ​i ​en bevegelse av selvstendige kirker som Pinsebevegelsen.
Etter årsmøtekonferansen i Pinsebevegelsen nylig har "Korsets Seier" lansert både generalsekretær og styreleder, og en visjonær leder i spissen for bevegelsen. Noen snakker om behovet for en "apostolisk og profetisk" leder. Jeg er glad for at det innen Pinsebevegelsen gis nytt rom for ledere med apostoliske og profetiske gaver som kan være forbilder for yngre generasjoner og få lokalmenigheter og bevegelse inn i nye gjennombrudd for evangeliet i vårt land. Spørsmålet er hvor mye av dette som skal og kan organiseres.

Lederrådets mandat
Balansen mellom selvstendige menigheter og ett samlet nettverk kan være utfordrende å håndtere for lederrådet. Lederrådets oppgaver må klargjøres og forstås ut fra bevegelsens egenart, og den valgte leder må få et tydeligere mandat til å representere bevegelsen der det er naturlig og aktuelt. Det trengs et samlende lederskap som viser vei, men når man representerer over 300 selvstendige menigheter og kanskje flere "bevegelser i bevegelsen" vil det sette noen grenser for hvordan dette kan utøves. Av og til vil det rett og slett være umulig å uttale seg på vegne av 300 selvstendige forsamlinger!   
Slik jeg ser det bør det ikke utvikle seg et "byråkrati" rundt lederrådet med fler og fler lønnede stillinger, og hvor mange ledere i lokale menigheter må bruke tid på å bekle råd og utvalg. I dette bildet tror jeg det er viktig med brede og konstruktive vurderinger og synspunkter rundt utviklingen av bevegelsen.

Nettverk for pinsekarismatisk kristendom
De siste årene har en rekke tidligere frittstående menigheter knyttet seg til Pinsebevegelsen, og nye forsamlinger er plantet og blitt en del av bevegelsen. De erkjenner at det er viktig å være en del av noe større enn seg selv. Dette er veldig positivt, men det betyr også større åpenhet for ulikheter og mangfold. Flere av de nyere menighetene har ikke et historisk forhold til bevegelsen. Noen finner det ikke naturlig å kalle seg pinsemenigheter eller pinsevenner, men har koblet seg på fordi en ser den positive utviklingen i bevegelsen. De bruker heller uttrykk som "å være en del av pinsebevegelsen" eller "å være knyttet til nettverket pinsebevegelsen" osv.
Jeg har vært på banen flere ganger og ønsket et enda større mangfold som kunne inkludere flere frittstående forsamlinger, nettverk og gjerne etablerte bevegelser, selvsagt hvis de selv skulle ønske det. Kanskje et nytt navn på bevegelsen kunne være positivt, fornyende og inkluderende?
LED-konferansene de siste årene har vist at Pinsebevegelsen på mange måter allerede er en paraply for en større bredde enn bevegelsen selv.
Kanskje Pinsbevegelsen kan fungere som et samlende og framtidsrettet "nasjonalt nettverk for pinsekarismatisk kristendom".

Visjon og relasjon
Innen bevegelsen finnes det ikke bare et mangfold av menigheter, men også ulike kraftfulle strømninger eller bevegelser som Salt Bergenskirken, Hillsong Norge, Jesus Church, Evangeliesenteret osv. Det kan bety en utfordring, men slik vil det være i et relasjonsbasert nettverk og en levende bevegelse. Balansen mellom selvstendighet og manglende loyalitet kan noen ganger være fin, og må takles i åpenhet og tillit.
Jeg tror at pinsebevegelsen er tjent med å satse på nettverkstanken. I en bevegelse eller et nettverk vil visjon og relasjon være de bærende elementer, mens i et kirkesamfunn vil lett organisering og byråkrati vokse på seg og kunne begrense liv og utvikling.
Jeg tror på et nettverk - en bevegelse - av menigheter som er frie og selvstendige, men ikke uavhengige av hverandre. Norge behøver som aldri før evangeliet, og en bevegelse av levende kirker som fokuserer på kraften i Guds Ord og Den Hellige Ånds gjerning i vår tid, kan og vil bety en stor forskjell i vårt land.