Kan Sana gifte seg med deg?

Det store spørsmålet i de avsluttende episodene av TV-serien Skam har vært om Sana kan gifte seg med en ikke-muslim.

Sana er i TV-serien en sytten år gammel muslimsk jente med marokkansk bakgrunn på Hartvig Nissens skole på Frogner. Hun rekker nok neppe å gifte seg før serien har sin siste episode på fredag, hverken med en muslim eller en ikke-muslim.

Når spørsmålet likevel har figurert såpass prominent i TV-serien, er det kanskje heller fordi ekteskap på tvers av religioner er blitt et spørsmål av en viss betydning, ikke bare for tenåringsjenter, men for den større norske integreringsdebatten.

Statistikk viser at blant unge nordmenn med foreldre fra Marokko, Pakistan, ­India og Vietnam som giftet seg i perioden 2008 til 2012, var det svært få som giftet seg med majoritetsnordmenn. Aller lavest var tallet for pakistanere, med rundt 2 prosent. Marokko – hvor Sanas foreldre kommer fra i Skam – ligger bare litt over, med rundt 5 prosent.

Også politikk

Det er ikke noe rart at mennesker velger ektefeller med samme kulturelle og religiøse bakgrunn som dem selv. Men i en tid der vi bekymrer oss for fremveksten av parallellsamfunn, er ­ekteskapsmønstre også blitt politikk: Hvis nesten ingen gifter seg på tvers, kan vi da si at integreringen har lykkes? Eller motsatt: Kan integreringen lykkes om nesten ingen knytter slektskapsbånd til andre grupper? At de fleste gifter seg med folk som ligner dem, er naturlig. Men at under 5 prosent gifter seg ut, er det ikke. Da ­ligger det noe mer bak.

Det spesifikke problemet som tas opp i Skam, er den tradisjonelle islamske forståelsen av ekteskapsregler. En utbredt tolkning er at mens muslimske menn kan gifte seg om ikke akkurat med hvem som helst, så i hvert fall med andre av «bokens folk» – kristne og jøder – må muslimske kvinner gifte seg med muslimske menn. Det er denne tolkningen av islam, med sin forskjellsbehandling av menn og kvinner, Sana utfordrer.

Ulik verdensforståelse

Et vanlig argument mot tokulturelle ekteskap er at det kan være vanskelig å leve sammen når man har ulike verdier og verdensforståelser. Det er det noe i: Studier viser at skilsmisseraten for tokulturelle ekteskap er høyere enn for andre.

Det er åpenbart langt mer enn muslimers religiøse forestillinger som avgjør ekteskapsmønstre. Kultur og familiens forventninger er andre viktige faktorer. Men det er også interessant å se på majoritetens syn på slike ekteskap. Nesten 60 prosent av majoritetsnordmenn sa i en undersøkelse i 2015 at de var kritiske til å få et muslimsk svigerbarn.

Blant konservative kristne kan det se ut som tallene er vesentlig høyere: Avisen Dagen utførte i 2013 en spørreundersøkelse på landsmøtet til ungdomsorganisasjonen i Norsk Luthersk Misjonssamband, som viste at det for 75 prosent var utenkelig å ha en kjæreste som ikke var kristen.

Betydelig barriere

Det er ulike forklaringer på teologiske motforestillinger mot å gifte seg ut av religionen – motforestillinger som går ut over generelle råd om at man må vite at man kan håndtere forskjeller. Det kan handle om frykten for at barnet skal få en annen religion, og – kanskje enda mer for konservative kristne enn for muslimer – om fortapelsen. Så lenge konservative kristne fastholder sin forståelse av læren om livets to utganger, vil det utgjøre en betydelig barriere mot å gifte seg ut av troen.

Som Sana stilles derfor konservative kristne iblant i vanskelige situasjoner, der det å følge en tolkning av troen ikke bare vil innebære at man avviser kjærligheten, og kanskje gjør den andre parten urett; men også at det blir enda vanskeligere å lykkes med krevende integreringsprosesser i samfunnet.

Først publisert i spalten ideologi, Vårt Land, 21. juni 2017.