Reformasjon NÅ. Pusten; kirkens inspirasjon og respirasjon.

Jeg ble ansatt i kirken mens jeg også jobbet som yoga- og mindfulnessinstruktør. Et arbeid med fokus på det integrerte mennesket med dets pust, blikk, bakkekontakt og balanse. I kirken kan jeg nok få stempel som «alternativ». For meg er pusten et viktig verktøy i livet. Noe så naturlig, livgivende og grunnleggende som pusten, er det alternativt, eller fortjener det litt refleksjon? I dagens kirke kan det synes som at dette er for spesielt interesserte, samtidig som yoga, mindfulness og nå også Christfulness er på marsj inn i samfunnet forøvrig.

Min opplevelse av den kirkelige, lutherske tradisjon har utfordret meg. Dette fordi jeg har savnet et fokus på hvordan mennesket er tilstede i sin kropp, mer enn i velformulert liturgi. Et sitat av John Steinbeck kan være treffende: "Det er merkelig, men sant. Når en forfatter mister pusten, blir setningene ikke kortere, men lengere".  Er det også tilfelle i kirkens ordtunge forkynnelsestradisjon? For predikanten også? Å bli kjent med pusten som et verktøy og redskap er for meg noe essensielt åndelig, samtidig opplever jeg det som et til dels ikketema. Dette har jeg gjennom studiet «Reformasjon NÅ» satt i sammenheng med Luthers preken om dåpens ærverdige sakrament, og blitt beriket av. Det samme vindpust som kan blåse ut lyset, kan få det til å flamme opp. Bruker vi pusten til å blåse flammer, eller slukke?

Da jeg høsten 2016 begynte å lese Luthers egne tekster, ble jeg nesten perpleks. At Luthers tekster fra middelalderen kunne være så spennende! Jeg opplevde at Luther tok kristen tro fra å være punktuelle hendelser i et livsløp, til å handle om menneskets egen tilstedeværelse her og nå. Jeg ble nærmere kjent med troen og min egen dåp ut fra en fornyet forståelse. Vi lærer om dåpens drukning av det gamle mennesket, og at samtidig løftes vi opp i nåde som det nye mennesket. Gammelt og nytt menneske, indre og ytre, det var flere todelinger jeg til nå ikke hadde fått «balanse i regnskapet» på. Plutselig kunne jeg se disse to beskrivelsene som to ulike enheter uten at de utelukket hverandre. Paulus kaller dåpen for det nye fødselsbad, det åndelige mennesket blir født på ny. Dette hadde jeg oppfattet som en engangshendelse. Vi er døpte. Punktum.

I nærkontakt med Luthers tekster, fikk jeg forståelse av at dåpen ikke er en engangshendelse. Dybden av dåpen, og også oppløftelsen, varer livet igjennom. Vi sloss kontinuerlig mot ondskap og det onde, og dåpen er en varig syndeflod. Dette ble faktisk oppløftende å lese med nye øyne. Luther gir dåpen stor signifikans, og samtidig leser jeg at dåpen er i alle våre pulsslag. Ved å leve i forståelsen av å bli født på ny av vann og ånd, handler det om en livslang og samtidig nåværende prosess. Dåpens vann er kontinuerlig tilstede, i duggen og dampen av vår pust.

Det åndelige er tilstede i vår egen ånde. For pusten vår er ånde og vårt åndedrett. Med det som bakgrunn får dåpens hellige og ærverdige sakrament betydning for forståelsen av her og nå. Luther skriver at den åndelige dåp har startet her på jord, den er ikke fullendt, men varer så lenge vi lever. Livet er en åndelig dåp uten ende, helt til døden som en fullendelse. Vi kjenner begrepet nirvana fra østlige religioner, en ideell tilstand av ro, harmoni, fred og glede, når lidelse og ufred opphører. Et begrep som i kristen tradisjon gjerne er tabu, men som på mange måter oppleves mer akseptert å snakke om i et sekulært perspektiv enn «himmelen» eller «døden» i kristendommen. Hvorfor er det slik? Gjennom meditasjon oppøves en form for stillstand, en øvelse av fred og stillhet - som tar utgangspunkt i pusten. Det kan fungere som et bilde eller en øvelse mot den fred og salighet som fullendes i døden. Men kanskje gjør begrepsbruken at vi, selvom begrepsinnholdet kan være trosstyrkende, blir redde for "fremmed påvirkning".

I ordets rette forstand

Min opplevelse av kristen tro at det er en oppøvelse i salighet og Guds fred her på jorden. Den er ikke mulig å oppnå helt og fullt før vi oppnår evig salighet i døden: når dåpen fullendes og synden utslettes. Luther beskriver dåpen som en nådefull og trøsterik pakt, hvor en intim forbindelse mellom Gud og mennesket finner sted. Den hellige ånd får mer fokus enn jeg er vant til at vi gir den i dagens kirke. Vi er kanskje litt redde for «hallelujastemninger» og ukontrollerte følelser. Den hellige ånd er som den stille pusten som drar oss gjennom livet. Usynlig i seg selv, men med livsviktige konsekvenser. Det er også lov til å la seg bevege, la dette komme til syne i begeistring. I Bibelen er skapelsen knyttet til Guds pust. Livspust blåses inn i nesen på mennesket. Bibelens begrep for Guds ånd henger sammen med ordene "pust", «inspirasjon» og «begeistring» (Fra «Om troen» på kirken.no).

Så mindfulness og oppmerksomhetstrening, hva har det med Luther å gjøre?

Oppmerksomt nærvær, tilstedeværelse og oppmerksomhetstrening er ikke dagligdagse ord i kristen trospraksis. Luther avskrev ikke meditasjonen som noe ukristelig, poenget var inderligheten og bevisstheten, motivasjonskraften. Vi har lett for å kritisere gjerningskristendom, men Luther presiserer at de gjør feil de som mener de er blitt rene og rettferdige ved dåpen. Synden må bekjempes helt til døden, og det er nødvendig å øve seg gjennom flittig gjerning og i lidelse. Å leve i nåden er ikke å la være å gjøre godt og jobbe for oppøvelse av gode gjerninger, men å øve seg i salighet og fred gjennom dåpens pakt som utgangspunkt. Bare da blir det kongruens mellom følelser og motivasjon, og gjerninger. Broen mellom teori og praksis er etablert. Jeg undrer på om vi har gått i fella på motsatt side av «gjerningskristendommen», vi er ikke helt tilstede verken med kropp eller sinn?

Dåpens vann. Livets vann.

I tårer, i svette, i emosjoner. Disse er, i min oppfatning, dåpens dråper i livene vi lever, og er både ansvarliggjørende og frigjørende; «Tror du på Guds nåde, så har du Guds nåde». I Luthers preken om dåpen leser jeg en intensitet og inderlighet, som ikke kan beskrives som noe annet enn tilstedeværelse i en kamp mellom dåpens bot og dåpens nåde som skjer samtidig. Med samtidig mener jeg; nå, nå, nå og nå. I ethvert innpust og utpust. Med andre ord, ikke noe som graderes til et tidsperspektiv, mer enn liv og død. Puster du, er du i livet. Bønn beskrives som «hjertesukk». Hva er et hjertesukk? Er ikke det en, ofte hørbar, inn- og utånding?

Luther skriver «Hele verden er jo full av dåp og full av Guds nåde». Vi kan ikke snakke om bot, uten å snakke om dåpen, og boten tar oss tilbake til dåpen, til nåden, og dermed; gjennom Guds vrede, får vi del i Guds glede. Vrede og glede henger sammen og Luther forkynner dette på det som for meg er en nærværende og aktuell måte.

Høsten 2016 valgte jeg å holde en andakt med utgangspunkt i dette, hvor jeg brukte jording, bakkekontakt og pust som utgangspunkt for Guds tilstedeværelse i menneskets liv. I ettertid ble jeg fortalt at det var en helt ny opplevelse: Å kunne ta dype åndedrag, og i det kroppen ble løftet/dratt oppover på innpust, og senket ned på utpust, når tyngdepunkt forflyttes, tenke på sin dåp og sette det i sammenheng. Min erfaring av å lese Luther ble, og er, at Luther på en brilliant måte inkluderer Gud i nuet. Det Luther da oppnådde, var å gjøre Luther relevant for sine medmennesker. Klarer vi det i dagens folkekirke?

En tilstedeværende og aktuell Gud

De som driver med mindfulness og tror det er noe nytt, som en ny strømning til Vesten; Gud har gjort det til evig tid. Luther gjorde et forsøk på å belyse det, blant annet gjennom undervisning om dåpen. Ved å forstå dåpen i det oppmerksomme nærværet, tilstedeværelsen, eller enkelt og greit; i nåtid, vil vi erfare at Guds frelse er ikke noe vi bruker et livsløp på å fortjene, underlagt andre. Vi gjør bot og får nåde i våre våkne minutter her på jord, i så måte, i de gode åndedragene som setter livet i perspektiv, som får oss til å være oppmerksomme.

"Å legge fram det vi har på hjertet"

Selv når vi tilsynelatende ikke gjør noe som helst, puster vi. Med ånd er vi døpte til å være kropp, kanskje er vi også døpte til å være (mer tilstede) i vår kropp? Slik som det i dåpen males et bilde av liv og død, er pusten også en grense mellom liv og død. Det er på tide at kirken flagrer pusten. Ikke bare på kirkebakken som en sjargong. Ikke bare i en ironisk knapt 1 minutters stillhet i kirkebenken når hver og en kan legge fram for Gud det vi har på hjertet (og så avslutter det hele før man har fått «sukk for seg»). Areopagos, Den norske kirkes samarbeidspartner, arbeider for å alminneliggjøre meditasjon som kristen trospraksis. Med meditasjonsimpulser fra katolske forfattere, er det likevel ikke «katolsk praksis» som hentes fram, men en del av den store, felles kristne tradisjonen. Den står også Luther i.

Lyden av skjør stillhet

Elia lette etter Gud i både jordskjelv og ild, men fant Gud i lyden av skjør stillhet (1 Kong 19:11-12).  I den skjøre stillheten vil vi kunne oppdage pusten vår. I salmeskatten er pusten essensiel, fordi i sangen bruker vi en dypere pust. Jeg mener en grunnleggende forståelse av noe så viktig som pust og oppmerksomhetstrening ikke bare kan knyttes til dåpens ærverdige sakrament som en kontinuerlig hendelse, men også bønnen, bønnens kraft og salmeskatten. Når vi spør oss selv, hva vi i reformasjonsåret 2017 bør ta et oppgjør med, tror jeg svaret handler om at Luther og «den lutherske arv» har blitt møtt med to ulike, av og til motstridende forståelser. Kanskje slike «pust i bakken» også kan gi ansatte i kirken fornyelse og inspirasjon i ordets rette og opprinnelige forstand? Da må et større fokus på dette få plass både i kirkens praksis og utdanningsforløp. Kanskje starter selve kraften og virkningen av «Ordet alene» i pusten, i ånden. Den som ved Guds hjelp blir hellig.

I dåpen får vi respiratoren påmontert. Også kalt Den hellige ånd.

«Her står jeg og kan ikke annet» - enn å puste.

Og i det; leve livet i dåpens ånd og vann.