Kommentator Åste Dokka

Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land

Å sette navn på det mørke

Uansett hvilken strategi mennesket velger å følge, vil fortvilelsen alltid være med oss.

Publisert: 19. jun 2017 / 3261 visninger.

Egentlig er det banalt. Vi vet alle at livet ikke er å gå fra seier til seier. Smerte og fortvilelse er en del av jordelivet. Likevel blir jeg like skuffet hver gang mørket skyller inn over meg. Det skal jo ikke være sånn?

Jo, det skal det.

Fortvilelse. I boka Å leve med Kierkegaard beskriver forfatteren, Sørine Gotfredsen, en hendelse tidlig i voksenlivet. Hendelsen var ytre sett ikke dramatisk, men gjorde henne sterkt fortvilet. De fleste av oss har kjent det: Plutselig er alt håpløst, vi har det ikke godt, det rumler svart i ­magen, og det som vanligvis gir oss glede sier oss ingenting lenger.

Gotfredsen ber oss stoppe opp ved fortvilelsen. Impulsen vår er ofte å fortrenge den, undertrykke den med underholdning eller gjøremål, komme oss videre til det lyse. Eller vi forsøker å finne ut hvorfor vi ble så triste: Var det noe noen sa til oss? Var det en opplevelse av å ikke strekke til? Vi ­søker tilbake til årsaken og prøver å ­reparere det som gikk i knas.

Ikke gjør det, sier Gotfredsen. Anerkjenn heller fortvilelsen som et sted for erkjennelse. Problemet er ikke at vi er fortvilet, problemet er at vi skal dø. Fortvilelsen hjelper oss å se livets forgjengelighet. Når ­døden først finnes er fortvilelsen et sunnhetstegn, i den ligger det en sannhet om livet som vi ikke skal flykte fra.

Ikke romantisk. Det er ingenting romantisk over å fortvile. Det skjer sjelden på steder og til tider der det er mulig å sette seg ned ved et fjellvann og stirre ­utover. Det er ikke tid til å vandre hvileløst rundt i regnet, for det regner ikke, og barna skal hentes og fores. De fleste av oss har en jobb som krever oss.

Vi kan ikke dyrke svart­sinnet. Og om vi hadde kunnet det, ­hadde det snarere skjedd i en sofa foran skjermen enn på en kirkebenk eller under et piletre. Fortvilelsen er grunnleggende mørk og uproduktiv.

Vi er i vår tid oppsatt på å finne lykken, se etter hvert sekunds potensial, få mest mulig ut av livet. Vi har en idé om at bare vi gjør slik og sånn, så vil vi ha det godt. Men det er ikke sant. Den kan ikke elimineres uten at vi samtidig råker ut i livsløgnen.

Nissen på lasset. Jeg har sans for å ta grep om tilværelsen. Om man oppdager at man mistrives med noe, er det best å prøve å finne ut hva det er og forsøke å gjøre noe med det. Jeg beundrer dem som snur midt i livet, ­begynner på en ny utdannelse eller flytter på seg. Men sannheten er, at selv om vi kan flytte til en mer egnet bolig eller finne en jobb vi trives bedre med, følger nissen med på lasset. Uansett hvordan vi vrir og vender på oss, vil rotasjonspunktet alltid være det samme, nemlig oss selv.

Kampen. Da Martin Luther utformet sin egen spiritualitet med bakgrunn i det klosterlivet han hadde levd, skjedde en ­interessant nyvinning. I den ­benediktinske tradisjonen hadde­ bibellesingen tre ideelle faser: Oratio (bønn), meditatio (meditasjon) og contemplatio (refleksjon). Men Luther byttet ut det siste elementet. I stedet for refleksjon satte han inn tentatio : kamp, prøvelse. For Luther var kampen en grunnform, en nødvendig og uunngåelig del av livet.

Dette er ikke elendighetsteologi. Det er ikke om å gjøre å ha det verst mulig og slik bevise sin fromhet. Snarere har kristendommen, og kanskje spesielt i luthersk tapning, vært opptatt av å sette navn på det brudne som uvegerlig finnes, på smerten og atskiltheten, på synd og død og destruksjon. Når vi sier at Jesus er verdens lys, betyr det ikke bare at han lyser opp tilværelsen. Det betyr også at han lar oss se, erkjenne, og også sette ord på det som er mørke. Og det å navngi noe er å integrere det i virkelighetsforståelsen.

En kristendom som forsøker å overdøve lidelsen og smerten kan aldri være sann. Snarere må mørket ses og aksepteres. Og ikke minst: Det må få lov til å si oss noe.

Vi har del i det selv også, fordi vi er mennesker. Vi er skapte og rettferdiggjorte, men samtidig syndere. Et velmenende menneskesyn som utelukkende ser det fantastiske ved oss, vår gudbilledlikhet eller storhet, klarer ikke fortolke tilværelsens bredde­. Eller sagt på en annen måte: et slikt menneskesyn lyver, og skaper en enda større fortvilelse idet avgrunnen plutselig åpner seg.

«Alle har sitt, stort eller litt, himmelen alene for sorgen er kvitt.»

Vårt Land forlag har gitt ut ­boken Å leve med Kierkegaard.

 

Publisert i Vårt Land 19.06.2017

9 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Jon O Lamvik

3 innlegg  7 kommentarer

Depresjon og mørke

Publisert rundt 1 måned siden

Jeg synes Dokkas vurderinger virker  selv-sentrert og litt navlebeskuende. Min erfaring og også råd til andre som sliter med mørke sinnsperioder er at slike perioder best kan takles dersom man evner å gjøre noe praktisk og spesielt noe som er til hjelp og betydning for andre. Lykkes man med dette, så løftes sinnet. Kristendomsetikkens andre bud: "vær glad i og hjelp din neste" er et godt råd i slike situasjoner. Oftest kan man får dette til. selv om det nok også finnes situasjoner der man selv er blitt paralysert.

Med vennlig hilsen fra Jon Lamvik - pensjonert lege.

1 liker  
Svar
Kommentar #2

Unn Elisabeth Aarø

7 innlegg  267 kommentarer

Godt innlegg fra Dokka

Publisert rundt 1 måned siden

og ikke minst ærlig. Det finnes jo mennesker som har lange trygge liv og opplever lite drama i Norge. Etterhvert tror jeg de vil komme i mindretall. De som bare snur seg rundt og gjør noen små endringer også kan de fortsette med å tro at det ikke finnes mørke-og at det er kun forbeholdt de med depresjoner. Norge har vært inne i mange gode og trygge år for mange - uten krig og åpen fattigdom. Nå vil jo etterhvert dette endres, men det er et annet tema. Fremtiden skjer så fort og vi har gjennom data tilgang til innsyn i dette overalt. 

Det har vært enkelt med livsløgn i landet over en del generasjoner, men mange yngre sliter med selvmordstanker. Det overfladiske truer sjelen på et vis og vi vet alle at livet egentlig rommer et stort alvor og mange store og eksistensielle spørsmål. Og ja, vi er alle på vei mot døden -uansett hvor lenge vi maker å holde fokuset i andre retninger. Glad-kristendommen har vært på vei ut en tid og det er mange yngre som reflekterer over nye tanker. Tror ikke helt på at en kan ta imot lyset om en ikke begriper mørket her i denne verden. Det er som Dokka skriver mennskets vei å skulle ta inn både smerte og mørke -og samtidig åpne for lyset.

Om vi klarer dette i perioder så tror jeg vi blir utvidet i hele vårt vesen. Må få lest Kirkegaard de nærmeste mnd nå når sola snur og mørket innhenter oss igjen.

1 liker  
Svar
Kommentar #3

Johan Rosberg

13 innlegg  207 kommentarer

Gravitasjon

Publisert rundt 1 måned siden
Jon O Lamvik. Gå til den siterte teksten.
Kristendomsetikkens andre bud: "vær glad i og hjelp din neste" er et godt råd i slike situasjoner. Oftest kan man får dette til. selv om det nok også finnes situasjoner der man selv er blitt paralysert

Veldig enig i mye, men kanskje ikke i at det som har med mørke nødvendigvis er en form for selvsentrering. Har man vært der, vet man at man ikke ønsker å være der. 

Teologisk er det muligens noe av det mest sentrale og vanskelige å formidle: Man lever ikke lenger for seg selv. Det er Kristus som lever i oss.

Dette lodder så dypt at de fleste teologer synes uinteressante. Dette er så sentralt at vi kanskje velger å leve i mørket og bortforklaringen til vi dør. Eller tilpasse teologien?

Dette påvirker alt. Det påvirker hvordan vi stemmer politisk. Det påvirker hva vi skriver på Verdidebatt. Dette påvirker hvordan vi forholder oss til skrullingen der nede i det gamle huset eller i leiligheten i 3 etg. Dette må selvsagt påvirke hva vi skriver og legger ut på Facebook?

Kanskje jeg vil påstå at mye ikke lodder så dypt likevel? Så er da en tur innom de mørkere kroker av livet en mulighet til å favne dypere og bredere? 

Det sagt: Jeg unner ingen å virre rundt i mørket for lenge på egenhånd. For hva det er verdt: Mennesker som kan gi gode råd og peke mot dagslyset er gull verdt i disse dager. Hvem vil og hvem kan?

Svar
Kommentar #4

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2246 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden

En klok kommentar. Takk!

1 liker  
Svar
Kommentar #5

Unn Elisabeth Aarø

7 innlegg  267 kommentarer

Publisert 18 dager siden

Takk -det er godt å bli forstått.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
12 minutter siden / 2813 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
28 minutter siden / 1216 visninger
Rune Holt kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 1 time siden / 1216 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 9 timer siden / 1216 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 9 timer siden / 177 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 10 timer siden / 1216 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 10 timer siden / 177 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 10 timer siden / 192 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 11 timer siden / 177 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 11 timer siden / 177 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 11 timer siden / 6198 visninger
Les flere