Har de gamle noen verdi?

Du ser sjelden eldre mennesker i bybildet, de er stuet bort på institusjoner eller i eldreboliger. Du ser dem ikke på arbeidsplasser, for de har gått av med pensjon. De lever i et skyggesamfunn. I jakten på effektivisering er eldre redusert til objekter som skal oppbevares på billigste måte. Overmedisinerte og uten verken nytte eller mening. Det som bør være et siste verdig kapittel i livet er blitt en fotnote som ingen leser.

Eldrebølgen er over oss, og antallet seniorer er i ferd med å eksplodere. Hvis vi er smarte så er det ingen trussel, men snarere en mulighet til å endre samfunnet. Til å organisere oss annerledes, slik at de eldre blir en del av landet. For dessverre: de eldre er lite annet enn en offentlig øvelse i kostnadsminimering og effektivisering av tjenester.

Maskinell oppbevaring

Det er sjokkerende hvor lite kreativitet vi viser i eldreomsorgen. Jeg har selv arbeidet med både demente og oppegående seniorer, og få deler av helsevesenet er så blottet for innovasjon. Den maskinelle strukturen vitner mer om behov for oppbevaring enn ønske om omsorg.

For oppbevaring er vi dyktige til. Pleiere over hele landet er eksperter på løfting, stell, vask og tidtaking. Det er ikke sarkastisk ment; det er få yrkesgrupper som fortjener større respekt enn pleierne. Påstanden er snarere at pleiernes potensiale overhodet ikke utnyttes. At deres hverdag er så tettpakket med effektive gjøremål at de ikke får sjansen til å by på seg selv.

For de aller viktige aspektene ved eldreomsorg er menneskelige. Den etiske og filosofiske utfordringen som ligger i å sørge for de eldste, de syke og de som skal dø er krevende. I Norge løser vi dette med praktisk stordrift, både når det gjelder stell, mat, aktivitet og underholdning. Vi har skapt en vente-på-døden-tilstand som ingen egentlig ønsker seg. Men slik behøver det ikke være.

Depresjoner og nytenkning

Dette er et politisk ansvar. Partiene må skape muligheter for variasjon, aktivitet og et innhold som gir mening. Organisasjoner, privatpersoner, bedrifter og kommuner må stimuleres til å tenke nytt. Mulighetene er mange. En av dem er å bygge opp helhetlige eldre-samfunn for de eldste som ikke lenger ønsker eller makter å delta aktivt i samfunnslivet. Småsamfunn der det både produseres, underholdes og driftes av og med de eldre selv.

Å delta i slike samfunn må være valgfritt, og seniorer som fortsatt ønsker å delta i samfunnet må selvsagt få sjansen til det. Idag er det knapt mulig. Etter du går av med pensjon er veiene inn til samfunnet forsvinnende små. Som pensjonist er verken næringslivet eller det offentlige særlig interessert i deg. Og hvis de er det så er det med et lite klapp på hodet. Men dette er det viktigste: å endre samfunnet slik at eldre faktisk har samme mulighet til deltagelse som alle andre.

For når vi stuer bort de eldre, skjer ikke det bare fysisk, men også psykisk. Depresjoner er svært utbredt hos eldre. 100 000 eldre lider av depresjon. Sammenlignet med øvrig befolkning er andelen personer med alvorlig depresjon det dobbelte blant mennesker i alderen 70-85. Det er forskjellige grunner til dette, og det er selvsagt ikke unaturlig at alderdommen krever noe ekstra av oss mentalt. Men det er likevel ingen overdrivelse å si at vi svikter de eldre.

Skrote pensjonsalderen?

Et naturlig virkemiddel kan være å droppe pensjonsalderen, slik en del andre land har gjort. Dette er nok altfor politisk kontroversielt akkurat nå, men ideen vil tvinge seg frem iløpet av få år. Det finnes svært mange pensjonerte mennesker som ønsker både å være aktive og å jobbe, og dagens regler er for rigide. Pensjonssystemet bør ikke være til hinder for at mennesker kan være aktive, og dagens ordninger overlever neppe i møtet med morgendagens utfordringer.

For eldre bør benyttes aktivt i samfunnet, både i det private og det offentlige. Som mentorer, rådgivere og ledere. Eller hva som helst annet, for den saks skyld. Det er enkelt å se nytten av dette innen utdanning, i barnehager og på de fleste arbeidsplasser. Det vil innebære en stor og uvant endring, men det vil kunne gjeninnføre eldres rolle som erfarne, kloke og noen man lytter til. En rolle de har mistet, både sosialt og offentlig.

Ny siviltjeneste? 

I et samfunn som dyrker det unge, der både ledere i næringsliv og politikk blir stadig yngre, vil behovet for reell erfaring bare øke. Mange tror at verden skal digitaliseres og at menneskelig livserfaring er på vei ut. De tar feil, nytten av det levde liv går aldri ut på dato.

For å øke kontakten mellom generasjoner og respekten for eldre, kan vi også innføre en ny siviltjeneste. Et obligatorisk omsorgsår for alle mellom 18-21, der du jobber med eldre, barn eller syke. Det vil øke muligheten for en dypere reorganisering av eldreomsorgen og samtidig skape et hav av nye møteplasser mellom generasjonene. I tillegg vil det være en meget god samfunnsdannelse for nye generasjoner.

Eldrereform

Dagens organisering av eldre vil snart tvinge kommunene i en knestående som det kan bli vanskelig å reise seg fra. Vi må hjelpe våre politiske ledere til å tenke langsiktig. Mange av dem ønsker godt, men de er bundet på hender og føtter av valgkamp, kortsiktige budsjetter og politiske strategier.

For å få til tilstrekkelige endringer, må det ligge politisk vilje bak. Høyre sier at de ønsker en eldrereform, noe de skal de ha ære for. Ideen ble lansert av Erna Solberg, Bent Høie og Siv Jensen lanserte i mars i år. Problemet er at politikk er et taktisk spill, og når Høyre har foreslått i forkant av en valgkamp kan du banne på at Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum har noen innvendinger.

Men eldrepolitikken behøver såpass dype endringer at det bør skje gjennom et samarbeid partiene mellom. Ikke som et sololøp med spill og politisk motstand. Stortinget har tidligere vist at de evner å samarbeide om viktige saker, og få er like viktige som denne. Det må derfor oppfordres til at partiene på stortinget setter seg ned og skisserer en plan for en eldrereform. En plan som inkluderer som tråkker opp veien mot et samfunn der de eldre har en naturlig plass.