Verdidebatt

Nogen at være oprigtig for

Å ville sensurere bort bønneemner som en brenner for, er ensbetydende med forstillelse. Er jeg opptatt av et bestemt fotballresultat, så er det ikke noe poeng å skjule det for Gud.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Sommetider tror jeg, man har opfundet Gud for at ha nogen at være oprigtig for.» Det er Gabriel Gram, hovedpersonen i Garborgs Trætte­ ­Mænd, som sier dette i en samtale. For Gram tilhører det menneskelivet å framstille seg, presentere seg, uttrykke et selvbilde, både overfor andre og overfor en selv. Problemet er bare at vi til stadighet fortegner og lyver om oss selv. I stedet for å være oppriktige, spiller vi «komedie».

«For sig selv … lyver man ­naturligvis som allermest. Man er simpelthen nødt til. At se ind i sig selv ‘som man er’, – det blev for stygt. Da blev man simpelthen gælen altsaa. Nei; men sætte op en saadan figur udenfor sig, – en ‘Gud’, et Væsen som ved alt, saa det simpelthen ikke nytter at spille Komedie, og et Væsen som forstaar alt, saa det altsaa ikke egentlig er farligt om han faar Greie paa os, – den Ide er virkelig noksaa snedig.»

Instans utenfor. Spørsmålet om hvorvidt Gud er et påfunn, kan vi her la ligge. Grams vesentlige innsikt er at det er slik fatt med menneskelivet at ingen av oss kan leve med sannheten om seg selv, med mindre vi har en instans utenfor oss som vi kan være oppriktige overfor. Det kan vi overfor en Gud som vet alt om oss, og som vi derfor ikke har noen maske å miste overfor. Det Gram sier, er jevngodt med en definisjon av bønn: Bønn er oppriktighet – muliggjort av den Gud som er bønnens adressat.

Dette er en god bestemmelse­ av bønn. Men da må en også gjøre seg klart hva oppriktighet er og ikke er. Manges bønneliv har lidd under oppriktighetskrav. Man har etterstrebet fullstendighet i det som sies, ikke glemme noen og ikke skjule noe. Men å si noe, er alltid å være taus om noe annet­. Uansett hvor mye vi sier, vil noe forbli usagt. Forsøker vi å sette ord på det som våre utsagn skjuler, oppstår det bare nye fortielser. Det er like utsiktsløst å nevne alle som burde nevnes, som å grave seg bakover i egne motiver for å finne det «egentlige». Slike oppriktighetskrav undergraver seg selv.

Som bønneideal fører de i stedet­ til pratsomhet uten ende, og til en sjelevrenging som er så selvopptatt at den blir det motsatte av oppriktig. Oppriktig er noe man er, ikke noe man oppnår ved det man sier eller gjør. Og det er noe man er overfor en annen. Oppriktighet er en måte å være i en relasjon på. Og det er den andre part som gjør vår væren oppriktig.

Form for væren. I gamle dager kunne en snakke om å «være i bønn». Rimeligvis mente man at den det gjaldt, var opptatt med aktiviteten å be. Men uttrykket vitner like fullt om innsikt i at bønn like mye er en væren som en gjøren. Og vi forstår neppe hva aktiviteten bønn er, uten å fundere den i en forståelse av bønn som en egenartet form for væren.

Bønn som væren er en henvendt måte å leve på. Det er å ta imot livet fra Gud. Vite seg å leve for Guds åsyn. La livet kastes tilbake på Gud. Stille seg åpen for innsyn, være mottakelig for inntrykk. Uhindret få og gi. Forbundet med Gud i Jesus Kristus. Det er en altomfattende alltid-tilstand hinsides talen og dens fortielser.

Denne i og for seg ordløse henvendtheten gir seg også uttrykk i form av henvendelser. Bønn som væren må ytre seg, må bryte ut i aktivitet, for å bestå.

Til-bedelse. Å be er å be til. Å til-be er bønneaktivitetens grunnmodus. Allerede det at vi ber, er tilbedelse. Men i denne tilbedelsen av Gud ligger det også selverkjennelse, en viten om ens egen posisjon som tilbedende. Derfor er tilbedelsesbønn automatisk også syndsbekjennelsesbønn. Over avstanden mellom den tilbedte og den tilbedende er bønnen bru. Den er relasjonsbekreftelse.

Ofte, når bønn diskuteres, er hovedfokus hva det er rett å be om. Jesus var mer opptatt av hvordan vi skal be. Ikke vis fram bønnen din, men vær i bønn der Gud er: I ditt eget skjulte mysterium. Ikke bruk mange ord, Gud vet hvem du er og hva du trenger. Bønn er et forhold mellom hjerte og hjerte. Og derfor er bønn ikke en sosial aktivitet, inngår ikke i flommen av meldinger mennesker imellom. Derimot er bønn ofte en kollektiv aktivitet, sånn som når et fellesskap istemmer den samme bønnen.

Slik skal dere be, sa Jesus, og ga oss Fadervår. Det er en kollektiv bønn. Brukes den privat, trer man ikke desto mindre inn et universelt bedende fellesskap. Fadervår er mønster for enhver bønneaktivitets språklige utside.

Medlydende. Hva er det som er egenartet ved å framsi Fadervårs ord som bønn?

Siden denne bønnen er anbefalt, er det noe adlydende ved å be den. Siden den er diktert, er det også noe medlydende ved det. Fadervår er ikke ord vi har funnet på selv, og derfor ikke ord vi kan vise fram og ta ære for. Å be Fadervår er en respons på Jesu ord – som består i å istemme­ dem. Et bedt Fadervår er et svar. Om noe virkelig fortjener å bli kalt bønnesvar, må det være ­dette. Det er, når vi ber slik, vår bønn som er svaret.

Og dette svaret er, når vi ber, både vårt eget og ikke vårt eget. Det vil alltid være elementer av fremmedhet mellom Fadervårs ord og det vi av oss selv føler og tenker. Dette legger et dialogisk element inn i det å be Fadervår. De to talesubjektene, han som dikterte Fadervår, og den som gjentar det, er ofte i motfase. Et symptom på dette er når en midt i bønnen tar til å undres: Mener jeg virkelig dette? Kan jeg stå inne for det?

Tankespredthet. I en fri og egenformulert bønn kan slike spørsmål være dypt anfektende­. Når Fadervår brukes, er de ­naturlige. Fadervår gir rom for oss. For våre konkretiseringer av skyld som trenger tilgivelse, eller av de manges behov for daglig brød. Men også for vår undring, vår protest, vår tankespredthet.

Hvem har ikke grepet seg i å tenke på helt andre ting mens en framsa Herrens bønn? Vi kan ­beklage at det er slik fatt med oss, men det er virkelig ingen grunn til å beklage at dette trer fram i bevisstheten mens vi ber. Bønn er det absolutte fravær av sensur. Bønn er oppriktighet. Om fremmedheten ved Fadervårs ord lokker alskens grums fram i oss, så er de ikke desto mindre Jesu ord. Samtidig som ordene adresseres til Gud i bønn, er de Guds ord forkynt for den som ber, og som ikke legger skjul på å være opptatt av likt og ulikt.

Den innebygde avstand i å be Fadervår gjør dette til en skole i oppriktighet, i villighet, mot, nåde til å være åpen for Gud. Den oppøver oss i bønnens hvordan.

Men hvis bønnens hvordan er oppriktighet, er egentlig også spørsmålet om hva en kan legge­ fram i bønn, besvart. Det er selvfølgelig alt ens hjerte måtte­ være fylt av. Å ville sensurere bort bønneemner som en brenner for, er ensbetydende med forstillelse. Er jeg opptatt av et ­bestemt fotballresultat, så er det ikke noe poeng å skjule det for Gud. Og ikke bare bør en kunne be for sin syke mor, men også for sin avdøde.

Overfor slike anliggender er bønn imidlertid ikke noe «virkemiddel» som vi disponerer over. Forbønn er ikke å diktere løsninger, men åpenhet om det en er opptatt av, og overgivelse av det til Gud. Bønn er Guds virkemiddel for å holde oss fast i verden og i de oppgaver han har tiltenkt oss. Om og når våre ønsker også skulle bli oppfylt, må det forstås som frynsegoder, som tilgift til en gave som ligger i det skjulte.

Trond Skard Dokka, Professor i systematisk teologi

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt