Verdidebatt

Masvies moderne stråmenn

Masvie er bekymret for at nye familiekonstellasjoner er «iboende ustabile». Mulig det. Men det gjør ikke at de forsvinner. Spørsmålet er derfor hva vi gjør med det.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Av Arve Thorsen og Lars Martin Mediaas, nestleder og leder i Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus

Frisk polemikk kan noen ganger være både utfordrende og nødvendig.  Vårt ordskifte med kristenkonservative Andreas Masvie har vært begge deler. Utfordrende fordi sterke holdninger og standpunkter har brynt seg mot hverandre. Nødvendig fordi vår motstanders debattform fra starten av viste at takhøyden fortsatt må heves i Kristen-Norge.

Det er på tide å ta debatten ned til det den egentlig dreier seg om, nemlig hvordan vi best kan sikre oss at barn tas vare på i et samfunn med mer komplekse familierelasjoner enn det som er det historisk vanlige. Vi startet debatten med å si at flere juridiske foreldre er ment å gjøre barn tryggere og familiene sterkere. At barn får trygge, juridiske rammer rundt de viktigste relasjonene i sine liv er en utvikling alle vi moderne kristne bør glede oss over. Selv om biologien betyr at et barn alltid vil ha en mor og en far er det ikke bare heterofile par som blir gode foreldre. Arbeiderpartiets forslag innebærer å erkjenne og godta at mange ulike mennesker spiller viktige roller i et barns liv. Det er når det stormer rundt barnet at huset trenger den ekstra bærebjelken som dette forslaget gir.

Vi har i flere omganger gitt uttrykk for at vi tenker at problemet i vårt samfunn i dag knapt er at barn har for mange ansvarlige foreldre og foresatte rundt seg. Derfor støtter vi dem som ønsker å utrede dette spørsmålet og håper at man ender opp med en forstandig politikk på området. Vi er begeistret for tanken om å ha flere juridiske foreldre, fordi vi tror en god og grundig utredning av dette vil gi oss bedre rammer enn hva hver enkelt familie har mulighet til å komme fram til av ordninger og regler på egen hånd. Vi ønsker et godt og solid lovverk. Hva utredningen fører til vil tiden vise. La oss håpe det blir en balansert og fornuftig politikk, enten det blir Masvies syn eller vårt som får gjennomslag.

-------------

Innlegget står på trykk i papiravisen, og er en forkortet utgave av nedenstående tekst.

-------------

Masvies moderne stråmenn

Av Arve Thorsen og Lars Martin Mediaas, nestleder og leder i Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus

Frisk polemikk kan noen ganger være både utfordrende og nødvendig.  Vårt ordskifte med kristenkonservative Andreas Masvie har vært begge deler. Utfordrende fordi sterke holdninger og standpunkter har brynt seg mot hverandre. Nødvendig fordi vår motstanders debattform fra starten av viste at takhøyden fortsatt må heves i Kristen-Norge.

Det er på tide å ta debatten ned til det den egentlig dreier seg om, nemlig hvordan vi best kan sikre oss at barn tas vare på i et samfunn med mer komplekse familierelasjoner enn det som er det historisk vanlige. Vi startet debatten med å si at flere juridiske foreldre er ment å gjøre barn tryggere og familiene sterkere. At barn får trygge, juridiske rammer rundt de viktigste relasjonene i sine liv er en utvikling alle vi moderne kristne bør glede oss over. Selv om biologien betyr at et barn alltid vil ha en mor og en far er det ikke bare heterofile par som blir gode foreldre. Arbeiderpartiets forslag innebærer å erkjenne og godta at mange ulike mennesker spiller viktige roller i et barns liv. Det er når det stormer rundt barnet at huset trenger den ekstra bærebjelken som dette forslaget gir.

Dette mente Masvie var «fordummende om juridiske foreldre» og at vi ikke hadde argumenter. Han skrev at man må veie totaliteten av hensyn – og forutsatte dermed at en norsk offentlig utredning (NOU) om en ny lov vil være mangelfull. Han skrev at forslaget vil gjøre det verre for andre grupper, uten å fortelle noe om hvilke grupper dette skulle være og hvordan de skulle bli rammet. Han er bekymret for at nye familiekonstellasjoner er «iboende ustabile», men mener tydeligvis at løsningen skal være at de ikke har noe lovverk som rettesnor og ramme for sitt foreldreskap. Han ber oss svare på «hvorfor de førstnevnte hensynene utveier de sistnevnte», uten at vi har konkludert med at noen hensyn skal veie tyngre enn andre hensyn. Så legger han fram studier som underbygger hvordan han mener det er best for barn å vokse opp. Det er her han gjør seg til en fariseer, ved å ikke ville se at liv leves på mange flere måter enn det som kanskje er optimalt, og ved ikke å ville gi rom for noe annet enn det rene og optimale.

Vi har i flere omganger gitt uttrykk for at vi tenker at problemet i vårt samfunn i dag knapt er at barn har for mange ansvarlige foreldre og foresatte rundt seg. Derfor støtter vi dem som ønsker å utrede dette spørsmålet og håper at man ender opp med en forstandig politikk på området. Vi er begeistret for tanken om å ha flere juridiske foreldre, fordi vi tror en god og grundig utredning av dette vil gi oss bedre rammer enn hva hver enkelt familie har mulighet til å komme fram til av ordninger og regler på egen hånd. Vi ønsker et godt og solid lovverk. Hva utredningen fører til vil tiden vise. La oss håpe det blir en balansert og fornuftig politikk, enten det blir Masvies syn eller vårt som får gjennomslag.

I påvente av utredningen eller kanskje svarere i håp om at den aldri ser dagens lys, har Masvie i en ny kronikk blåst i jakthornet og foreløpig utbedt seg svar på fem punkter hvor han mener at vi som den grusomme modernitetens forsvarere står for rare og uforståelige ting. Det er hyggelig at han er interessert i hvor vi står og hva vi mener. Desto tristere er det at han ser ut til å jakte på stråmenn: vi mener nemlig stort sett ikke det han beskylder oss for å mene.

Masvies første punkt er at saken om juridiske foreldre handler om «hvorvidt man skal gi juridiske rettigheter til mer enn to omsorgspersoner på én og samme tid». Det mener vi angivelig ikke. Men det er feil, kan vi fortelle. Gledelig nok er vi aldeles enige om dette. Hvis det er fare for at en voksenperson kan forsvinne ut av et barns liv til tross for at hverken barnet eller den voksne ønsker det, har denne personen selvsagt en viktig plass i barnets liv allerede.

Han mener videre at vi ikke forstår lovens virkemåte, at man må veie totaliteten av hensyn når en ny lov skal innføres. Hvor han har det fra vet vi ikke. Naturligvis må dette gjøres. Nettopp dette er jo selve rasjonalet bak den utredningen vi ønsker. Masvie synes å mene at vi alene skal kunne gjøre denne øvelsen, men det er altså en ambisjon vi ikke har og som han heller ikke bør ha.

Hans tredje punkt er det mest alvorlige: vi skal visst ha manglende respekt for forskning. Han kunne ikke vært lenger fra sannheten. Tvert imot har vi så stor respekt for forskning, enten den går mot eller støtter det vi selv tror på i sammenhengen, at vi ikke klasker ett forskningsfunn i bordet i den tro at det tar livet av debatten. Han mener vi avfeier forskning, men i den foreslåtte utredningen er det en selvfølge for oss at forskning som støtter Masvies konservative syn får sin rettmessige plass.

Han knytter denne underlige forståelsen av vårt syn på forskning opp til det som skal være vår preferanse for «anekdotisk bevisføring», som han finner bevis for i vår bruk av kibbuztene i Israel som referansepunkt for en samfunnsmodell med mange omsorgsansvarlige. I virkeligheten er kibbutzene i vår sammenheng bare et eksempel på at Masvies frykt for flere omsorgspersoner er overdrevet.

Endelig skal vi ha en «kunstig forståelse av hva det vil si å være konservativ».  Dette fordi vi skal ha konkludert med at alle konservative «er generelt imot fornyelse». Hvor han tar dette fra har gitt oss litt hodebry. For naturligvis er det feil. De fleste konservative mennesker vi kjenner har en langt mer differensiert holdning til endring enn dette. Vårt poeng er nok snarere at Masvie nettopp gjennom sin innbitte motstand og sin inkvisitoriske form i denne saken er en lite representativ talsmann for en norsk konservatisme, som vi ofte oppfatter som smidig, balansert og ikke minst dialogisk.

Vi tre blir nok aldri enige i denne saken, la det være sagt. La oss begrense oss til å diskutere og angripe hverandre for de tingene vi faktisk mener. Det trenger ikke være kjedelig det heller. For vi moderne kristne er uenige med Masvie og de umoderne i mye, til og med langt viktigere ting enn dette.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt