Svein Helgesen

15

Takk for barnetrua!

Undervegs på trusreisa vår kan strevet etter å tru rett og sant gjera oss slitne. Eg er takksam og glad for at eg har fått los til å finna tilbake til den enkle barnetrua der det er guds- og Kristusrelasjonen som står i fokus, ikkje kva eg meiner om små og store teologiske stridsspørsmål.

Publisert: 15. jun 2017 / 1372 visninger.

Eg les alltid Sofie Brauts livssynsrefleksjonar i Vårt Land med stor interesse. Ho skriv godt og utfordrar slik at få kan forholda seg likegyldig til bodskapen. Det er bra. Vi treng alle å bli utfordra til å sjå verda frå ein annan stad enn vår eigen. Det gjeld også den som utfordrar.   

Brauts refleksjonar i VL 15.06. handlar om barnetru, mest i betydninga «ei vakker omskriving av omgrepet åndeleg latskap». Innvendinga mot frasen «barnetru» er mellom anna dette, skriv ho: «ei slags allmenn orsaking for at ein ikkje har teke seg bryet med å konfrontera dei store spørsmåla som livet stiller. At vi ikkje gidd komma til rette med kva som er sant, men prioriterer det som fungerer.»

Brauts refleksjonar er interessante. Eg skal innrømma eg kjenner at utfordringa hennar til tider glir over i provokasjon. Det skjer ofte når vi opplever å bli tatt i skule og belært av folk som kan gi inntrykk av å forstå langt betre. Men mest av alt vekkjer ho til live hos meg spennande og erfaringsbasert refleksjon omkring mi eiga trusreise, som både barn og vaksen.

Eg har reist i snart sytti år. Undervegs har eg lært å kjenna både det folkekyrkjelege og frikyrkjelege landskapet godt – gjennom livslang trusopplæring i søndagsskule, barne- og ungdomsarbeid, skulelag, gudstenester og møte, bibelgrupper, gammal og god kristendomsundervisning i skulen, høgskulestudium i kristendom osb. Eg har med frimot formidla trua mi vidare til andre frå mange talarstolar i bedehus og kyrkjerom, og eg har hatt sentrale posisjonar i kyrkjelege rådsorgan. Slik sett tenkjer eg at eg har reist så mange mil i mi eiga trusutvikling at Sofie Brauts uttrykk «åndeleg latskap» er lite treffande.

Men kva har eg så lært undervegs? Kor er eg med trua mi i dag? Eg trur det mest treffande uttrykket og svaret er dette: Mi lange trusreise har tatt meg tilbake dit eg starta - til mi enkle og trygge barnetru. Eg har hatt fasar då fokuset mitt var å argumentera og slåst for dei rette standpunkta, å utfordra åndeleg latskap og knefallet for tidsånda og å avsløra og gå i rette med ulike former for liberal vranglære.

Men over tid gjorde eg erfaringar som tvinga meg til å skifta perspektiv. Trusutvikling blei etter kvart mindre leit og strev etter å erobra stadig nye teologiske  nutar og sterkare opplevingar, meir å søkja tilbake til den ro og tryggleik som finst i trua på den nådige Gud og ta inn over meg utfordringa til Kristusetterfølging gjennom på ulike måtar å vera hans hender og føter i verda.

Dei krevjande og stigmatiserande debattane om kva som er sant og ikkje sant, kven som trur rett og lærer vrangt, har over tid gjort meg sliten. Frimotet til å gå på talarstolen og dela tankar og erfaringar frå mi eiga trusreise, har skranta. For kven har tru som held mål og gjer ein verdig til ei slik rolle? I staden for å oppsøkja dei store teologiske debattromma er eg heller blitt ein slags vår tids Nikodemus som har søkt å finna svar og trygg grunn for mi eiga modne tru i nattlege rom der kravet for å sleppa inn ikkje er trusstyrke og –kvalitet målt etter menneskegitte teologiske standardar, men at eg kjem for å lytta audmjukt til og kjenna pusten frå han som er den einaste som til alle tider kan skapa tru og gi nåde.

Barnetrua mi var enkel og trygg, eg levde og trudde med stor tillit og låge skuldrer. Undervegs på trusreisa blei skuldrene til tider høge. Strevet etter å tru rett og sant, slåst mot all vranglære og halda avstand til alle som kan utfordra den etablerte sanninga, gjorde i periodar vaksentrua mi sliten. Men etter kvart har eg heldigvis fått los til å finna tilbake til den enkle barnetrua der det er guds- og Kristusrelasjonen som står i fokus, ikkje kva eg meiner om små og store teologiske stridsspørsmål.

Det kan vel henda at både Sofie Braut og andre meiner at mi private trusfortelling er eit bevis på korleis det kan gå når det blir for mykje morsmelk og for lite fast føde undervegs. Det stemmer dårleg; eg har smakt på det meste gjennom ei lang, spennande, erfarings- og kunnskapsrik og spenningsfylt trusreise.

Mest takksam og glad er eg for at eg fann vegen tilbake til sjølve kjernen i barnetrua mi. Først då opplevde eg å koma verkeleg nær kjærleikens og nådens mysterium. Det har gitt meg ei trygg tru, slik eg hadde som liten. Eg trur også ein slik ståstad, uansett korleis Sofie Braut og andre vil karakterisere den, er det beste utgangspunktet for å få til opne og respektfulle samtalar som kan gi ny næring til både barne- og vaksentru og hjelpa oss til å forholda oss til at vi alle er undervegs og ser og forstår stykkevis.

Eg takkar Gud for barnetrua mi!

        

 

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Siste innlegg

Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
35 minutter siden / 30 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
rundt 18 timer siden / 552 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
rundt 18 timer siden / 502 visninger
Vil KrF overleve?
av
Berit Aalborg
2 dager siden / 2889 visninger
Seier uten verdi
av
Vårt Land
2 dager siden / 3983 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 336 visninger
Vårt Nytt på nytt-Land?
av
Stein-Vegard Antonsen
2 dager siden / 184 visninger
Var Hareide en god leder for Krf ?
av
Johannes Taranger
2 dager siden / 309 visninger
Om strutser og kameler
av
Johannes Strømstad
2 dager siden / 156 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 2813 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82083 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44583 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35512 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28841 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22850 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22480 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21888 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20383 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19434 visninger

Lesetips

Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
35 minutter siden / 30 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 336 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 2813 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
2 dager siden / 336 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
3 dager siden / 153 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
3 dager siden / 394 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
3 dager siden / 48 visninger
Naive Oslo
av
Erling Rimehaug
4 dager siden / 667 visninger
Mangelfull bokomtale
av
Ola Tjørhom
4 dager siden / 140 visninger
Les flere

Siste innlegg

Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
35 minutter siden / 30 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
rundt 18 timer siden / 552 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
rundt 18 timer siden / 502 visninger
Vil KrF overleve?
av
Berit Aalborg
2 dager siden / 2890 visninger
Seier uten verdi
av
Vårt Land
2 dager siden / 3983 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 336 visninger
Vårt Nytt på nytt-Land?
av
Stein-Vegard Antonsen
2 dager siden / 184 visninger
Var Hareide en god leder for Krf ?
av
Johannes Taranger
2 dager siden / 309 visninger
Om strutser og kameler
av
Johannes Strømstad
2 dager siden / 156 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 2813 visninger
Les flere