Spaltist Sofie Braut

Makeleg barnetru

Min påstand er at den populære frasen «barnetru» dessverre ofte er ei vakker omskriving av omgrepet åndeleg latskap.

Publisert: 15. jun 2017 / 2443 visninger.

Det er ikkje lenge sidan eg var i ein samtale om tru, der ho eg snakka med kjapt forsikra meg om at ho hadde alltid hatt si barnetru (og meir var det ikkje å seia om den saka). Moderne samtalar om tru inneheld ofte dette uttrykket, ei barnetru. Eller, aller helst, mi barnetru.

Trygg og snill er ho eit uttrykk for skjult tru og lengt etter «noko meir mellom himmel og jord». Kyrkja har kome til å omfamna denne ofte uforpliktande og udefinerbare trua som eit fint uttrykk for at folk undrar seg- og er undervegs.

Eg meiner likevel at uttrykket «mi barnetru» ofte er ein hemsko for samtalar om åndelege spørsmål i vår kultur. Mest fordi uttrykket i seg sjølv totalt privatiserer tru, og slik sett gjer tru til noko som berre finst i den einskilde, utan referanse til noko faktisk og objektivt eksisterande.

Dermed undergrev barnetru-konseptet det eksistensielt viktige ved den åndelege sida ved livet. Barnetrua vert som ein gjenstand med affeksjonsverdi, men som ikkje er så brukbar, som hestereiskapar som står att på ein gard der ein for lengst har teke i bruk traktor. Kvifor ikkje heller berre seia at ein trur, at ein har ei vaksentru, ei tru som har vakse med meg og som på si side får meg til å veksa som menneske?

Eventyr? 

Men kanskje ei barnetru, eigentleg er ei tru som ein har vakse ut av? Eller ei tru sidestilt med eventyra og liksom-universa ein heldt seg med som liten? Ligg det ein reservasjon i dette med barnetru, ei slags allmenn orsaking for at ein ikkje har teke seg bryet med å konfrontera dei store spørsmåla som livet stiller?

Overfører vi denne tankegangen til andre (langt mindre viktige) område i livet, får det fort rare utslag. Strevar du med differensial-likningar, nyttar det lite å bruka matten frå barneskulen. I ein jobbsøknad bør sjølvsagt ordforrådet overstiga ein åtteårings. Men åndelege spørsmål, derimot, dei havnar fort i sentimentalitetens glas og ramme; det er liksom ikkje noko vi skal bryna oss på.

Subjektiv

Ingen kan stilla spørsmål knytt til «mi barnetru», for den er først og fremst «mi», den er privat og subjektiv. Den har ikkje noko med kunnskap eller modning å gjera, det er eit felt av livet der vi har «rett til» å bli verande på barnestadiet.

At det er blitt så akseptert at trua ikkje er noko som treng å veksa med oss i livet, fortel oss mykje om kor sekulære vi har blitt. Det åndelege treng ikkje viast tanke- og refleksjonskraft, mange vil utan å nøla bruka langt meir tid på å gjera research når ein skal velja ny bil eller bank enn når trua skal meislast ut. Men at dei viktigaste spørsmåla i livet vert løyste når vi er mellom sju og tolv år, verkar så ubegripeleg. Difor skulle eg gjerne skjønt meir av kva det er folk meiner når dei snakkar om «si barnetru».

«Et potensial»

Nokon vil innvenda at det jo nettopp er dette Jesus kallar oss til i Bibelen. Vi skal bli Guds barn. Om det var dette som låg i vårt moderne «barnetru», trur eg ting hadde sett annleis ut. Å bli som barn i denne tydinga av ordet er langt meir inderleg, forpliktande og overgitt enn det som ligg i daglegtalens barnetru.

Barn er, som vi veit, så avhengige av foreldra, så innvovne i deira liv og lagnad, og barn elskar foreldre så hjarteskjerande høgt at dei er villige til å forsvara nærast kva det skulle vera frå den kanten. Det er sjeldan eg høyrer omgrepet barnetru brukt for å skildra ein gudsrelasjon så grenselaust omfattande.

Eg tykkjer snarare at der eg høyrer om «barnetru», er det eit uttrykk for eit slags potensial, noko som kan hentast fram ved behov og når livsbrottsjøane tilseier at du ber ei bøn.

Understimulert

Men er det ikkje lurt å ha ein slik «trusreserve» i bakhand? Kvifor ikkje ha nokre hemmelege konti i åndsdimensjonen, dei kan sanneleg koma godt med ein dag. Kva skulle vera så gale med det? Berre dette: at vi plasserer dei store spørsmåla på bakarste benk. At vi vert sitjande i ro, der trua krev rørsle. At vi ikkje gidd komma til rette med kva som er sant, men prioriterer det som fungerer. At vi vert åndeleg understimulerte og materielt overmanna.

Min påstand er at den populære frasen «barnetru» dessverre ofte er ei vakker omskriving av omgrepet åndeleg latskap. Først og fremst har vi som kyrkje svikta om folk, utan å verta utfordra, blir gåande i si subjektive og totalt individualiserte tru. Kristen tru kviler på det vi har og trur saman som kyrkje. Det er eit anna og langt stødigare fundament enn mine omskiftelege kjensler og subjektive oppfatningar.

6 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Frode Meland

82 innlegg  4831 kommentarer

Interressant, men....

Publisert 7 dager siden

Dette innlegget vekket min interesse langt mer enn gjennomsnittet av innleggene på VD for tida.  Ikke fordi jeg deler Brauts virkelighetsoppfatning - jeg er ateist - og hennes ønske om en mer "voksen tro" men fordi innlegget satte igang refleksjoner.  Jeg er veldig delt i forhold til det hun skriver.

På den ene siden er det ikke urimelig å tolke hennes anliggende som et slags åndssnobberi.  Voksne mennesker deles inn i et A og et B-lag, de med en ekte, voksen, skikkelig tro - og de med en lat barnetro.  En slik innstilling kan oppleves som utidig kritikk av de "barnetroende".  Noen spørsmål reises: Er man lat fordi man ikke har samme refleksjonsnivå omkring de store spørsmål som Braut (kanskje) har?  Er ikke det å tråkke noen skritt for langt inn i sårbare menneskers liv, liv som kanskje er så strevsomme og vanskelige at det er å legge sten til byrden å forlange at man skal "konfrontera dei store spørsmåla som livet stiller?"  Jeg bare spør.

På den annen side er jeg ikke så rent lite enig med Braut, men på en betingelse: At ordene velges annerledes slik at utfordringen blir generell og ikke rettet mot et bestemt livssyn.  Med det mener jeg at det å gå inn i en prosess der man reflekterer over de store spørsmål ikke nødvendigvis fører til tro, men kanskje til at man forkaster barnetroen.  For eksempel fordi man tar lidelsens problem og andre problemstillinger inn over seg og ender opp med å kaste troen overbord - slik jeg selv har gjort.

Men ikke nødvendigvis det.  Bør man ikke, for ikke å være "lat", sette seg inn i flere religioner/livssyn for å kunne gjøre en kvalifisert vurdering?  Lese Buddhas skrifter og tolkninger av hans tekster?  Finne ut hva islamske tenkere har kommet fram til?  Lese Mormonernes bok?  Studere Bahai-religionens skrifter?  Og så videre.  Og hva med vitenskapen?  Pløye gjennom hva naturvitere sier om universets tilblivelse og livets utvikling.  Ta inn over seg brutaliteten og lidelsene i naturen og vurdere det opp mot religionenes påstander om virkeligheten.  En slik prosess kan føre til at man ender opp som buddhist, muslim, bahai, eller går inn i new-age anliggender.  Eller som meg - ateist.

Mange kristne har en høy grad av refleksjonsnivå og er veldig bevisst sitt livssyn.  De har argumentene klare og har lest sin C.S.Lewis.  Men jeg har også snakket med kristne som virker veldig lite reflekterte og har i beste fall ulne svar på utfordringer jeg gir dem.  På den annen side har jeg også møtt ikke-troende som virker ute av stand til å argumentere skikkelig for hvorfor de ikke tror.  Skillelinjene går nok på tvers av livssyn.  Men så var det dette med hvor hensiktsmessig det er å dele folk inn i A og B-lag.

Jeg bare spør.


4 liker  
Svar
Kommentar #2

Oddbjørn Johannessen

146 innlegg  12026 kommentarer

"Åndeleg latskap"?

Publisert 7 dager siden

I denne kommentaren setter du ord på noe av det jeg selv tenkte da jeg leste Sofie Brauts innlegg.

Oppsummert satt jeg nok igjen med flere negative enn positive fornemmelser - først og fremst på grunn av ordvalget i deler av innlegget.  Et eksempel er betegnelsen "åndeleg latskap" på mennesker som ikke har (og sikkert heller ikke føler behov for å ha) en like tydelig trosbekjennelse som Braut.  Det smaker av åndelig(?) arroganse.

4 liker  
Svar
Kommentar #3

Knut Nygaard

481 innlegg  6567 kommentarer

Tro er personlig

Publisert 7 dager siden
Sofie Braut. Gå til den siterte teksten.
Eg tykkjer snarare at der eg høyrer om «barnetru», er det eit uttrykk for eit slags potensial, noko som kan hentast fram ved behov og når livsbrottsjøane tilseier at du ber ei bøn

Det er mangt å si om det du skriver om barnetro og det som burde være selvsagt - det videre potensiale.  

Barnetro er jo pr. definisjon kunnskap og trosdannelse en får inn i oppveksten - gjerne opp til 12 år.  De som er av min alder eller eldre - la oss kalle de godt voksne - fikk med seg mulighet til dannelse av barnetro gjennom vanlig skolegang.  En var ikke avhengig av troende i det personlige nettverket for å få med seg nok til en slik dannelse.  

Siden den gang har avkristningstoget gått gjennom Norge og skole er så godt som renovert for åndelig substans som kan gi mulighet for dannelse av barnetro.  Det finnes heller ikke på statskanalen og det er overlatt til det nære nettverk å bidra til slik dannelse.  

Sekulærkreftene er sterke i Norge.  Trolig kan det og medføre at det å bekjenne sin personlige tro blir for krevende - det er enklere å si at en har beholdt sin barnetro.  I den ligger det gjerne nok til at det har vært levende i hverdagen.  Selvsagt skal det ikke være slik, men særlig politifiseringen av den kristne tro gjennom homobevegelsen har gitt hvermansen tanker om kristenidentiteten som ikke stemmer med den åndelige virkelighet.  Jeg har hørt kristne kollegaer på jobb si at de holder en lav kristen profil - d.v.s. at de ikke høres når det er diskusjoner av og til som skrenser innom kristne tema eller Israel for den del - en vil ikke avsløres som troende for så å miste fellesskapet med kollegaene ved å bli stilt til ansvar for misforståelser som krever åndelige utlegninger som mest sannsynlig vil bli misforstått åkkesom o.l.  Andre derimot er åpne kristne og forteller om opplevelser de har blant troende - hva de gjør på og hva det gir den enkelte og hele familien.  Når dette blir fortalt som det skulle være det naturligste på jord, så blir den annen part som oftest stum og lyttende. 

Dessverre er det nok slik at det er de som tror at en kan leve som en selv synes uavhengig av en guddommelige relasjon gjennom livet og så tro at det hele er skrudd sammen slik at en finner den i sin barnetrorest fem minutter før siste utpust.  

Tro er å gå fra lyset til mørket - fra den gamle Knut til den gjenfødte Knut - bli ikledd Hellig Ånd og kraft og leve i en daglig levende relasjon med det guddommelige.  Sånn sett er ritualer som barnedåp og konfirmasjon og med på å gi mennesket en falsk trygghet om at det er kristen nok for evigheten - på den annen side ligger det i disse ritualene et redningstau og et kunnskapsinnsig som kan gjør at en senere i livet vender tilbake til en undring som fører til at det åndelige vokser seg til på innsiden av mennesket. 


2 liker  
Svar
Kommentar #4

Njål Kristiansen

139 innlegg  17830 kommentarer

Publisert 7 dager siden

Kravet om å tro riktig har gitt oss kirkesplittelser og sekterisme. Ser man tilbake på det må det være legitimt å spørre om dette egentlig var så lurt. Kunne man funnet andre veier med større toleranse for hverandres meninger? Godt mulig. Vi lever med de samme menneskene i fellesskap i samfunnet, og med litt større aksept innen trosspekteret er det mulig å tenke seg at samfunnsånden kunne vært forlenget eller forsterket inn i troen. 

Folk vil tro som de vil. Ikke alle har de samme evner eller interesser. Mange ser ut til å være fornøyd med å ha sin barnetro og hvis det er bra nok for dem må de få lov å ha det slik. Forsøk på å trekke dem inn i noe de er fremmed for eller ikke føler seg bekvem med må bli mislykket. Jeg vil heller at de skal beholde sin barnetro som referanseramme på godt og ondt i livet enn at de skal miste dette grunnlaget under sine liv. 

2 liker  
Svar
Kommentar #5

Knut Nygaard

481 innlegg  6567 kommentarer

Det holder med Jesus

Publisert 7 dager siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.
 Bør man ikke, for ikke å være "lat", sette seg inn i flere religioner/livssyn for å kunne gjøre en kvalifisert vurdering?

Jeg husker - før jeg ble frelst - at jeg besøkte en medstudent.  På sengekanten lå det ei bok i brett - "Tibetansk dødebok" - og innsiden av meg tenkte "Gud hjelpe" den gang.  Senere har jeg tenkt på akkurat de som har denne intellektuelle tilnærmingen til det åndelige landskap - innbefattet teologer - at de også kommer i en "Gud hjelpe" situasjon.  Stakkars folk som tror at de finner troen i ord og vendinger i en eller annen bok når vi har Jesus og Den Hellige Ånd - disse to elementer kan du lete etter hvor du vil Meland, men de finnes ikke i noen annen bok enn i Odet.

2 liker  
Svar
Kommentar #6

Knut Nygaard

481 innlegg  6567 kommentarer

Diskusjonsutfordringer

Publisert 7 dager siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.
Men jeg har også snakket med kristne som virker veldig lite reflekterte og har i beste fall ulne svar på utfordringer jeg gir dem

Det å snakke med en ateist om sin hverdag som troende ut fra ateistens behov for svar satt inn i sin kontekst kan bli en krevende oppgave i og med at det er umulig for ateisten å være med på innsiden av den troende og dele dennes åndelige virkelighet.  

I barnetroen ligger f.eks. Jesus og vi finner ord til etterfølgelse.  Selvsagt finnes det kunnskap til livsvandring og forståelse av virkeligheten utenfor denne, men at en troende skal bli stilt til veggs med spørsmål og avkrevd svar ut fra en ateists innsig av kunnskap, forståelse og virkelighet blir for dumt.  Vi er alle mennesker og tar inn ulikt - en troende er ofte på en litt annen kanal og bokhylle enn f.eks. deg, men selvsagt skal vi forsøke å dele vår virkelighet med hverandre i den grad det gir mening.

2 liker  
Svar
Kommentar #7

Knut Nygaard

481 innlegg  6567 kommentarer

Åndelig latskap

Publisert 7 dager siden

Det er jo ikke vanskelig å skjønne hva Braut mener.  Sånn sett har hverken Meland eller du vært late - bortsett fra - kanskje vedr. det åndelige vedlikeholdet? - dere har jo begge vært troende, men ikke i dag.

Vi ender alle opp med en erkjennelse enten en er lat eller ikke.  Når vi ser oss rundt, så kan vi se mennesker og tanken slår en i 2017 at her er det behov for evangelisering, men ... det ser ut som mennesker travler rundt i et liv som haster av sted uten tanke for det åndelige.

Det kan selvsagt være en feil observasjon.  Jeg tror at mennesket vanligvis får en påkallelse om å komme til tro noen ganger gjennom livet.  Hva mennesket gjør med disse er som alt annet i den kristne tro - opp til personen det gjelder.  

Det sporet som er det vanlige for troende er å komme til tro - få en personlig erkjennelse og identitet i Kristus - bli renset og hvit som snø - ikledd Hellig Ånd og kraft - gå inn i en menighet og delta.

1 liker  
Svar
Kommentar #8

Knut Nygaard

481 innlegg  6567 kommentarer

Her gikk det litt fort i svingene

Publisert 7 dager siden
Knut Nygaard. Gå til den siterte teksten.
Tro er å gå fra lyset til mørket

For ikke å skape forvirring i barnetroen - tro er å gå fra mørket til lyset.

Svar
Kommentar #9

Njål Kristiansen

139 innlegg  17830 kommentarer

Publisert 7 dager siden
Knut Nygaard. Gå til den siterte teksten.

Det kan selvsagt være en feil observasjon.  Jeg tror at mennesket vanligvis får en påkallelse om å komme til tro noen ganger gjennom livet.  Hva mennesket gjør med disse er som alt annet i den kristne tro - opp til personen det gjelder.  

Det sporet som er det vanlige for troende er å komme til tro - få en personlig erkjennelse og identitet i Kristus - bli renset og hvit som snø - ikledd Hellig Ånd og kraft - gå inn i en menighet og delta.

Samtidig så vet vi også at det ikke er slik. Folk faller heller i fra enn å knytte seg sterkere til. Det er denne realitet man må tenke ut fra. 

Svar
Kommentar #10

Knut Nygaard

481 innlegg  6567 kommentarer

Det kan godt være

Publisert 7 dager siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Det er denne realitet man må tenke ut fra. 

Jeg er enig i mye av det du sier.  Som troende tenker jeg at det er bedre at et menneske beholder sin barnetro og bekjenner den som levende enn at mennesket vet hva tro egentlig innebærer av valg og innsats - at det blir for stort og krevende - at det bremser og kan gå over i en forkastelse av det som hadde en mulighet til å ligge der videre.  

Jeg tror at Gud ser til hjertet - hva mennesket får til og ikke får til - og ser i nåde til de som har en tro som mangler åpenbar innsats for Oppdraget.  Latskap som tema er jo ikke ofte vi diskuterer sånn sett, men mennesker generelt har vel en hang til å velge og akseptere Ordet slik at det gir mening og styrke for dem selv om det krever at noe kan bli lagt under teppet.

Svar
Kommentar #11

Njål Kristiansen

139 innlegg  17830 kommentarer

Publisert 7 dager siden
Knut Nygaard. Gå til den siterte teksten.
Jeg tror at Gud ser til hjertet - hva mennesket får til og ikke får til - og ser i nåde til de som har en tro som mangler åpenbar innsats for Oppdraget.  Latskap som tema er jo ikke ofte vi diskuterer sånn sett, men mennesker generelt har vel en hang til å velge og akseptere Ordet slik at det gir mening og styrke for dem selv om det krever at noe kan bli lagt under teppet.

Samtidig, og pdas er jeg vaktsom overfor ekstremisme. Man må finne den gyldne middelvei i livet og troen. Dette starter nok ikke bare i troen, men kanskje også der, men på ulike sider i livet. Mennesket må tilstrebe å finne de gyldne middelveier og sy sammen sitt liv slik at det er til å leve på en normalisert måte. Det er i grøftene ved den gyldne middelvei at de radikaliserte og farlige lever, og vi må forsøke å identifisere disse og hjelpe dem inn mot gulstreken igjen. 

1 liker  
Svar
Kommentar #12

Sigurd Eikaas

12 innlegg  4571 kommentarer

Publisert 7 dager siden
Sofie Braut. Gå til den siterte teksten.
Min påstand er at den populære frasen «barnetru» dessverre ofte er ei vakker omskriving av omgrepet åndeleg latskap.

Åndelig latskap. Eller lunkenhet, rett og slett. Og da ikke skrevet for å fordømme, men for å vekke opp og bevisstgjøre.

Takk for et tankevekkende og utfordrende innlegg!

2 liker  
Svar
Kommentar #13

Njål Kristiansen

139 innlegg  17830 kommentarer

Publisert 6 dager siden
Sigurd Eikaas. Gå til den siterte teksten.
Åndelig latskap. Eller lunkenhet, rett og slett.

En av de syv dødssyndene, vøtt. 

2 liker  
Svar
Kommentar #14

Unn Elisabeth Aarø

7 innlegg  263 kommentarer

Å sitte på gjerdet

Publisert 6 dager siden

Hvorfor sitter en på gjerdet- jo da kan en hoppe ned når det passer en selv. En er passivt observerende til det en venter på kommer og ofte er det ufarlig å tone flagg i det øyeblikket.  Da kan en si litt uten å føle ansvar i noen retning og ikke minst en kan endre standpunkt  på et seinere tidspunkt. En skjuler sine innerste tanker og flyter med strømmen det meste av tiden. Kanskje åndelig søvn eller en slags bedøvelse fra valg  er en beskyttelse mot å bli satt i bås, men jeg er enig i mye av det du skriver Sofie. Vi må snakke sant om tro og våge veien.

 Forsvaret:jeg hadde en gang en barnetro, men så ble alle spørsmål og svar om tro så kompliserte og jeg orker ikke henge med på det. i tillegg så driver de kristne med så mange påfunn som seinere blir latterliggjort. I Norge er folk livredde for å gjøre noe som i etterkant blir betaktet som stupid.

3 liker  
Svar
Kommentar #15

Morten Christiansen

17 innlegg  10243 kommentarer

Publisert 5 dager siden

Er alle forpliktet til å diskutere sin tro? Hvis "jeg har min barnetro" og ferdig med det betyr det er noe jeg ikke ønsker å diskutere, hvorfor skal vi ikke respektere det?


Dette oser mer av "jeg vil diskutere slik at alle blir enig med min versjon av objektiv sannhet, hvis ikke er man lunken.

4 liker  
Svar
Kommentar #16

Gjermund Frøland

9 innlegg  4386 kommentarer

Hvorfor er barnetro mer solid enn voksentro?

Publisert 5 dager siden
Sofie Braut. Gå til den siterte teksten.
Min påstand er at den populære frasen «barnetru» dessverre ofte er ei vakker omskriving av omgrepet åndeleg latskap.

Barnets fasit er enklere enn den voksnes fasit. Den voksne sliter med erfaringer, refleksjoner og, enda verre, sine egne etiske vurderinger.


Svar
Kommentar #17

Greta Aune Jotun

108 innlegg  815 kommentarer

Publisert 5 dager siden

Når noen sier: Jeg har min barnetro, kan man jo spørre om en definisjon. Da kan man få mange underlige svar. Jeg har bl.a. fått dette: Jeg tror på Jesus, men ikke at det finnes noen Gud. (analysér den)




2 liker  
Svar
Kommentar #18

Oddbjørn Johannessen

146 innlegg  12026 kommentarer

Tja...

Publisert 5 dager siden
Greta Aune Jotun. Gå til den siterte teksten.
Når noen sier: Jeg har min barnetro, kan man jo spørre om en definisjon. Da kan man få mange underlige svar. Jeg har bl.a. fått dette: Jeg tror på Jesus, men ikke at det finnes noen Gud. (analysér den)

Den er vel egentlig ikke så problematisk?  Det kommer jo an på hva man anser som det viktigste i Jesu budskap...

2 liker  
Svar
Kommentar #19

Njål Kristiansen

139 innlegg  17830 kommentarer

Publisert 5 dager siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Det kommer jo an på hva man anser som det viktigste i Jesu budskap...

Spørs om det blir tilstrekkelig for en ortodoks da. 

1 liker  
Svar
Kommentar #20

Greta Aune Jotun

108 innlegg  815 kommentarer

Publisert 5 dager siden

Til #18: En kommentar som absolutt fordrer en analyse . . .

Til #19: Her er det nødvendig med en definisjon. Det finnes mange forskjellige samfunn  av ortodokse . . . 

For øvrig: God helg:-)

2 liker  
Svar
Kommentar #21

Njål Kristiansen

139 innlegg  17830 kommentarer

Publisert 5 dager siden
Greta Aune Jotun. Gå til den siterte teksten.
Til #19: Her er det nødvendig med en definisjon. Det finnes mange forskjellige samfunn  av ortodokse . . . 

I norsk kristen sammenheng tenker jeg først og fremst på den lutherske ortodoksi. En side av saken er teorien og en annen praksisen. Om man vil kan man fx si at metodismen er en ortodoks religion med sitt ønske om bibelnærhet,  mens i praksis er den mer åpen og innlatende for alle med bl,a, sitt nattverds-fellesskap . 

Ortodoksi i den sammenhengen jeg tenker blir da en tankegang som fokuserer veldig på rettroenhet uavhengig av hvilken betydning den måtte ha i menneskets liv idag. 

Ortodoksien kunne stå sterkere i fokus da tidene var anderledes. I dag vil jeg karakterisere det  i retning av et ordensliv og det passer ikke inn i et normalt produksjons- eller familieliv i samme grad som for 100 år siden. Av de betydelige endringer som gjør ortodoksi vanskelig i dag er at folk som nevnt rett og slett har valgt den bort som rettesnor i dagliglivet. 

Om man skulle lede hverdagslivet tilbake i et mer bibeltro spor må man gjøre endringer i samfunnsstrukturen, i måten vi funker og lever, og jeg ser ikke noen vei tilbake til det stadiet. 

Om man setter iverk en evangelisering kan man oppnå større allmenn klarhet rundt et kristent verdigrunnlag, men ikke nødvendigvis større oppslutning. Man må på en troverdig måte vise folk hvordan de kan inkorporere troen i dagliglivet slik at de ser seg i stand til å leve det liv man ser som et ideal. Jeg er skeptisk til hvorvidt dette lar seg gjøre selv om jeg synes det ville være bra med en sterkere grad av kristen foranrkring i samfunnet til daglig. 

Svar
Kommentar #22

Tove S. J Magnussen

477 innlegg  1903 kommentarer

Barnetroen kontra sammfunnstroen

Publisert 4 dager siden

Jeg tenker at barnetro står for noe grunnleggende godt som de bærer i sitt hjerte uavhengig av samfunnstroen. Å kjenne den gir selvtillit, trygghet og varme. Jesus sier; Jeg er veien, sannheten og livet". I dag etterspør mange skoleungdommer kunnskap om livet.

En sammenligning; Brikker skal plasseres på mennesker og bygninger for å spare samfunnet for fantasimilliarder. Menneskene skal lures til å tro at man følger dem opp, fyller glasset når det er tomt eller henter dem på natten når de vandrer ute i kulden.

I sykepleien tar det mange år resonnere seg frem i det kliniske blikk. Trening, møte med mennesker, trening og møte med nye mennesker. Nærhet, ved pasienten gir trening i det kliniske blikk. Teorien sier ikke sannheten om den enkelte individ (personsentrert).

Elevene vil vite om livet. De må få høre om Bibelen, sannheten og troen. Er vi et arrogant folk (dårlig selvfølelse) som er livredde for å kjenne vår egen historie og tradisjon?  

Svar
Kommentar #23

Tove S. J Magnussen

477 innlegg  1903 kommentarer

korr.

Publisert 4 dager siden

å resonnere 

det enkelte individ.

Svar
Kommentar #24

Tor Berger Jørgensen

42 innlegg  165 kommentarer

Barnetro og latskap

Publisert 3 dager siden
Sofie Braut. Gå til den siterte teksten.
Min påstand er at den populære frasen «barnetru» dessverre ofte er ei vakker omskriving av omgrepet åndeleg latskap. Først og fremst har vi som kyrkje svikta om folk, utan å verta utfordra, blir gåande i si subjektive og totalt individualiserte tru. Kristen tru kviler på det vi har og trur saman som kyrkje. Det er eit anna og langt stødigare fundament enn mine omskiftelege kjensler og subjektive oppfatningar.

Takk for et interessant innlegg, Sofie Braut. Du tar tak i problemstillinger som er aktuelle i vår folkekirkelige situasjon - og som var aktuelle i den første kristne generasjon. Både i Hebreerbrevet og 1 Kor møter vi liknende tanker. Paulus skriver til korinterne (1 Kor 3) at han må fortsette å gi dem melk som til babyer, mens han ønsker å gi dem fast føde. Kanskje mener Paulus at det skyldes åndelig latskap? Jeg vet ikke. Men han bruker i alle fall andre ord. Utgangspunktet for Paulus er at korinterne fortsetter med "barnesykdommene": misunnelse og strid. Det er oppstått partier som synes å gjøre ledere viktigere enn Kristus. 

Kirkens oppgave i verden er nettopp å vise til Kristus. Omstendighetene rundt kirkens situasjon i dag er en annen enn den var på Paulus sin tid. To åpenbare forskjeller er dels knyttet til den ytre situasjonen og dels til den indre, mentale forventningen. Ytre sett var menigheten en i bokstavelig forstand liten flokk. Og de levde i forventningen om Kristi snarlige gjenkomst. Intensiteten og fellesskapet var sterk. 

Forskjellene er store og viktige. Vi lever i en kirkelig situasjon med mange som har tilknytning til den kristne tro som en mer uklar ramme for sine liv uten en opplevelse av Kristi nærvær som en klar troserfaring. Noen har kanskje hatt det i en fase eller i faser i livet sitt, men av forskjellige årsaker er troen blitt mindre tydelig. Kanskje har en brukt store ord en gang, mens en var "med", men føler det vanskelig å stå inne for dem senere. Kanskje har en av forskjellige årsaker aldri vært en del av et miljø hvor de store ordene om troen har blitt ens eget språk. Uansett: begrepet "barnetro" og gjerne i bestemt form, er blitt en enkel formel for å gi uttrykk for en bevisst anerkjennelse av en trygghetsfølelse og en innsikt som en gang var levende og umiddelbar: at Gud, slik han møter oss i enkle bilder av høytid i kirka, av Jesus-barnet i juletida, av ord som understreker nestekjærlighet og rettskaffenhet. Som bærer i seg godhet og nåde.  

Jeg medgir gjerne at dette er min tolkning av den "barnetro" jeg har møtt mye av som folkekirkeprest gjennom en del år. Den holder ikke mål sammenliknet med min egen ungdoms ivrige vitneforkynnelse om avgjorte valg og liv i etterfølgelse. En forkynnelse jeg gjenkjente i møte med bedehuskulturen jeg ble eksponert for og glad i i studietida ved Misjonsskolen i Stavanger. Jeg tror aldri jeg brukte ordet "latskap" slik du gjør, men jeg brukte tilsvarende ord.

Men leder slik språkbruk og slike anklager mennesker nærmere Jesus? Er det ikke heller slik at der vi finner spor av tro som vedstår seg sin "barnetro", har vi noe å bygge på, noe som skaper glede. Vi har noe å vise til som åpner for mer av det Jesus har å gi oss i livet. Noen ganger til en radikal gjenopplevelse eller førstegangsopplevelse av hans nærvær. Andre ganger uten noen synlig effekt annet enn som en bekreftelse av barnetroen. Hvorfor skulle jeg tale den ned? For det gjelder vel nå som i den første tiden at alt dreier seg om Jesus - og nå for så mange flere i et bredt og sammensatt fellesskap som kirken er med på opprettholde gjennom sine gudstjenester og sine kirkelige handlinger der nådens mysterier stadig er levende tilstede, fordi en samles om han alt til syvende og sist dreier seg om enten vi definerer vår tro på den ene eller den andre måten, nemlig Jesus Kristus. For det er ingen annen grunnvoll enn han.  





    

 

Svar
Kommentar #25

Daniel Krussand

1 innlegg  325 kommentarer

Dere er mine venner.

Publisert 3 dager siden

Barnetro er fint når man er barn.  Men den må bli til sann gjenfødelse ved Evangeliet og Ånden -  "slik er det med hver den som er født av Ånden", sa Jesus. Det som er født av kjøttet er kjøtt - Nikodemus var født av sin mor, vann/kjøtt. - og det som er født av Ånden er ånd, gjenfødelsen.  Er du kristen er du korsfestet med Kristus, "hvorfor kaller dere meg Herre, men gjør ikke det jeg byder dere?  Herren kjenner sine - godt vi kan la det ligge i Hans hender.

1 liker  
Svar
Kommentar #26

Kjell Erik Midtgård

0 innlegg  1 kommentarer

Ta en avvisning, og la det vær med det

Publisert rundt 2 timer siden

Selv er jeg personlig kristen, og når jeg ønsker å avvise noen som søker snakke om tro, forteller jeg at jeg har min barnetro. Med det har jeg signalisert at jeg ikke vil snakke med vedkommede om åndelige spørsmål.

1 liker  
Svar
Kommentar #27

Daniel Krussand

1 innlegg  325 kommentarer

Godt poeng

Publisert rundt 1 time siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Men leder slik språkbruk og slike anklager mennesker nærmere Jesus? Er det ikke heller slik at der vi finner spor av tro som vedstår seg sin "barnetro", har vi noe å bygge på, noe som skaper glede. Vi har noe å vise til som åpner for mer av det Jesus har å gi oss i livet. Noen ganger til en radikal gjenopplevelse eller førstegangsopplevelse av hans nærvær

Helt enig med deg her.  Når voksne har barnetroen, er den jo en voksens tro.  Skal vi da legge vårt til, må det være godt vennskap, fellesskap og alt det kristne kan gjøre sammen.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Petter Kvinlaug kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
5 minutter siden / 7610 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Toget er allerede gått
22 minutter siden / 1536 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
28 minutter siden / 7610 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
29 minutter siden / 7610 visninger
Tor Egil Hansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
29 minutter siden / 500 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
40 minutter siden / 7610 visninger
Are Hegrand kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
41 minutter siden / 7610 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
44 minutter siden / 7610 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Toget er allerede gått
rundt 1 time siden / 1536 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Makeleg barnetru
rundt 1 time siden / 2443 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 1 time siden / 500 visninger
Tor Egil Hansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 1 time siden / 500 visninger
Les flere