Kommentar

Fordelen med forvirring i gudstjenesten

Noen vil ha fornyelse i gudstjenesten, andre vil ha tradisjon. Fellestrekket ved alle kirkegjengere er behovet for å være inkludert og forstå det som skjer.

Det er en helt vanlig søndag i en typisk, norsk folkekirkemenighet. Om lag 80 trofaste gudstjenestedeltakere har funnet sine vante plasser. I tillegg har to storfamilier, kanskje 25-30 personer til sammen, innfunnet seg fordi det skal være barnedåp.

Dette er en stor dag for de kjole- og dresskledde menneskene på de første radene, men nervøsiteten er synlig. Noen var i kirken på julaften, andre må tenke tilbake til en begravelse eller en konfirmasjon for et par år siden for å huske sitt seneste kirkebesøk. Enkelte har kanskje ikke vært der siden de giftet seg for ti år siden. De lurer på når de skal sitte og stå, hva nattverd egentlig er og om de vil klare å henge med på sangen.

«Alle skal oppleve seg inkludert»

Dette vet de som jobber i kirken: For mange av dem som er til stede, er akkurat denne gudstjenesten det eneste møtet de får med kirken på en lang stund. Det står høyt på prioriteringslisten å gi disse en positiv opplevelse. Da gjelder det å sørge for at de ikke kjenner seg som fremmedelementer i en ellers konform forsamling, men som en del av fellesskapet.

«At alle skal oppleve seg inkludert» er da også et av målene med Gudstjenestereformen, som har satt fornyelse av gudstjenesten høyt på agendaen i Den norske kirke de senere årene. Fleksibilitet, involvering og stedegengjøring (et fint ord for lokal valgfrihet) er sentrale begreper. Mange menigheter grep muligheten til å skape noe helt nytt, noe som raskt førte til at mange ba ledelsen i kirken sette bremsene på. Tilbakemeldingene var at ingenting er likt fra kirke til kirke, at messeleddene flyttes rundt på, at sangene er ukjente og at til og med Fadervår (eller var det «Vår far»?) bes på forskjellige måter.

Signalene ble tatt på alvor, og den liturgiske fleksibiliteten ble innskrenket. Likevel er det fortsatt slik at gudstjenesten ikke trenger å være spesielt gjenkjennelig fra den ene menigheten til den andre. I tillegg til valgfrihet i oppbyggingen av gudstjenesten og rikere utvalg i liturgisk musikk, hviler Gudstjenestereformen på den nye salmeboka (2013), der mer enn hver fjerde salme er ny siden forrige revisjon.

Tradisjon og fornyelse

Dette er bakteppet når mennesker med lav kirkebesøksfrekvens tropper opp i Guds hus for å feire et nytt familiemedlem. Selv om disse har noen fellestrekk, er de først og fremst ulike. De har forskjellige opplevelser med kirken fra før, og de har ønsker som går i mange retninger.

Noen kommer med forestillingen om at kirken er bakstreversk og gammeldags. Dersom salmene som synges er de samme som forrige gang de var på gudstjeneste – fordi presten gjerne vil skape gjenkjennelse – bekreftes dette inntrykket. Andre kommer i håp om kirken ikke forandrer seg like fort som alt annet rundt dem. Hvis de aldri har hørt noen av salmene før – fordi presten gjerne vil synliggjøre den fornyelsen som faktisk har skjedd – kan disse menneskene fort sitte igjen med følelsen av skuffelse og forvirring.

Motsatt kan selvfølgelig salmevalget treffe blink: De som forventer fornyelse kan få det gjennom nye sanger, de som vil ha tradisjon og lange linjer kan få det gjennom «Gjør døren høy, gjør porten vid». Utfordringen er at de som lager gudstjenesten ikke vet på forhånd hvordan de forskjellige strategiene vil slå ut. Sjansen for at man har begge «målgrupper» i kirken samtidig, er også ganske stor.

Tydelige signaler fra presten

Som jeg kan ha skrevet før: Kirkemøtet må ha visst hva de gjorde da de innførte en gudstjenesteordning med stor vekt på valgfrihet. Det går ikke an å si at det meste skal bestemmes lokalt og samtidig forvente at alt er gjenkjennelig fra sted til sted. Samtidig er mitt inntrykk at den verste frustrasjonen har lagt seg og at mange menigheter har funnet balansen mellom fasthet og variasjon.

Dessuten: Den forvirringen som oppstod blant vante kirkegjengere i forbindelse med Gudstjenestereformen, kommer alle fremmøtte til gode. Med nye liturgier og flytting av messeledd har selv den mest trofaste kirkebenkesliter behov for god veiledning underveis. «Og vi reiser oss.» «I denne kirken ber vi Fadervår på gamlemåten.» «Nattverden deles ut ved at vi dypper brødet i vinen.»

For de fleste vil det viktigste for opplevelsen av gudstjenesten, være følelsen av å henge med på det som skjer. Når presten er tvunget til å gi tydelige signaler til hele menigheten underveis i gudstjenesten, skapes trygghet hos alle som er der, enten de har vært der én eller 500 ganger før. Så får det heller være at «de sang de samme salmene som for 30 år siden» eller «det var bare rare sanger som jeg aldri hadde hørt før», så lenge alle forlater kirkerommet med følelsen av å ha vært med på det som skjer.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar