670 arr på en natt...

Det er dagen derpå. Hvorfor gjorde jeg det? Det vet jeg godt. Hvorfor velger jeg å skrive det her? Fordi jeg vet at det er noe mange ikke forstår.

Jeg har sett mennesker på gata, unge flotte jenter, med stygge arr på armer og/eller ben. Jeg må innrømme at jeg har lurt på hvorfor. Hvorfor skal man skade seg selv? Ødelegge den fine huden sin? Jeg må innrømme at jeg har tenkt at "de må være gale!" Og jeg kan innrømme at jeg samtidig har drevet på med det samme selv.

Jeg har sett filmopptak av mennesker fra andre, eksotiske kulturer som i nærmest ekstaseliknende tilstander har påført seg selv smerte. Slag, kutt, head-banging... Hvorfor? Det kan være en del av et anerkjent rituale. Det kan være et resultat av den manglende kontrollen som følger av en rituell transe. Jeg vet at mange vestlige mennesker ser på dette som heller primitivt. Og jeg synes ikke alltid det ser så smart ut selv. Ja, for hvorfor skal man ødelegge seg selv? Sin egen kropp?

Vi har i vesten flere hundre år med overlegenhetstradisjon; vår egen livsstil, våre normer og verdier, vårt utdanningsnivå, vår kunnskap og vårt politiske styresett - dette var viktige byggestener som måtte spres til resten av verden. "Sivilisasjon" var det noen som kalte det. Og for noen handlet det om å redde andre fra en primitiv tilværelse.

Men hvor smarte og overlegne er vi egentlig i vesten? Jeg har sett mange mennesker påføre både seg selv og andre skade gjennom tobakksrøyking. Selv om det de siste tiårene er blitt økende opplysning og flere kampanjer om røykingens skadevirkning, er det likevel mange som fortsetter. Jeg skriver IKKE dette for å rakke ned på røykere. Jeg ønsker bare å vise hvordan sosiale normer - som er sterkt knyttet til kulturer og subkulturer - danner grunnlag for hva et samfunn aksepterer og hva som ses på som avvik eller "galskap".

Det er så lett å se ned på kulturer og praksiser som er annerledes enn våre egne, dvs. det vi er vant til å se.

Jeg vet at mange som røyker kan føle seg støtt når man snakker om røyking som noe negativt. Derfor vil jeg bare understreke igjen at det ikke er poenget mitt her. Men vi kommer uansett ikke unna at røyking er skadelig. Poenget mitt er at det likevel er sosialt akseptabelt, innenfor dette samfunnets rammer, å gjøre det. Jeg kunne også nevne godteri - det er ikke bra, men mange spiser det for det. Ofte i store kvanta.

Det som likevel skiller selvskading fra disse tingene, er at det handler om å påføre kroppen smerte. Motivasjonen vil variere, men i mange tilfeller handler det om en nødløsning for å dempe andre former for smerte. Sorg, angst, selvforakt, ensomhet...

Tidligere trodde man at røyking var et godt medisinsk legemiddel, særlig mot lungesykdommer. Man trodde også at sår hadde behov for å luftes for å gro. Men dette er ting som vitenskapen og forskning har tilbakevist. Også selvskading har sine myter. En av dem er at det handler om å få oppmerksomhet. De færreste som selvskader har dette som mål. De fleste forsøker å skjule det, og de skjuler det ofte i mange år før de eventuelt sier det til noen. Motivet for å si ifra kan være at man ønsker å slutte med selvskadingen eller å få hjelp til å takle den emosjonelle smerten på andre måter enn ved å skade seg selv.

670 arr. På mage, bryst, lår og skuldre. Med vilje unngikk jeg armene, selv om de er lettere tilgjengelig og huden der er tykkere. Men jeg kuttet ikke for at noen skulle se det. Ingen skulle vite om det.

Så hvorfor skriver jeg det her? Fordi jeg vet at det er mange andre der ute som påfører seg skade på liknende vis. Jeg håper at de vil ta kontakt med noen og be om hjelp. Ofte hjelper det bare å snakke om det. Andre ganger kan det være behov for profesjonell hjelp. Men jeg vet også at det er så mange der ute som ikke forstår hva selvskading handler om. Som kanskje tenker at det handler om selvmordsforsøk eller oppmerksomhet.

Det er en kjent sak at manglende kunnskap fører med seg fordommer, avvisning og avstand. Fremmedfrykt - man frykter for det som oppleves fremmed, for det man ikke er vant til å se. Det som oppleves som 'avvik' eller 'galskap'. Men slik kan man gjøre vondt verre for den som har problemer.

Det er alltid et spørsmål om hvem som er offer og hvem som trenger sympati. Mange vil nok føle seg som offer idet de blir innviet i andres selvskadingsproblematikk og emosjonelle smerte. Men la oss heller lage et bilde: Det er den som står på stranden som er best rustet til å hjelpe den som er i ferd med å drukne der ute. Fremgangsmåten bør være den samme: Ivareta egen sikkerhet, samtidig som man gjør noe - enten direkte selv, eller ved hjelp av andre (profesjonell hjelp).

Det er ikke verd å påføre seg selv skade. Men det kan være ganske vanskelig å slutte hvis man først har begynt. Slik som med røyking. Eller sukkersug og kaffe, for den saks skyld. Vi har ulik sårbarhet og ulik avhengighet. Men så lenge vi alle er del av hverandres verden, har vi alle en mulighet til å hjelpe hverandre.

Det var vel derfor jeg valgte å skrive om dette nå. Jeg håper at flere vil forstå. Ikke for min egen del - meg vil dere aldri se. Men det kan hende dere kjenner noen. Noen som trenger deres hjelp. Kanskje skal det ikke så mye til. Kanskje kan du redde et liv.

(Se ev. også innlegget mitt "Vær forsiktig... Jeg trenger hjelp!" på Dagbladet Debatt)